De hadde bodd i samme landsby lenge. Først som naboer og bekjente på avstand, slik naboer ofte er, for så å bli uunnværlige for hverandre. Det var vannet som førte dem sammen. Samani Peerak, nesten helt blind og krumrygget av alderdom, og Muhammad Osman, ung og sterk, men med grått skjegg, arret av tapet av kvinnen han elsket, etterlatt for seg selv med deres to barn.

De to bor i Haiderpur Wagho utenfor Jacobabad i det sørøstlige Pakistan. Landbyen er omgitt av vann, noen barn ler i det fjerne og trærne rasler i den milde brisen. Det er nesten fredelig. Ikke som for et drøyt halvår siden:

– De siste dagene regnet det fryktelig mye, vi hadde aldri opplevd slikt regn før, forteller Muhammad Osman.

Monsunen, kilden til liv i denne delen av verden og som normalt starter i juni og slutter i september, begynte som vanlig. Muhammed og kona plantet ris på åkeren der de jobbet, jorda var perfekt og prognosene pekte mot gode avlinger.

Sindh, som er en av landets fire provinser, kalles ofte «Pakistans brødkurv», da mye hvete, ris, bomull produseres her og sendes til store deler av landet – og til nabolandene. Muhammad Osman og kona Maishari Osman våknet en av de siste dagene i august til et regnskyll som ikke ville stoppe. De skjønte raskt at de måtte ut på åkeren for å redde så mange risplanter som mulig før de ble svelget av vannet.

De kledde på seg ved daggry, sendte barna til en nabo og la på vei på en rickshaw (liten motorsykkel, red.anm.) inn i de brusende vannmassene. Tanken var å kutte ned risen og spare den, for så å plante den igjen når vannet trakk seg tilbake.

– Det var så mye vann på veien at det var vanskelig å komme frem, minnes Muhammad Osman.

Bortenfor horisonten

Pakistan er verdens sjette mest folkerike land med over 200 millioner mennesker. Landet er som en smeltedigel mellom India og Afghanistan, der påvirkninger fra både øst og vest skaper et mylder av sjelden karakter. Videre grenser landet også til Iran og Kina og befinner seg historisk sett i en geopolitisk hotspot.

Landsfaderen Muhammad Ali Jinnah, som var en medvirkende årsak til uavhengigheten i 1947, beskriver fødselen av Pakistan som «historien om høye menneskelige idealer og kamp for å overleve mot alle odds og vanskeligheter».

– Jeg savner henne hele tiden.

Muhammad Osmans øyne skinner i den sterke solen. Det er som et stille grøss går gjennom kroppen hans når han snakker om kona Maishari.

Da motorsykkelen de satt på, til slutt gikk av veien i vannmassene, ble dupattaen, det lange, tynne sjalet som brukes av de fleste kvinner i landet, og som Maishari bar rundt halsen, trukket inn i motorsykkelens kjede. Regnet pøste ned da Maishari ble sittende fast. Sakte tappet livet ut av henne da dupattaen ble trukket tettere og tettere rundt halsen hennes. Mens han knelte ned i regnet med desperate hender som forsøkte å løsne sjalet, fløt ikke bare markens avlinger bort, men men tredjedel av landet hans sank under de enorme vannmassene.

Mer enn 30 millioner mennesker ble rammet av den verste flommen i Pakistans historie. Millioner av hus ble ødelagt. Bare i Sindh-provinsen ble en halv million storfe feid bort som i en baklengs tsunami, og forsvant inn i det som snart skulle se ut som en stor innsjø der bare horisonten var synlig, ettersom nesten alt annet i Sindh lå under vann. Osmans kone Maishari døde i armene hans før de nådde sykehuset.

Fortsatt under vann

Hjemme i landsbyen famlet Samani Peerak i blinde. Regnet fortsatte ufortrødent. Synet hennes var blitt dårligere med årene. Hun husker ikke helt hvor gammel hun er, men naboene sier hun er rundt 75 år. En av vennene hennes, Khandazi Yakub, forteller at hun aldri kommer til å glemme dagen Maishari døde:

– Husene kollapset veldig raskt, sier hun.

Når Panorama besøker Haiderpur Wagho fire måneder senere, ser det ut som landsbyen har vært under tunge luftangrep fra artilleri. Alt som gjenstår, er murstein samlet i hauger og en og annen bar husvegg.

– Vannet kom med en voldsom fart, fortsetter Khandazi Yakub.

Den 26. august erklærte den pakistanske regjeringen unntakstilstand og kunngjorde at over 900 personer hadde mistet livet. I dag ligger tallet på over 1100. Samtidig ble det rapportert at Indus-elven hadde flytt over sine bredder og at en av Asias største ferskvannssjøer, Lake Manchar, 30 mil sør for Jacobabad, hadde så høy vannstand at mange av slusene til vanningskanalene ikke tålte presset. Konsekvensen: Enorme vannmengder som fosset frem i kanalene og fraktet bort det meste på sin vei.

I dag har mye av vannet gått tilbake igjen, men mer enn 20 millioner mennesker har fortsatt behov for humanitær hjelp, og sult, vannbårne sykdommer og ubrukelig drikkevann er nå blitt normalen for mange. Ifølge Pakistans katastrofemyndighet ble tre millioner hektar jordbruksland ødelagt, noe som tilsvarer et område på størrelse med Vestlandet.

Samani Peerak viser overflaten under presenningen der hun sover i dag; en sammenpresset jordmasse med litt høy. Hun eier i utgangspunktet ingenting annet etter flommen. Likevel smiler hun når barna Nyala og Abdul Wahid er i nærheten. De er barna av Muhammad Osman og den avdøde Maishari.

– Jeg ser etter dem i dag, sier Peerak.

Når Peerak snakker om barna, lyser hun opp. Nesten som om hun fikk noe å leve for igjen på sine eldre dager.

For de mange innbyggerne i Sindh som jobbet i jordbruket, har muligheten til å tjene til livets opphold gått opp i røyk. Når Panorama besøker området i desember, stå mange av jordene fortsatt under vann. Selv om mye av vannet har trukket seg tilbake, bor fortsatt fem millioner mennesker i flomrammede områder.

For Muhammad Osman og en stor andel av Sindhs daglige lønnstagere – hvorav de fleste bor utenfor byene – betyr det at de må reise lenger unna og se seg om etter andre jobber. Så når Osman nå blir tvunget til å være hjemmefra lenger og kona ikke lenger er der, er det Peerak som tar seg av barna. Til gjengjeld får Peerak en liten sum av pengene Osman tjener de dagene han finner arbeid. Uten hverandre hadde hverdagen vært mye vanskeligere å takle for dem begge.

Mot alle odds

De er vanskelige å få øye på, men hvis du kneler ned og ser ordentlig på jordene der vannet har forsvunnet, kan du se dem. Krystallene. De danner vakre mønstre, og i sollyset er det som å se inn i et kaleidoskop likt det man lagde selv på skolen som barn.

Men disse krystallene kan imidlertid være forskjellen liv og død for mange av bøndene og daglønnstakerne i Sindh da de er saltkrystaller som har dannet seg når fordampningen har vært større enn nedbøren.

Konsentrasjonen av ionene (saltene) som finnes i jordvæsken, øker når vannet fordamper og ionene forblir i jorda. Dette fører til forringelse av jordmonnets kvalitet.

– Det vil ta flere år før vi får en god høst igjen, sier Abdul Rahzid, en av Sindhs mange grunneiere.

Rahzid eier flere hektar med dyrkbar mark og har hundrevis av arbeidere på jordene sine.

– Som grunneiere skal vi takle tapene dette medfører, men for arbeidstagerne blir det verre fordi det ikke blir så mye jobb for dem, fortsetter han.

Tilbake i Haiderpur Wagho har solen har beveget seg vestover på himmelen, den kaster et mykt lys over landsbyen. Teltene ser nesten trivelige ut der de står langs vannkanten. Barna løper frem og tilbake, de ler selv om skolen deres har stengt, og leker med steiner ved de stinkende vannmassene.

Maishari Osman, som ble kvalt av sjalet sitt, er lagt til hvile under jorden. Samani Peerak, gammel og nesten blind, en aldrende kvinne med det meste av livet bak seg. Den gråskjeggete Muhammad Osman og barna. Vannet førte dem alle sammen i den pågående historien om Pakistan, som snart venter på en ny monsun.

Peeraks knudrete kropp legger seg snart på det harde strået. Osman kommer til å gå til sengs uten å ha funnet noe arbeid i løpet av dagen. Nyala og Abdul Wahid sovner til en fremtid som er alt annet enn åpenbar. Mørke, nesten usynlige skyer beveger seg under stjernehimmelen. Men kanskje vil de spre seg og alt blir bedre i morgen. For Pakistan er tross alt «historien om høye menneskelige idealer og kamp for å overleve mot alle odds».