Meninger:
Aukrust diskuterer med stråmenn om Saudi-Arabia
Utviklingsministeren lager seg en motstander som gjør at egne argumenter står bedre. Problemet er at motstanderen ikke finnes.
Politisk rådgiver i Amnesty International Norge
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
I innlegget «Norske myndigheter ført bak lyset av Saudi-Arabia» kritiserer jeg UDs omtale av menneskerettighetssituasjonen i Saudi-Arabia. Jeg kritiserte ikke potensielle bistandssamarbeid, eller at det eksisterer en dialog med landets myndigheter.
Kritikken er begrunnet i uttalelser fra utviklingsminister Åsmund Aukrust og statssekretær Andreas Motzfeldt Kravik, som vi i Amnesty International Norge mener er misledende og ikke samsvarer med virkeligheten.
Til tross for at Saudi-Arabia har «åpnet opp», har Amnesty og andre menneskerettighetsorganisasjoner dokumentert en alvorlig negativ utvikling på en rekke områder. Det inkluderer blant annet et rekordhøyt antall henrettelser, omfattende bruk av utreiseforbud og munnkurv, vilkårlige fengslinger, systemisk diskriminering av kvinner og utstrakt og alvorlig utnyttelse av migrantarbeidere.
Norge må finne måter å kommunisere tydelige forventninger om respekt for menneskerettighetene på – i stedet for å tåkelegge debatten her hjemme.
Aukrust villeder
Aukrust unngår å svare på uttalelsene jeg kritiserer i innlegget mitt, og setter opp en kunstig diskusjon i sitt svarinnlegg.
I stedet får Aukrust det til å handle om sin fanesak i bistandspolitikken – behovet for å samarbeide med alle i krevende tider. Aukrust skriver at vi må «se etter nye og utvidede partnerskap» i en verden med store bistandskutt.
Det har jeg aldri kritisert. Aukrust gjør derfor som Don Quijote, og fekter med vindmøller.
Jeg er enig i at Saudi-Arabia og andre Gulf-stater må ta større internasjonalt ansvar, på områder som bistand og klimapolitikk. Det er dog grunn til å være varsom omkring motivasjonene til disse statene, og forsøke å rette disse inn mot en menneskerettighetsbasert tilnærming.
Men, jeg har ikke bedt Norge «avskrive Saudi-Arabia».
Lunken innsats for menneskerettighetene
Saudi-Arabia har styrket sin «soft power» ved å styrke posisjonen sin i internasjonal idrett, kultur, handel og bistand.
I tillegg har de nå et mer aktivt fredsdiplomati. Det fører til at stadig færre er villig til å utfordre landets myndigheter for de grove menneskerettighetsbruddene deres, offentlig eller på en måte som får dem til å tenke seg om to ganger.
Hvorfor benytter ikke Utenriksdepartementet seg av noen av de diplomatiske virkemidlene skissert i den oppdaterte veilederen for utenrikstjenestens innsats for menneskerettighetsforkjempere?
Her pekes det på muligheter som formelle forespørsler, offisiell protest (demarché), offisielle uttalelser, rettssaksobservasjoner, fengselsbesøk og besøk hos personer i husarrest. Dette er noe UD selv bruker som verktøy i andre land, også lukkede.
Da jeg besøkte Saudi-Arabia i 2024, fortalte nemlig Den norske ambassaden i Riyadh oss at de ikke løftet skjebnen til enkeltmennesker, at man ikke sendte henvendelser om rettssaksobservasjon og at man ei heller bruker offentlige kommunikasjonsverktøy som offisielle uttalelser eller sosiale medier fordi man opplever negativ eller ingen respons.
Andre land som vi liker å sammenlikne oss med, deltok for eksempel som rettssaksobservatører i rettssaken til den fengslede menneskerettighetsforkjemperen Manahel al-Otaibi.
Hennes dom ble redusert fra elleve års fengsel og utreiseforbud, til fem års fengsel og utreiseforbud.
Ikke bare er det grunn til å tro at internasjonal diplomatisk tilstedeværelse og oppmerksomhet var viktig, men det viste også Manahel at internasjonal solidaritet eksisterer.
Norge burde ta hensyn til vurderingene og ønskene til menneskerettighetsorganisasjoner, og ikke minst menneskerettighetsforkjemperne selv og deres familier.
EU har hatt en strukturert dialog om menneskerettigheter med Saudi-Arabia siden 2021, mens også Nederland nylig har etablert en slik dialog med saudiarabiske myndigheter.
Norge må finne måter å kommunisere tydelige forventninger om respekt for menneskerettighetene på – i stedet for å tåkelegge debatten her hjemme.
Beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere er, ifølge regjeringen, «en hovedprioritering i Norges menneskerettighetspolitikk». Nå gjenstår det å sette det ut i praksis.
