Fredsbistand skaper mer vold, mener forskere

- Rett etter at det er blitt fred, er det alltid en rask serie med giverkonferanser, det blir laget ambisiøse målsettinger og tidsskjemaer. Først når det er gått en stund oppdager vi at det vi gjør ofte bidrar til fornyet vold og spenning, sier Martin Tisne.
Han er programsjef i den britiske forskerorganisasjonen Tiri. Med støtte fra blant annet Verdensbanken og Norge har Tisne og over 30 forskere brukt to år på å undersøke effekten av den massive bistanden til åtte såkalte post konfliktområder: Afghanistan, Bosnia, Øst-Timor, Kosovo, Libanon, Palestina, Mosambik og Sierra Leone.
Til sammen har disse åtte post-konfliktområdene mottatt svimlende 400 milliarder kroner i bistand i løpet av de siste 15 årene. Foreløpig er det bare rapportene fra hvert enkelt land/område som er ferdige, en oppsummerende rapport kommer i april. Men basert på det omfattende arbeidet som nå er gjennomført slår Tisne fast at mye er feil med måten bistanden drives på i post-konfliktområder.

Hastverk. - Et problem som går igjen er at giverne ofte er så opptatt av sine egne agendaer og planer at de legger for liten vekt på åpenhet og «accountability» - ansvarlighet - overfor befolkningen i det krigsherjede områdene, sier Tisne. Ifølge programsjefen i Tiri er en åpen og ansvarlig bruk av bistandspengene ekstremt viktig særlig den første tiden etter en fredsavtale. Hvis folk flest opplever at freden ikke bringer med seg de forbedringene de håper på, men tvert imot ser at korrupsjon og ulikheten øker, er det langt større fare for nye voldshandlinger. I verste fall kan dette ødelegge svært sårbare fredsprosesser. I om lag halvparten av alle post-konfliktområder er det krig igjen innen ti år. I alle de åtte områdene Tiris forskere har studert har det vært mye vold, til dels krigstilstander, etter et en imidlertid fred ble etablert og bistandspengene begynte å strømme inn.
- Noe vi har sett alle stedene vi har jobbet med er at folk mener at korrupsjonen er langt høyere under gjennoppbyggingsfasen enn noen gang tidligere. Det gjelder uavhengig om dette faktisk er tilfelle eller ikke. Mangelen på informasjon om hvordan milliarder av dollar blir brukt, mangel på informasjon om hvor mye penger som kommer inn og mistanken om utbredt korrupsjon skaper en enorm misnøye blant vanlige folk, en misnøye som ekstremister er raske til å utnytte, sier Tisne.

Folkelig misnøye. Han nevner Afghanistan og Øst-Timor som eksempler på hvor galt det kan gå. I både Dili og Kabul var det i fjor store demonstrasjoner som utviklet seg til væpnede kamper, begge steder var anklager om korrupsjon ifølge Tisne blant hovedgrunnene til at folk gikk ut på gatene.
- Både i Øst-Timor og Afghanistan hadde misnøyen bygget seg opp over tid før den til slutt eksploderte. I Afghanistan har brå regimeskifter tidligere ofte vært knyttet til korrupsjon. Nå mener 60 prosent av befolkningen at Karzais regime er korrupt, det er høyere enn for noen tidligere afghansk regjering, sier Tisne.
- Men nettopp betydningen av åpenhet og ansvarlighet er jo noe av det givere snakker mest om?
- Det er viktig å skille mellom åpenhet og ansvar overfor giverlandenes egne skattebetalere og egne institusjoner, giverne er rimelig opptatt av det, og ansvarlighet og åpenhet i forhold til befolkningen i de aktuelle områdene. Det er det siste vi mener er altfor lite prioritert.

Halvparten forsvinner. I Tiris landrapport for Afghanistan er det er rekke grove eksempler på korrupsjon og misbruk av bistandspenger. For eksempel vises det til at det inntil helt nylig var minst 35 000 såkalte «fantomansatte» i den afghanske staten. Ved nærmere undersøkelser har man ikke vært i stand til å finne fysiske bevis for at disse lønnstagerne faktisk eksisterer. Et annet eksempel forteller om et prosjekt hvor 100 000 militsmedlemmer skulle få penger for å la seg avvæpne. Det viste det seg imidlertid at finansdepartementets liste med navn bare inneholdt 35000 navn. I rapporten anslår man at mellom 35 og 50 prosent av bistanden til Afghanistan aldri blir brukt slik det er tenkt, blant annet på grunn av korrupsjon og svindel.
Rapporten fastslår også at den galopperende korrupsjonen i statsapparatet brukes effektivt av Taliban og andre motstandsgrupper for å minske folks tiltro og støtte til den sittende regjeringen

Feilprioritering. Tisne mener at giverne må ta sin del av skylda for at situasjonen i Afghanistan nå er så vanskelig, blant annet fordi man i for liten grad har valgt å støtte institusjoner som sørger for at folk får vite hvor mye penger som kommer inn og hva de brukes til. Ifølge Tisne er dette informasjon som er helt nødvendig hvis folk skal ha en reell mulighet til å påvirke bruken av bistandsmilliardene.
- Afghanere flest har ingen som helst mulighet til å finne ut hva disse enorme pengesummene blir brukt til. Anti-korrupsjonsarbeidet er heller ikke blitt skikkelig prioritert, blant annet fordi giverne har fokusert på å styrke Karzais regjering og korrupsjon er et svært sensitivt tema. Det er faktisk først nå giverne har startet en skikkelig innsats mot korrupsjon. Men man bør ikke vente til hele huset brenner før man gjør noe, da kan det være for sent, sier Tisne.