Sudan-krigen avslører Norges dobbeltmoral

Liv Tønnessen Liv Tønnessen

Seniorforsker ved Chr. Michelsen Institutt (CMI)

Mari Norbakk Mari Norbakk

Seniorforsker ved Chr. Michelsen Institutt (CMI)

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Statssekretær Andreas Motzfeldt Kravik har nylig fremhevet Norges prinsippfaste forsvar for folkeretten og vår rolle som fredsnasjon.

Men kan Norge fortsette å kalle seg en forkjemper for menneskerettigheter og fred, når vi samtidig utvider næringsinteresser i land som aktivt bidrar til krigsforbrytelser?

Krigen næres av Emiratene

I over to og et halvt år har en brutal krig herjet i Sudan mellom hæren (SAF) og Rapid Support Forces (RSF).

RSF anklages for omfattende krigsforbrytelser, inkludert massedrap av sivile under beleiring, samt seksualisert vold. Samtidig kommer det i stadig økende omfang frem at RSFs viktigste støttespiller er De forente arabiske emirater.  

Både omfanget av vold mot sivile i Sudan, og rollen til Emiratene som tilrettelegger for den fortsatte voldsspiralen, er bredt dokumentert av flere uavhengige rapporter fra Human Rights Watch, Chatham House, FNs eget ekspertpanel og gjennom kvantitative analyser av sosiale medier.

Den ideelle organisasjonen Mnemonic sitt Sudan-arkiv har også vært brukt som datagrunnlag for analyser som viser hvordan Emiratene er RSFs viktigste støttespiller gjennom propaganda/desinformasjon, våpenleveranser, finansiering og logistisk støtte.

Det omfattende bevismaterialet har nå helt nylig medført sterke formuleringer fra Den internasjonale straffedomstolen (ICC), som også statssekretær Kravik viser til.

Likevel utviser Norge berøringsangst når det kommer til rollen Emiratene spiller. Her går man glipp av en mulighet for å benytte seg av opparbeidet politisk kapital i relasjonen til Emiratene for å sette situasjonen i Sudan på dagsorden.

Fredsnasjon eller handelsnasjon?

Samtidig som krigen pågår, fortsetter Norge å styrke sine økonomiske og diplomatiske bånd til Emiratene. Innovasjon Norge fremmer norsk næringsliv i Dubai, og Kongsberg Maritime har fysisk tilstedeværelse i Emiratene.

Dette fører Norge inn i en ubehagelig spagat mellom økonomiske egeninteresser og menneskerettigheter.

Sudan er et skoleeksempel på dette dilemmaet: På den ene siden gir vi bistand til ofrene for krigen i Sudan. På den andre siden opprettholder vi handelsforbindelser med en stat som bidrar til det som kan være forbrytelser mot menneskeheten.

Troverdighetskrise

Med denne miksen av næringsliv, utenrikspolitikk og bistand risikerer Norge å havne i en troverdighetskrise.

Hvordan kan vi insistere på prinsipper om menneskerettigheter og folkeretten, samtidig som vi opprettholder strategiske handelsforbindelser med Emiratene? Er vår rolle som fredsnasjon blitt en tom merkevare, brukt når det passer, og ignorert når økonomiske interesser står på spill?

Statssekretær Kravik har tidligere sagt at Norge må motarbeide dobbeltstandarder i utenrikspolitikken. Om vi skal ta disse ordene på alvor må vi tørre å stille ubehagelige spørsmål om hvem vi handler med, og hvilke verdier vi faktisk forsvarer.

Statssekretær Kravik sier «Vi har sagt 'aldri mer' når det gjelder slike forbrytelser, men nå ser det ut til at vi står overfor dette igjen». Men hvordan kan Norge bidra til å stoppe krigshandlingene?

Det er vel og bra at Norge, USA og Storbritannia, den såkalte troikaen som tidligere har spilt en positiv rolle i fredsarbeid i Sudan, lever, og at Norge forsøker å få partene i krigen til forhandlingsbordet. Men det er ikke nok. Sudan-krigen er ikke bare en intern konflikt mellom to generaler, men har regionale dimensjoner der eksterne aktører beriker seg på stjålne sudanske ressurser som gull.

Norge er indirekte med på å legitimere dette ved å forsterke narrativet om krigen i Sudan som intern og som først og fremst en humanitær krise; dermed i praksis delegert til utviklingsministeren.

Selvsagt bør RSF og SAF stå til ansvar for krigsforbrytelser, men vi må tørre å også stille til ansvar stater i regionen som muliggjør krigen fordi de tjener store penger på den.

Fordømmelse er ikke nok

Hvis Norge virkelig ønsker å bidra til å få slutt på krigshandlingene i Sudan bør vi gå i bresjen for en våpenembargo som også omfatter tredjeparter.

Ifølge The Guardian har britiske våpen solgt til Emiratene blitt brukt av RSF i angrep som Den internasjonale straffedomstolen mener kan være forbrytelser mot menneskeheten.

Det holder ikke å fordømme forbrytelsene som foregår i Sudan. Det er et viktig og positivt skritt på veien dersom Norge klarer å få generalene til forhandlingsbordet, men dette er ikke nok for å få slutt på krigshandlingene. Da må vi strupe pengestrømmene, og også stille til ansvar dem som muliggjør og tjener på krigen i Sudan.