– Vi vil bare hjem så raskt som mulig

De to venninnene Tetyana (25) og Olena (28) er takknemlige for gjestfriheten etter at de er innlosjert hos norske venner, men fortviler over å være drevet på flukt fra hjemlandet. Og de frykter for ektemennenes liv. De måtte nemlig bli igjen i Ukraina for å kjempe mot Vladimir Putins invasjonshær.

– Vi vil bare hjem så raskt som mulig, sier Olena til Bistandsaktuelt.

Mannen til Tetyana, Vladimir, var barnehjemsbarn og ble fulgt opp av den norske frivillige organisasjonen Ukrainagruppa gjennom flere år. Gruppa har arbeidet i Ukraina siden 1997, og har blant annet støttet et barnehjem i Luhansk der Tetyanas ektemann vokste opp.

Etter okkupasjonen i 2014 måtte de trekke støtten til barnehjemmene da de ikke lenger kunne reise inn, men Ukrainagruppa har fortsatt arbeidet i området for de utsatte barna, via medhjelpere. Og det er den norske sivilsamfunnsorganisasjonens engasjement som nå har ført de to venninnene til Larvik. Vladimir har vært i Norge som sesongarbeider i flere år og blant annet plukket jordbær. Så da Tetyana og barna måtte flykte, ble Norge og Larvik et naturlig mål for flukten.

Toget var stappfullt

– Toget fra Mirgorod mot Lviv var stappfullt. Vi måtte trenge oss sammen og det var sjelden mulig å sitte, forteller Tetyana til Bistandsaktuelt.

Nå sitter de trygt i sofaen i en stue med malerier av norske landskap på veggene.

De to er russiskspråklige, slik svært mange er – særlig i det østlige Ukraina, og en norsktalende ukrainer oversetter for oss.

Stadig flere flyktninger langs ruta prøvde å komme ombord på toget, forteller de to venninnen, men etter hvert var det vanskelig. Når toget kom inn på stasjonene, ble ikke dørene åpnet, fordi det ikke var plass til å stue flere inn.

Fortvilte mennesker banket på vinduene i håp om å komme med.

Fra Lviv kom de unge kvinnene seg på et annet tog til grensebyen Przemysl i Polen. Den strevsomme togreisen fra hjembyen til Polen, tok til sammen tre dager.

Etter to dager i Polen kom de seg med et fly til Norge. De to kvinnene forteller at det var svært kaldt på toget og at de ofte var sulte.

– Noen steder ble det delt ut mat, men det var sjelden nok til alle. Vi passet på å gi barna først og hvis det var noe til overs spiste vi også, forteller Olena.

Olena og Tetyana har tidligere jobbet henholdsvis i bar og som butikkmedarbeider hjemme i Mirgorod, som betyr fredsbyen. Det er egentlig en fredelig småby, med 50 000 innbyggere. Olenas ektemann jobbet som bilmekaniker, mens Tetyanas mann livnærte seg som snekker og taxisjåfør.

Nå må ektemennene bytte ut skrutrekker og hammer med våpen.

– Vi våknet klokka fire om natta av smell fra bombenedslag i nærheten. Noen av nedslagene var så nære at det føltes som om de traff huset vårt. Over oss hørte vi lyden av fly som sirklet rundt. Vi ble veldig redde, forteller de to barndomsvenninnene som raskt pakket de mest nødvendige tingene.

På morgenen dro de til foreldrene som bor 80 kilometer unna, men etter to dager ble situasjonen så uholdbar at de i samråd med resten av familien bestemte seg for å flykte ut av landet – og prøve å komme seg til Norge.

Nå har de to kvinnene kontakt med familiene sine i hjemlandet hver dag.

– Jeg våkner hver natt. Hvis det går for lenge uten livstegn blir jeg redd for dem, forteller Tetyana.

Flyalarmen går hele tiden

Familiene i Mirgorod forteller at flyalarmene stadig går, og at de må gjemme seg i kjellere, som brukes som bomberom. Flyalarmen går gjerne mellom fem og sju ganger i løpet av et døgn – også om natten.

Mange ganger må de være der i flere timer. Og bomberommene er kalde og ikke utstyrt med rennende vann, forteller de to. Olena sier at søsteren måtte gjemme seg i hele seks døgn i et bomberom. Da hun endelig kom hjem til moren var hun så sulten at hun skalv på hendene. Men familiene hjemme i Ukraina prøver å ikke fortelle for mye som kan skake opp og skremme de om har flyktet.

Tetyana har aldri vært i et annet land før.

– Vi ville ikke flytte til utlandet og vekk fra familie og venner. Men våre menn sa at vi måtte dra. De sa det var farlig å bli, at det ikke var bra for barna å sitte i kalde bomberom, sier Tetyana.

Til nå har hun greid å holde tårene tilbake, men nå strømmer det på. Hun vugger lille Bogdan fram og tilbake mens tårene hennes triller.

– Når krigen er slutt drar vi tilbake fortest mulig, utbryter Olena. Nå tørker også hun tårer. De to sier de er svært takknemlige overfor hjelpen fra land som Norge og Polen. Men de håper å reise hjem så snart det lar seg gjøre. Lille Bogdan virker uberørt. Han lager morsomme lyder og veiver ivrig med hendene. Han vil ha oppmerksomhet.

6-åringene løper rundt og leker med kosedyr. Familiene har nettopp kommet hjem fra første dag i åpen barnehage i Larvik, og ungene har tegnet og lekt. Kyril viser oss tegningen han har laget. Mamma, pappa og han selv under ukrainske flagg.

– Han får med seg mye, forteller Olena.

– Han er sint for at Russland har angrepet landet vårt.