EU gir mest hjelp til sine naboer

Noen av disse landene søker nå om medlemskap i EU, mens støtten til landene langs Middelhavet - fra Marokko til Israel - har politiske og økonomiske årsaker. Ved å sikre stabilitet og økonomisk vekst i dette området kan sikkerheten økes og innvandringen til Europa minskes, sier stipendiat Anne-Sophie Claeys ved Sorbonne-universitetet i Paris. Hun mener det finnes to sentrale trender på hvordan EU-landene kanaliserer sin bistand.
- På den ene siden finnes «globalistene» - Tyskland, Nederland, Storbritannia, Finland, Østerrike og Sverige - som baserer seg på støtte til de aller fattigste landene over hele verden. De fokuserer på fattigdom, miljø og kjønnsspørsmål. På den andre siden har man «regionalistene» som i større grad gir bistand til tidligere koloniland, og prioriterer sektorbistand, sier Claeys.

Vil koordinere bedre. - I dag ser man at disse forskjellene blir mindre og mindre, og at alle land fokuserer på fattigdom, miljø, forebygging konflikter og fredsforhandlinger. EU-kommisæren gjør nå en innsats for å øke samsvarheten og koordineringen mellom medlemslandene - nettopp for å øke effektiviteten av hjelpen, sier Claeys. Hun tror likevel ikke at EUs bistand noen gang vil framstå som helhetlig.

Nasjonalt anliggende. - Hvert enkelt medlemsland vil fortsatt ha sin bilaterale politikk, og det står fast. Utviklingspolitikk blir fortsatt sett på som en del av den nasjonale utenrikspolitikken, mener Anne-Sophie Claeys.
Afrika Sør for Sahara er den regionen som får mest i EU-bistand. I 1998 gikk 1866 millioner US-dollar til disse landene, med europeiske land og andre uspesifiserte som nummer to med 1184 millioner dollar.
EUs statistikker viser at de aller fattigste landene har fått stadig mindre bistand. I 1986/87 fikk de minst utviklede landene 51,3 prosent av bistanden, mens det ti år senere var redusert til 33,6 prosent. Reduksjonen var tydelig på medlemslandenes egne budsjetter også - fra 44,3 prosent i 86/87 til 34,2 prosent i 96/97.