En hebraisk sensasjon
Kortromanen ”Khirbet Khizah” er historien om israelske styrkers rasering av palestinske landsbyer i 1948 sett gjennom en soldats øyne. Den er skrevet av forfatteren S. Yizhar som selv er jøde og som var soldat det samme året. En bok som var en sensasjon og skapte heftig debatt fra første stund.
Forfatteren var medlem av Knesset (Israels ”Storting”) fra 1949 til 1967 for partiet Mapai som senere ble en del av Arbeiderpartiet. Han var lærer og professor ved det Hebraiske universitetet i Jerusalem. Og han var forfatter. Yizhar døde i 2006.
Hans kortroman, som viser krigens grusomme ansikt, kom ut på hebraisk i 1949. Først de siste åra er denne brannfakkelen, som fortsatt virker dagsaktuell, kommer ut på flere språk.
En gruppe israelske soldater befinner seg i et vakkert, rolig landskap, men de er der for å fordrive menneskene som bor i en palestinsk landsby, der de har bodd i generasjoner. Fra naturens side hadde landsbyen rikelig med vann, god jord og det ble drevet kyndig gårdsdrift. I soldatenes øyne var landsbybeboerne fiender som ikke skydde noen form for djevelskap. Støtte de på en gruppe jøder gjorde de kort prosess. ”Det var deres natur – slik var de bare”.
Krigens manglende logikk trer fram i teksten. Soldater som kjeder seg gjør sitt ytterste for å redde livet på en hest de gjerne vil ha, mens de samtidig dreper et esel, jager mennesker og ødelegger alt de eier. Og fienden ”….satt og vagget fram og tilbake som om de ba……ikke et ord sa de, bortsett fra ett av annet stønn. Å, du gode Gud.”
Soldaten ser plutselig hva de er med på. Hans folk har en lang historie om eksil og lidelse, nå driver de selv andre ut i eksil. ”Hva var det egentlig vi gjorde oss skyldige i her i dag? Vi jøder drev folk i landflyktighet.” Blod fløt – for hva?
De skulle sikre en ny bosetting for å ta imot alle som kom til landet Israel. Med hus, kooperativ, skole, synagoge og politiske partier. ”Hvem skulle da forestille seg at det en gang hadde vært et Khirbet Khizah, hvor vi fordrev innbyggerne og overtok alt selv? Vi kom, vi skjøt, vi brente, vi sprengte, vi jagde, vi sendte i eksil. Hva faen hadde vi her å gjøre.”
Soldaten stiller spørsmål om hvorfor de var blitt så likegyldige, som om de aldri hadde gjort noe annet enn å sende folk i eksil. Var hjertene forrået underveis? Hvor skulle dette ende?
Dette er en sterk og uvanlig fortellerstemme som på 95 sider får fram hva som skjer inne i hjernen og hjertet på en soldat som erkjenner at det nå er hans folk som jager folk ut i eksil og tvinger dem til å rive opp røttene sine. Den dekker ikke over råskapen, den har ingen helter. Den er smertefull. Og den er utfordrende. Den rører opp i sterke følelser. Alle kriger – uansett hvem som setter dem i gang – er forferdelige.
Den fortjener den karakteristikken flere har brukt siden den kom ut: Et hebraisk mesterverk.
