En «solskinnshistorie» fra toll-lageret

De to har i månedene som har gått siden medisinene ankom landet 31. januar, bokstavelig talt, trålet seg gjennom et hundretalls ulike offentlige kontorer i Kabul, for å sikre seg retten til å hente ut 1000 doser leshmania-medisin. Verdien på leveransen er omlag 25.000 kroner.
- I løpet av tre og en halv måned har jeg snakket med et utrolig antall byråkrater og har underskrifter fra omlag 100 sjefer på ulike nivåer i tre departementer - på grunn av denne ene lille leveransen av medisiner, sier Faaiviz.

Kaotisk organisert. Toll-lageret viser seg å være et stort og til dels gjørmefylt område bestående av kasser, containere og tre store flyhangarer. En tilsynelatende doven arbeidsplass for et hundretalls mennesker - fredelig, men noe kaotisk organisert.
«Neida, medisinene befinner seg i hangar 1, ikke hangar 3», er en av de første beskjedene vi får.
Mens tålmodige Faaiviz tråler toll-kontorene og arbeiderne vandrer langsomt i solsteika, tar vi andre tilhold i en flyplass-hangar blant esker, paller og kasser.
Det viser seg etter hvert at vi får rikelig tid til å studere importvarene til firmaer og hjelpeorganisasjoner ved Afghanistans flyplass. Fra vår utsiktsplass i den skyggefulle og kjølige hangaren skuer vi ut over maskindeler, rullestoler og computere. Til og med en kartong potetgull med paprika har vi fått et glimt av gjennom en plastemballert kasse - flysendt til vestlige diplomater av firmaet Jensen i Danmark. Men ingen medisiner.

I 30 graders varme. To og en halv time etter ankomst toll-lageret er vi der fortsatt. Men Faaiviz har nå ytterligere seks underskrifter i samlingen sin - fra ulike små og store sjefer ved flyplassens toll-lager. Så endelig kommer klarsignalet. Papirene er i orden, nå er det bare å finne medisinene og mannen med nøkkelen.
«Neida, medisinene er ikke i hangar 1, de står i en container ute på plassen», lyder den nye beskjeden.
Mens Astrid Sletten blir invitert på afghansk grønn te og potetgull med paprika (!) av toll-sjefen ved hangar nr. 1, følger vi andre etter tollhangarens «nøkkel-mann». En grå metall-container viser seg å være rett adresse, og inne i denne åpenbarer det seg, utrolig nok, fem esker à 200 doser «Sodium Stibogluconate» - medisin mot leshmania.
Men alt er ikke som det skal være. - Det er for varmt her, fastslår Dr. Esmat der han står i 30 graders varme på innsiden av containeren. - Kanskje har ikke medisinene tålt lagringen. Vi må foreta laboratorietester for å se om de fortsatt kan brukes!

Forsvunne doser. Dessuten er en av eskene åpnet.
- Det skyldes Helsedepartementets folk, fra «kvalitetskontrollen». De var her for et par dager siden. Det burde jo være nok å ta med seg et par-tre injeksjonsdoser, men de har tatt 25, forklarer Dr. Esmat.
Ved nærmere ettersyn senere på dagen viser det seg at 75 doser er borte. - Dette overrasker meg ikke. Mange ansatte i departementer i Afghanistan har privat virksomhet «på si'». Dette er trolig doser som vil bli solgt over disk på et apotek eller solgt til en privatpraktiserende lege, sier Astrid Sletten.
Med en innkjøpspris på rundt 25 kroner per dose kan det bli til kjærkommen inntekt for en ansatt i Helsedepartementet - i et land der vanlige byråkratlønninger ikke ligger over 200 kroner måneden, forklarer hun.

(Hvordan gikk det med medisinene? Kunne de brukes? Følg med i neste Bistandsaktuelt!)