For Angolas ledere glir alt som smurt i olje

Amerikaneren på Hotel Meridien i Luanda er rolig som en stein, selv om han nå i over én time har prøvd å sjekke inn på hotellværelset sitt.
- Ikke forvent at noe skjer hurtig her i landet, smiler han og forteller at han kommer fra Louisiana, men har arbeidet i Angola de siste ti årene for Chevron.
- Jeg hater å være her, men jeg elsker pengene, sier han som forklaring på å ha tilbragt åtte år av sitt liv i en krigssone.
Angolas 27 år lange borgerkrig sluttet først i april 2002 etter mordet på opprørslederen Jonas Savimbi to måneder tidligere. Gjennom hele krigen betalte glinsende sort olje den sosialistiske regjeringens regninger, mens glitrende diamanter smuglet ut av landet gjorde det samme for opprørsbevegelsen UNITA. Det var en krigsøkonomi, som åpnet alle sluser for korrupsjon. Transparency International fastslår at Angola i dag er det 5. mest korrupte landet i verden. En undersøkelse foretatt av Det internasjonale pengefondet (IMF) viser at det hvert år forsvinner nærmere 7 milliarder kroner fra oljeinntektene i Angola. Angolas regjering benekter dette. (Human Rights Watch offentliggjorde nylig en rapport som hevder at regjeringen tappet 27 milliarder kroner i oljeinntekter fra statskassa mellom 1997 og 2002. red.anm.).
- Verden ser på Angola som et rikt land med nok ressurser til å klare seg selv. Men det er en misforståelse. Etter 30 års krig er det ikke fair å si noe sånt, sier Joao Baptista Kussumua, minister for sosial reintegrering i Angola.
Fra balkongen på departementet er det utsikt over hovedstaden Luanda. Her kjører folk - ministre, amerikanske, franske, norske og sørafrikanske oljefolk og utallige hjelpeorganisasjoners ansatte - forbi tårnhøye murer av avfall uten å se ut som om det sjenerer dem. Barn og hunder kravler rundt i avfallet og sloss innimellom om matrestene. Andre barn lever nede i kloakken.

Nytt korrupsjonsnivå. De syv milliarder kronene som hvert år forsvinner kunne gjort underverker for angolanerne. De kunne sikret nødhjelp, vann og medisiner til å hjelpe landet på fote igjen. Bombede broer kunne blitt gjenoppbygget. Minelagte veier kunne blitt ryddet. Sykehus kunne fått medisin. Barn kunne kommet på skolen igjen. I stedet har hjelpeorganisasjonene forsøkt å gjøre så godt de kunne.
- Vi har Gud og så har vi Verdens matvareprogram i Angola, sier angolanerne derfor i dag. FN-organisasjonen har holdt liv i en stor del av Angolas 13,6 millioner mennesker siden krigen sluttet.
- Personlig er jeg ikke særlig vant med korrupsjon, sier Joao Baptista Kussumua. - Men når vi rangeres som et av de mest korrupte land i verden, så er det et alvorlig problem. Folk må lære å tenke på landet deres, ikke kun på seg selv. Gud gav oss øyne og føtter som vender fremad, så vi blir nødt til å gå fremad.
På OCHA, FNs kontor for koordineringen av nødhjelp, sitter italieneren Paola Carosi og rister på hodet. Hun har vært i Angola i over 20 år.
- I bunn og grunn vil regjeringen forsøke å fastholde status quo de neste 25 årene. Det er kommet noen nye folk i noen av de mektigste posisjonene, de har studert i USA eller Europa og er nå tilbake i landet, blant annet i bankene. Det er en ny generasjon med kjennskap til ny teknologi, men de er av samme blod som de gamle makthaverne. Så hva du har er et nytt korrupsjonsnivå, sier hun.

Under krigen støttet USA og Sør-Afrika opprørsbevegelsen med våpen, mens Sovjetunionen og Cuba støttet den marxistisk-sosialistiske regjeringen.
- Vi kalte den forrige periode for «Kannibaliseringen av Angola», hvor rikdommene ble delt mellom hæren og ministrene. Da krigen sluttet sa regjeringen at giverlandene måtte betale for freden. De sa: «Dere er ansvarlige, dere skapte krigen, dere ønsker freden, så gi oss penger i hånden», forklarer hun.
Og det har FN og hjelpeorganisasjonene gjort. For som Paola Carosi sier:
- Vi kan ikke fortsette med å straffe Angolas folk fordi vi er uenig med regjeringen.
FN har nettopp sendt en appell ut og bedt om over 1,7 milliarder kroner til nødhjelp og utviklingshjelp for 2004. Et beløp som blekner i sammenligning med Angolas enorme potensiale for oljeutvinning, som i 2009 forventes å gi over 48 milliarder kroner i året til landet. For FN og de ikke-statlige organisasjonene i landet gir det imidlertid mening å støtte Angola nettopp nå. Det gir dem en sjanse til å sikre et mer demokratisk Angola.
- Det internasjonale samfunnet får aldri en mulighet som denne igjen. Når oljeinntektene kommer, vil Angola forhåpentlig være i en annen fase med langt større prosjekter og store planer for infrastruktur. Men det er nå - særlig perioden opp mot valget, hvor det er mye mer debatt og offentlig samfunnsdeltagelse - at de mekanismene blir definert, sier Allan Cain, direktør for den internasjonale ikke-statlige organisasjonen Development Workshop.

Hva finnes på kjøkkenet? I oktober demonstrerte 87 opposisjonspartier i Luandas gater for å presse for presidentvalg i 2004. «Ned med diktaturet», ropte de drøyt 1.000 demonstrantene. At det ikke ble skutt på dem av regjeringssoldatene er et bevis på at tingene så smått endrer seg i Angola. Både regjeringspartiet Movimento Popular de Libertação de Angola (MPLA), og det største opposisjonspartiet União Nacional para a Independência Total de Angola (UNITA), mener at et valg først er realistisk i 2005. Store deler av landets befolkning er stadig avskåret fra omverdenen på grunn av ødelagte broer og minelagte veier.I det hele tatt er alt smadret i Angola og skal bygges opp fra grunnen. Også barnenes psykiske tilstand.
- Du har landsbyer og byer i Angola hvor man får fornemmelsen av at hvis man klapper i hendene, så vil alle barna begynne at riste av skrekk, forteller Holly Barnes, barnepsykolog for Save the Children.
Det er tusenvis av slike steder i Angola. Områder hvor barn er vokst opp med en daglig diet av krig, frykt og død.
- Vi har laget tre sentre hvor barna kan komme og leke når de ikke er på skolen, forteller Julio Dos Santos, lokal leder av den angolanske menneskerettighetsorganisasjonen OADEC i provinsen Uige. Det høres kanskje ikke så fantastisk ut, men å se barn le og leke, som norske barn, er ikke hverdag i Angola.
- Barns rettigheter er ikke særlig høyt prioritert, så vi prøver både å lære barna og familiene deres om dem, siger Julio Dos Santos, som ikke forventer å få den store hjelpen fra Angolas regjering.
- Hvordan kan vi be om mat når vi ikke vet hva som er på kjøkkenet? Vi kan ikke endre noe med en uutdannet befolkning, så utdannelse er første skritt. Deretter kan vi begynne å stille krav til regjeringen, sier han.
45 prosent av Angolas barn i skolealder går ikke på skolen.

Demokratisk slag. Downtown Quibala er en stor ruin. I huset, hvor den lokale partisekretæren fra UNITA tar imot, likner den ene yttermuren et kunstverk, der den henger i en bisarr stilling. Det må ha vært en stor bombe den tok imot.
- Regjeringen besluttet å forære oss denne etasjen til partikontor, forteller Rafael Riande og fortsetter:
- Selvfølgelig er jeg nervøs for at huset skal falle sammen. Især i regntiden.
I Quibala er denne bygningen imidlertid like så god som enhver annen.
- Krig er krig og vi tapte den alle sammen. Begge sider hadde sine døde. Det er ingen grunn til å tenke på det mer, siger Rafael Riande.
I Waku Kungo, en annen by i Kwanza Sul-provinsen, sitter demobiliserte UNITA-soldater fra den tidligere opprørshæren og venter på bedre tider. De har fått kurs i forskjellige håndverk og mat fra WFP og løfte om jobb fra regjeringen. I alt er knapt 100.000 UNITA-soldater over hele landet demobilisert etter krigen.
- Men ingen av oss har fått arbeid eller de verktøykassene som vi også blev lovet, sier Leonardo Kalogo på 36 år.
- Det har dessverre ikke vært noen ledige stillinger her i området å gi dem, forklarer byens regjeringsrepresentant, Francisco Filipe.
Leonardo Kalogo har fått et seks ukers kurs i å være smed etter en lang karriere som opprørssoldat. Han gikk inn i UNITA som 13-åring.
- Vi ble fortalt at vi kjempet for demokrati. At landet ikke var fritt. Men det er vanskelig å si hva vi kjempet for. Jeg var bare et barn den gang, sier han.
94 prosent av de demobiliserte UNITA-soldatene har i en spørreundersøkelse svart at de ikke vet hva fremtiden vil bye på. Det er skremmende. For i motsetning til Mosambik, hvor opprørsbevegelsen RENAMO avleverte alle våpen da freden kom, så er det stadig en masse våpen i omløp i Angola. Det kommer av at de fleste UNITA-folk under demobiliseringen avleverte ett våpen og beholdt to andre «for sikkerhets skyld».

- Vi er allerede begynt å se en del røveri. Du har alle de tidligere soldatene som nå er uten jobb og uten penger. Disse tyr til kidnappinger, siger Marcelo Spina Hering, presseoffiser for WFP i Angola.
Partisekretær Rafael Riande avviser at UNITA vil kaste seg ut i krig igjen hvis de taper valget, slik det gikk i 1992.
- Vi kjemper nå et demokratisk slag, fastslår han.
Han er sikker på at UNITA vil vinne det neste valget i 2005, selv om regjeringspartiet sitter på både mediene og oljepengene.
- Vi er et rikt land med et rikt potensiale. Hvis regjeringen brukte ressursene riktig, så ville vi ikke være så fattige, som vi er. Det er klart at UNITA ville utnytte ressursene bedre. Kanskje ikke 100 prosent, men i alle fall 80 prosent, fastslår han.
Ordet korrupsjon bruker han ikke. Men det er sannsynligvis det de siste 20 prosentene handler om.

Mer olje - mer korrupsjon? Selv om Dos Santos hadde bebudet at han ville gå av innen et nytt valg, så valgte partiet ham i desember til å fortsette som leder. Det vil si, det var ikke mye demokratisk over seansen - partidelegatene klappet bare i hendene og så var saken avgjort. Samme måned ble to nye områder i Angola åpnet for oljeutvinning. De forventes å gi 130.000 tønner olje om dagen. Statoil er involvert i det ene området. I løpet av få år vil Angola kunne produsere to millioner tønner olje om dagen.
For USA er det et kjærkomment alternativ. Her er ingen religiøse eller ideologiske problemer som står i veien, som i Midtøsten, så USA kalkulerer med å få dekket 25 prosent av oljeforbruket sitt fra Angola i år 2015. Kanskje det er derfor at amerikanerne ikke roper så høyt om korrupsjon eller demokrati i Angola, men i stedet snakker om «partnerskap» med landet. Et partnerskap som ble sementert da Georg Bush inviterte president José Eduardo dos Santo til Det hvite hus i fjor og Colin Powell kom på offisielt besøk til Angola. Et partnerskap som ytterligere er i ferd med å forsterkes gjennom bygningen av en ny 265 millioner kroner dyr festning av en ambassade på en bakketopp i hovedstaden Luanda. Men vil det endre noe for angolanerne? Vil pengene fra oljen bli fordelt til andre enn noen få mektige personer? Neppe, mener CIA.
«Mønsteret med at oljerikdommene fostrer korrupsjon i høyere grad enn økonomisk utvikling vil fortsette», lyder det i en nylig rapport fra CIA.
USA og resten av donorene har mulighet til å endre profetien. Med krav om åpenhet i oljebransjen, med direkte støtte til demokratiske organisasjoner og medier og med krav om at Angola selv matcher støtten som utlandet gir, kan Angola kanskje en dag virkelig bli Afrikas rikeste land. Akkurat nå er det et kaos med noen av de rikeste toppolitikere på kontinentet. For dem og ingen andre glir alt som smurt i olje.

Helle Maj er dansk frilansjournalist med base i Kenya.