Farvel til våpnene

Vinterdisen ligger tett over stupbratte åssider på begge sider av hovedveien mellom Katmandu og den viktige distriktshovedstaden Pokhara. Fra de skogkledde skjulestedene oppe i åsene har maoistene hatt god utsikt til all trafikk på den eneste veien mellom de to byene. Herfra har de med sine stjålne geværer og hjemmelagde bomber gjennomført målrettede angrep på regjeringsstyrkene.
De siste årene har maoistene kontrollert store deler av landsbygda i Nepal. Fredsavtalen som ble undertegnet av statsminister Girija Prasad Koirala og maoistenes øverstkommanderende Pushpa Kamal Dahal, eller «Prachanda», 21. november, innebærer at de legger ned våpnene, og får delta i landets regjering.
- Jeg er glad for fredsavtalen. Vi har ikke oppnådd alt vi har slåss for, men valget (til grunnlovsgivende forsamling. Red. anm.) gjør det fortsatt mulig å nå målene, sier maoistsoldaten, som kaller seg Yodha - kriger. Han er litt unnvikende, og går bare nølende med på å snakke med journalister. Men litt våger han å si.

De korrupte. - Jeg sluttet meg til Folkets Frigjøringshær, PLA for at vi skulle bli kvitt de korrupte lederne som styrer landet, forklarer han kort. I sju år har han vært soldat, på stadig vandring til nye landsbyer. Flere ganger har han vært i direkte kamp med regjeringssoldater, forteller han. Yodha er fra Humla, et distrikt i Nepals nordvestlige hjørne mot grensen til Tibet. Ryktene sier at 2000 av distriktets 47 000 innbyggere har sluttet seg til maoisthæren. Målet for opprøret er å kaste kongemakten og de enorme forskjellene basert på kaster og etnisitet på historiens skraphaug. I tillegg skal de etablere Nepal som kommunistisk republikk. Fredsavtalen gir maoistene gjennomslag for noen sentrale krav, men de endelige politiske målene er ennå en lang marsj unna.
Bak Yodha gjør tre stappfulle busser seg klare til å kjøre. Medregnet de som klamrer seg fast på taket, er det flere hundre maoister. De er på vei fra landsbygda rundt Pokhara til et av de leirområdene i lavlandsbeltet mot India. Partene i konflikten er blitt enige om at soldatene skal samles der.
Fredsavtalen har partene selv drevet fram, så raskt at både FN og internasjonale aktører ikke helt har klart å følge med i svingene. Avtalen innebærer at det skal etableres en overgangsregjering, der også maoistene skal delta. Det skal vedtas en ny interimsgrunnlov og det skal holdes valg til en ny grunnlovsgivende forsamling, et langvarig krav fra maoistenes side. I en ny grunnlov ser de ingen plass for monarkiet.

Beholder nøklene. I kjølvannet av fredsavtalen er det også undertegnet en avtale om at maoistene skal levere inn våpnene sine, som skal oppbevares i konteinere voktet av FN. Samtidig skal regjeringshæren låse inn et tilsvarende antall våpen, men gitt militærets overlegne våpenmakt er dette mest symbolsk. Maoistene skal beholde nøklene til lagrene, men konteinerne skal overvåkes med videokamera og innbruddsalarmer. Innen utgangen av året skal etter planen de første 35 FN-observatørene være på plass, for å vokte både våpenlagrene og prosessen fram mot grunnlovsvalget som skal holdes i juni. Om denne tidsplanen er realistisk, er det ulike oppfatninger om. For fortsatt forhandles det på overtid om en ny midlertidig grunnlov og betingelsene for den nye regjeringen som skal styre fram til valget. Statsminister Koirala, som leder sju-partialliansen i dagens regjering, vil ha våpnene i boks før han slipper maoistene til rundt bordet. Men det kan ta tid, for både konteinerne som er bestilt fra India, og observatører som er «bestilt» fra FN, må på plass.

Fortsetter rekrutteringen. Yodha svarer ikke på hva som vil skje om ikke maoistene vinner det kommende valget, han bare gjentar at det er bra med fred før han jumper inn i bussen - på vei sørover.
Imens fortsetter tautrekkingen om detaljene i avtalene i Katmandu. Alle er ikke trygge på at maoistene virkelig vil holde løftene. På landsbygda forteller folk om hvordan maoistene fortsatt innkaller til ukentlige møter, og beholder kontrollen. Fortsatt kommer det også meldinger om at landsbybefolkningen må betale «skatt», og om tvangsrekruttering av barn til PLA.
Maoistene sier selv de har 35 000 soldater, som ifølge fredsavtalen skal innkvarteres i leire. Mange stiller seg tvilende til dette tallet og tror det reelle antallet er under halvparten. De mener maoistene blåser opp tallet - og rekrutterer nye - for å sikre seg forhandlingsstyrke og større politisk innflytelse. Jo flere soldater de har, desto flere håper de også å få integrert i Nepals sikkerhetssektor - hæren, militærpolitiet, politi og grensevakter. På en pressekonferanse gjorde imidlertid FNs mann i Nepal, Ian Martin, personlig utsending for FNs generalsekretær, det klart at rekrutteringen ikke ville hjelpe.
- Soldater som er rekruttert etter 25. mai i år, da det ble inngått en avtale mellom maoistene og sjupartiregjeringen, vil bli avvist, uttalte han. Ian Martin understreket også at når det melder seg unge under 18 år i leirene vil de bli sendt hjem til sine lokalsamfunn så raskt som mulig.

Forventer maoistseier. Maoistlederen Hisila Yami avviser kontant beskyldningene om tvangsrekruttering.
- De unge slutter seg til oss frivillig. De har sett foreldre og slektninger bli drept. Mange av dem er foreldreløse, forklarer hun. Og hevder de unge tilhengerne ikke blir soldater men får andre oppgaver hos maoistene, for eksempel i kulturskvadronen.
Yami er medlem av maoistenes politibyrå og har vært en lederskikkelse helt siden opprøret mot det kongestyrte «panchayat»-systemet i 1990. I 1996 gikk hun under jorda, og levde i skjul i Nepal og i naboland i likhet med sin mann, maoistenes nestkommanderende Baburam Bhattarai. Yami tror maoistenes mobilisering på landsbygda gjennom årene med konflikt, vil gi dem seier ved det kommende valget.
- Vi vil selvfølgelig ta imot folkets dom. Men jeg venter over femti prosent oppslutning for maoistene, erklærer hun. For Yami er overbevist om at den ti år lange konflikten har endret landsbygda i Nepal, slik at kasteløse, etniske minoriteter og kvinner ikke lenger vil godta at landet styres av en snever krets eldre menn fra de høyeste kastene. Selv om hun mener fredsavtalen i generelle vendinger ivaretar maoistenes synspunkter, er hun urolig:
- Avtalen er bra og sier blant annet klart at vi skal få en ny grunnlov. Men samtidig er den veldig lite konkret. Jeg er redd spørsmål om inkludering av kvinner, daliter (kasteløse) og etniske minoriteter ikke vil bli fulgt opp, likeledes kravet om jordreform, sier hun.

Verdt prisen. Yami vil ikke svare på om hun selv har båret våpen, men forteller at det var tøft å leve i skjul for en som var vant til å jobbe utadrettet både i eget land og som ansvarlig for forbindelser til utlandet.
- Krigen har vært verdt prisen, til tross for at den har kostet mye blod og mange overgrep, ikke minst mot kvinner, sier hun. Politbyrå-medlemmet tror ikke maoistene nå vil gå under jorda igjen:
- Så lenge den politiske prosessen fortsetter er den militære underordnet, sier hun. Yami mener den største utfordringen nå er å holde timeplanen for den politiske prosessen, slik at det blir mulig å gjennomføre valget til grunnlovsgivende forsamling i juni.
- Hvis partiet sender meg, skal jeg gjøre mitt beste, svarer hun diplomatisk på spørsmål om hun selv vil stille til valg til forsamlingen.

Politiske slag. Selv om fredsavtalen og våpenavtalen i seg selv er oppsiktsvekkende, er de politiske snublesteinene langt fra ryddet av veien. Detaljer om valgsystemet, kongens rolle og betingelser for maoistenes inntreden i regjeringen er ikke avklart. Spørsmålet om hva slags stat Nepal skal bli med den nye grunnloven, er det langt fra enighet om.
Maoistene vil ha en føderalstat basert på etniske regioner, mens de fleste andre partiene ønsker seg en viss grad av regionalt selvstyre under et «inkluderende» parlament. Ytterst til høyre er det fortsatt også noen som ønsker seg en konge ved roret.
Kilder i flere av de politiske partiene gir uttrykk for at det stiller seg avventende til maoistene. Mener de virkelig alvor? Voldelige sammenstøt mellom studentgrupper og meldinger om overfall og fortsatt rekruttering til PLA, gjør mange vaktsomme. Maoistenes hovedkonkurrent, Nepals andre store kommunistparti, CPN (UML), mener likevel det er på tide å slippe maoistene til:
- De har begynt å samle soldater i leire. Så fort vi ser at innleveringen av våpen virkelig kommer i gang, mener vi maoistene skal slippe til i regjeringen slik at den politiske prosessen fram mot valget kan starte, sier Jhala Nath Khanal, medlem av partiets sentralkomité.
Sammen med maoistene og kommunistpartiet er trolig Nepali Congress Party det som kan vente seg størst oppslutning i et kommende valg. Men for Kongresspartiet forutsetter det antakeligvis at man klarer å samle troppene etter den siste splittelsen,

11 år, 11 statsministre. Det politiske landskapet i Nepal er ekstremt fragmentert, og splittelse er vanligere enn samling i de politiske partiene. I løpet av 11 år - fra 1990 - ble i alt 11 ulike statsministere innsatt. Jhala Nath Khanals kommunistparti deler maoistenes avsky mot kongemakten, og vil i likhet med dem ha republikk, jordreform og tar til orde for at etniske minoriteter, kvinner og marginaliserte grupper må sikres god representasjon i både regjering og parlament. Men maoistleder «Prachandas vei», har Jhala Nath Khanal lite til overs for:
- De vil endre alt i ett slag, med makt. Men det er ikke slik varige endringer skjer, sier han.
- Selv om maoistene får folk til å slutte å drikke alkohol når de står der i landsbyen med våpnene sine, begynner drikkingen igjen så fort de er borte, sier han.

Håper på bedre tider. Fra hovedstaden er det bare et par timers kjøretur før man er i et av maoistenes kjerneområder. I Kavre-distriktet har det vært hyppige sammenstøt mellom regjeringsstyrker og «Folkets Frigjøringshær», mens sivilbefolkningen ble presset fra begge kanter. For om maoistene er beryktet for tvangsrekruttering og ødeleggelse av infrastruktur, er det regjeringsstyrkene som må bære ansvaret for de fleste bortføringene og forsvinningene i årene med konflikt, ifølge FN. Nå er bøndene i Katmandu-dalen i ferd med å få inn avlingen til vinteren.
En del maoistsoldater har forlatt distriktet for å slutte seg til sine medsoldater i leirene. Men mange holder fortsatt til i landsbyene her, forteller Ganga Ram Dahal. Han tar en pause i den manuelle «treskingen», som foregår ved at kornnekene slås hardt i bakken og selve matkornet detter av og samles i en haug. Bonden forteller hvordan hans landsby gjennom flere år har levd i frykt for både maoistene og regjeringssoldater. Det er nå tre år siden en gruppe på sju maoister ble drept her, etter at militærpolitiet ble tipset om at de hadde søkt husly hos en familie i landsbyen.
- Etter at maoistene ble drept, var alle svært redde. I to år fryktet vi både hevnaksjoner fra maoistene og at regjeringssiden skulle beskylde oss for å skjule maoister, forteller han. Flere unge i landsbyen sluttet seg til maoistene fordi de mente de slik ville være tryggere. Først etter at mannen i huset der maoistene hadde søkt tilflukt selv ble drept, følte de andre innbyggerne seg tryggere, forteller Dahal.
Den middelaldrende bonden forteller også at landsbyen var blitt lovethjelp til både veibygging og skolebygg av ulike organisasjoner, men organisasjonene forsvant på grunn konflikten. Nå håper han de raskt vil komme tilbake.
Samtidig er både han og fire nabobønder vi snakker med godt fornøyd med de politiske endringene de har sett det siste året. Ingen av dem sier de støtter våpenbruk.
- Men opprøret i april og mai, da kongen måtte gjeninnsette parlamentet og godta demokrati, hadde ikke skjedd uten maoistene, mener de.