Fra Victoria terrasse til Victoria sjø

Som miljørådgiver i Programavdelingen i perioden 1992-95 opplevde jeg dette. Vedtak fra Rio-konferansen i 1992 skulle følges opp og mer detaljerte retningslinjer skulle utformes. Det ble mange konferanser og mye reising over hele verden. Det ble klart for meg at sentrale premisser for det videre miljø-, handels- og utviklingssamarbeidet ble lagt i disse konferansene.
På en rundreise til møter med internasjonale miljø-organisasjoner til Afrika i 1994, la jeg inn en liten ekstra tur til Victoriasjøen. Der hadde jeg tidlig på 1970-tallet arbeidet et par år som fredskorpsdeltaker og antropologistudent ved et øst-afrikansk fiskeriforskninginstitutt. Hensikten med besøket var å bli oppdatert på utviklingen av fiskeriene ved sjøen. Dessuten ville jeg oppspore gamle kollegaer og lokale fiskere som jeg hadde samarbeidet med.

Mitt første møte med en eldre kvinne i et fiskerisamfunn var sjokkerende. Hun gikk bort til en svær haug av fiskeskjelett og holdt opp ett. «Ser du hva dette er», spurte hun, og svarte selv «dette er fisken etter at den er filetert og filetene sendt til fete hvite menn som deg i Europa. Nå lever vi av å spise kjøttrestene som henger igjen på skjelettene».
Etter 25 års arbeid med bistand og utviklingsforskning hadde jeg lært mye om gapet mellom målsettinger og virkelighet. Men aldri hadde jeg sett et enklere og mer klart bilde på at noe var fundamentalt galt enn da denne gamle kvinnen anklagende holdt opp fiskeskjelettet foran ansiktet på meg. Det var som et knytteneveslag i magen - mange av de fine retningslinjer og målsettinger vedtatt på internasjonale miljø- og utviklingskonferanser ble satt i grell kontrast til dette bildet.
Opplevelsen ved Victoriasjøen stod også i sterk motsetning til hva som hadde skjedd dagene før i Nairobi. Da ble vi informert om hvilke anstrengelser Kenya gjorde for å leve opp til de internasjonale miljø og utviklingsmålsettinger. Lederne i landet understreket betydningen av bærekraftig utvikling, fattigdomsbekjempelse, miljøvennlig handel, lokal deltakelse, matvaresikkerhet, good governance, etc. Det synes åpenbart ikke å være mangel på fine målsettinger som var problemet, men vilje, evne og kapasitet til å gjennomføre dem.
Reisen videre fra Victoriasjøen til nye afrikanske land og samtaler i nye miljødepartement ble ikke den samme. Mye av gleden ved å se at vedtakene fra Rio-konferansen var fulgt opp gjennom lover og retningslinjer for fattigdomsbekjempelse og miljø var vekk. Bildet av den gamle kvinnen med fiskeskjellettet virket hele tiden forstyrrende inn.
Heller ikke arbeidet i UD det neste året syntes så meningsfylt lenger. Å bidra til å skape ny politikk og retningslinjer, koordinere dette arbeidet mellom bistandsorganisasjoner og å rapportere om alt det flotte en fra norsk side bidro til på internasjonale møter, fikk noe hult ved seg. De internasjonale møtene og Victoria terrasse syntes å leve i sin egen verden og virket langt vekk fra den virkeligheten som egentlig skulle være vårt anliggende.

Ved første anledning som bød seg søkte jeg permisjon fra departementet for å reise tilbake til Victoriasjøen. Fra 1995 til 1999 arbeidet jeg sammen med flere nasjonale forskere i et forskningsprosjekt for IUCN (The World Conservation Union) ved Victoriasjøen. Gjennom mange rapporter, video, fjernsynsfilm og avisartikler belyste vi i disse årene utviklingen av fiskeriene.
I korte trekk var funnene våre dette: Fra å være et lokalt og regionalt fiske ble fiskeriene ved Victoriasjøen i løpet av 1980- og 90-årene integrert i det globale marked. Internasjonale og nasjonale firma hadde oppdaget at fisken fra Victoriasjøen hadde et ubegrenset marked i nord.
I løpet av noen år etablerte 35 fiske-eksportfabrikker seg ved Victoriasjøens bredder. Mange av fabrikkene fikk generøs støtte av internasjonale utviklingsbanker og bilaterale bistandsmyndigheter fra nord. Overinvestering i kapitalutstyr i fabrikkene førte til at det oppstod en «Klondyke»-situasjon med en voldsom konkurranse om knappe fiskeressurser. Overfiske ble resultatet, med klare tendenser til fallende fiskefangster i siste halvdel av 90-årene.
Samtidig førte satsing på kapitalintensiv utvinning, tilvirking og transport av fisken til at titusener fattige kvinner og menn, uten alternative sysselsettingsmuligheter, mistet sine arbeidsplasser i fisket, foredling og handel med fisk. Størstedelen av fangsten fra Victoriasjøen på en halv million tonn, 25 prosent av volumet på innlandsfisket i hele Afrika, gikk enten til eksport eller fiskemelsproduksjon.
For millioner av mennesker sank konsumet av fisk i en situasjon hvor mange allerede var underernærte. Store deler av lokalbefolkningen som tidligere hadde kontrollert fisket ble marginalisert - konkurrert ut av nasjonale og internasjonale investorer. «The lake is no longer ours», var et refreng vi hørte fra mange fiskere.

Forskningen vår viste at det i hovedsak var utenlandske firma i allianse med en rik elite i Øst-Afrika som har tjent på denne utviklingen. Representanter fra myndighetene greide også gjennom en rekke mekanismer å spise godt av lasset når fisken ble eksportert og fikk sterke egeninteresser i utvidet eksport. Alle disse kjente til vedtakene fra Rio-konferansen og utnyttet disse kynisk når de søkte om lån og bistand fra de internasjonale utviklingsbanker og bistandsorganisasjoner. «vår fiske-ekportfabrikk vil skape nye arbeidsplasser for kvinner, sikre miljøet ved moderne renseutstyr og ha ISO 9000 standard på eksport av filetene til Europa og tjene utenlandsk valuta» het det bl.a. i søknadene til utviklingsbanker og bistandsorganisasjoner.
Søknadskriteriene passet godt til retningslinjene. Lån ble lett gitt av distanserte, travle saksbehandlere i disse organisasjonene. Våre undersøkelser viste at hver arbeidsplass skapt i den moderne eksportindustrien raserte 6-8 jobber i den uformelle økonomien. Den utenlandske valutaen kom ikke tilbake, og knapt noe av profitten til fabrikkeierne ble reinvestert i fiskerisamfunnene. Midt opp i arbeidet med å få vedtakene fra Rio på plass i de fattige landene som deler Victoriasjøen, undergravdes disse av mange av de samme menneskene som internasjonalt og nasjonalt utarbeider retningslinjene og arbeider med gjennomføringen av dem.
Men et lands myndigheter og bistandsorganisasjoner ser virkeligheten fra ulike sider. Helsemyndighetene i Kenya har de siste årene oppdaget uheldige sider ved fiskeeksporten og produksjon av fiskemel ved Victoriasjøen. Ingen steder i Kenya lider en større andel av barna (50 prosent) av ulike former for underernæring, enn barna som bor rett ved Victoriasjøen - landets rikeste proteinkilde. Helsemyndighetene har derfor henvendt seg til UNICEF for å importere både vitamin A og protein-tabletter som skal deles ut til de underernærte barna fra helsestasjoner nær sjøen.

Med utsiktspunkt fra fiskerisamfunnene ved Victoriasjøen ble perspektivene på hva som skal til for å få til utvikling helt annerledes enn det var fra møter og konferanser i nord. Det synes klart at kvinnen med fiskeskjelettet og mange av de andre i fiskerisamfunnene hadde diametralt motstridende interesser til sentrale representanter fra myndighetene i Øst-Afrika og ekportfabrikkene. Overfor hvem er det vi skal anlegge et perspektiv om mottakeransvar i bistandspolitikken, var et av spørsmålene jeg ble sittende igjen med.
Nylig tilbake igjen på Victoria terrasse etter endt permisjon ved Victoriasjøen. Hvilke lærdommer er det å hente fra Victoriasjøen for det videre arbeid her? Behovet for å minske avstanden mellom Victoria terrasse og den virkeligheten hvor alle våre retningslinjer og flotte politikk skal gjennomføres, synes klart. Det må være viktig å utvikle mekanismene for tilbakemeldinger - «feedback» - fra denne virkeligheten og øke forståelsen for alle de prosesser som hindrer og påvirker gjennomføringen av våre flotte målsettinger. Dette er omfattende og langsiktige oppgaver. For meg selv er i hvert fall ett sikkert: bildet av kvinnen med fiskeskjelettet er brent inn i minnet - og det bildet finnes i mange varianter over hele den tredje verden, om enn, kanskje ikke så klart og brutalt, som jeg opplevde det ved Victoriasjøen.

Eirik G. Jansen, dr. philos i sosialantropologi, er rådgiver i planleggings- og evalueringsavdelingen i Utenriksdepartementet.