På jakt etter friheten

Det hender av og til jeg får tips og innspill fra norske lesere av denne spalten. Noen sendte meg nylig en link til www.freedomtrack.no, der fotografen Tom Hatlestad skriver om prosjektet Freedom Track. Jeg synes Toms prosjekt er veldig utfordrende og jeg tror mange bistandsarbeidere kan lære av hans tilnærming. Hatlestad har satt seg i landroveren hjemme i Norge og reist mot Dhaka i Bangladesh. Underveis har han spurt folk om hva de forbinder med begrepet frihet. Folk har satt seg ned og skrevet ned sine tanker og Tom Hatlestad har tatt et portrettfoto av alle.

Alle, ikke minst mennesker fra Norge og andre rike land, burde lære av Hatlestad og ha en mer spørrende holdning til verden omkring seg. Selv sier fotografen at han har oppdaget at han selv har møtt verden med fordommer og inngrodde forestillinger som han har måttet legge til side etter å ha stilt mennesker langs veien et enkelt, men stort spørsmål. Han har fått de mest utfordrende svarene fra folk som er fattige og ikke kan lese eller skrive. Her er det absolutt noe å lære for bistandsarbeidere som selv ofte gir for mange svar og spør for lite.
Men tilbake til begrepet frihet. Hatlestad skriver på hjemmesiden at han neste gang ønsker å kjøre landroveren gjennom Afrika og stille det samme spørsmålet om frihet. Jeg tror han vil få mange gode svar. Det er nå snart 50 år siden mange av landene på det afrikanske kontinentet ble frigjort, men lever vi egentlig i frihet i dag? Jeg stiller meg spørsmålet når jeg sitter trangt og ukomfortabelt i en sliten minibuss (matatu) på en støvete grusvei inn mot sentrum i Nairobi. Folk på bussen prater litt, men mange virker utslitte. De fleste har stått opp grytidlig og kommer ikke hjem til familien før seint på kvelden igjen. Alle sitter vi og tenker på vårt; regninger som skal betales, mat og skolegang til barna, slektninger som er syke, alle forpliktelser og alt ansvar. Da har vi ikke en gang begynt å tenke på alt det uforutsette som normalt skjer i afrikanske storbyer. Minibussen kan når som helst bryte sammen eller i verste fall ble utsatt for en alvorlig ulykke. Når vi går ut av bussen tviholder vi på vesker og mobiltelefoner for å unngå at noen rapper alt fra oss. Hvem snakker om frihet?
Hvis alle utøver total frihet vil det ikke være bra for samfunnet. Jeg tror pliktene og ansvaret tynger de fleste afrikanere, selv om folk som gjester kontinentet ofte beskriver oss som ansvarsløse. Ikke minst gjelder det den afrikanske mannen som i litteratur og journalistikk gjennomgående omtales som lat og lettsindig. Jeg påstår ikke at alle afrikanske menn er de beste forbilder, men jeg sier ikke noe på at noen og enhver kan trenge noen friminutter når ansvaret tynger og mulighetene til å innfri alles forventninger rett og slett ikke finnes.

Jeg tror mange afrikanere i sin beskrivelse av begrepet frihet vil bruke ordet harmoni. De fleste av oss føler friheten når ting passer sammen, utfyller hverandre og balanserer. Ikke minst er vi ute etter harmoni mellom mennesker, både enkeltpersoner og grupper.
Jeg nærmer meg stoppestedet for bussturen min i Nairobi og leter etter harmonien. Den er der. Noen smiler og ler, en mann reiser seg høflig og slipper meg forbi, billettgutten ønsker meg en fin dag, ingen stjeler veska mi, heisen opp til kontoret kommer når jeg trykker på knappen, kollegene mine er glade for å se meg og pc-en har ikke fått et eneste nytt virus. Kanskje fant jeg friheten i alt det trivielle og alt det trygge og normale.