Fuktig møte med Kim Il Sungs ideer
HISTORIE-STAFETTEN: På 1970-tallet forsøkte Nord-Korea å spre tankene til sin daværende leder, Kim Il Sung. Diktatorens verker ble utgitt på norsk i ti bind. Kun et fåtall visste at verkene ble finansiert av sprit- og sigarettsalg i regi av landets ambassader, skriver bistandsveteranen Erik Berg.
Nord Korea er bygget på idealet om selvberging - «juche». Det var landsfader Kim Il Sungs kongstanke. I dag, i Kim Jong Uns Nord-Korea, er «juche» erstattet med «songun», som betyr «militæret først». Landet hadde fra 1973 til 1992 ambassade i Vestheimgata på Oslos beste vestkant.
En viktig oppgave var å knytte kontakt med organisasjoner og miljøer til venstre og i sentrum av norsk politikk. Kim Il Sungs tanker skulle spres. Hans samlede verker ble oversatt til norsk og utgitt i en 10-binds utgave. For øvrig med silkepapir foran Kims portrett i hver bok.
Det få visste var at spredningen over hele verden av Kim Il Sungs verker ble finansiert av sprit- og sigarrettsalg i regi av landets ambassader. Også i Norge. Ambassadene solgte sprit kjøpt i store kvanta, tollfritt og billig.
Gjestfriheten var også stor. Under polstreiken i Norge i 1978 ble alt som kunne krype og gå av norske, vennligsinnede organisasjoner, stortingsrepresentanter og kulturelite invitert til «drinks and pilm show». Øst-asiater har problemer med å uttale f.
«Underholdningen besto av propaganda-filmer fra Pyongyang med Kim Il Sung og hans nasjonal-kommunistiske juche-tanker i hovedrollen. Når det ble vanskelig å få påseilte gjester til å gå, ble hver enkelt belønnet med en flaske whisky ved utgangen». Dette ifølge Dagbladets journalist Morten Strand.
Journalist og forfatter Andreas Hompland var også interessert øyenvitne. Han bodde i etasjen over.
Bøker, brev og brennevin: Første møte med ambassaden
Første gang jeg forholdt meg til den nord-koreanske ambassaden var i desember 1976. Som landssekretær i Norsk Studentunion (NSU) mottok jeg Kims bokverk levert på døra i Løkkeveien.
En flaske koreansk gulrotbrennevin fulgte med. Etter Landssekretariatets prøvesmaking var konklusjonen for en gangs skyld enstemmig: «denna har dom itte vøri heldig med» (fritt etter statsminister Odvar Nordlie ved en skipsdåp i Kina).
Gaver skal takkes for og jeg fikk i oppgave av NSUs første kvinnelige leder Gerd-Liv Valla å skrive brev til ambassadøren. Det inneholdt de vanlige besvergelser om internasjonal solidaritet, fredelig sameksistens og støtte til «juche»-tanken som interessant utviklingsmodell.
Lille julaften brøt imidlertid helvete løs. På Morgenbladets første side ble det slått fast at organisasjonen for norske studenter sto i ledtog med diktatoren Kim Il Sung og hans regime.
Morgenbladet var dagsavis den gangen, og brevet var trykket som en faksimile (en trykket, fotografisk fremstilt reproduksjon, red. anm.) under fete overskrifter.
I studentpolitikken på 1970-tallet var alt tillatt. Den Konservative Studenterforeningens (DKSF) styrerepresentant i NSU hadde funnet brevet i en kopimappe.
Han så sitt snitt til å kompromittere sine «progressive» kolleger, og lekket brevet til datidens tynneste og mest høyrevridde dagsavis. Saken ble ikke gjengitt i riksmedia, og det hele roet seg raskt ned.
Sult, sprit og fiskemel: Andre møte med ambassaden
Mitt andre, mer indirekte møte med Nord-Koreas ambassade fant sted et år senere. Også dette møtet kom til å dreie seg om sprit.
Denne gangen arbeidet jeg som sekretær i Mot sult-kampanjen som del av «the Freedom from Hunger Campaign» som FN startet i 1960. Kampanjen utførte opplysningsarbeid om ernæring, matvareproduksjon og forholdene i utviklingsland.
Kontorsjef i Ernæringsrådet Arne Løchen var drivkraften i arbeidet. Det resulterte blant annet i at 50 millioner kroner fra Statsbudsjettet (1975/76) ble brukt til leveranser av norske fiskeprodukter gjennom Verdens matvareprogram. Hvorav fiskemel utgjorde en stor del.
Løchen gikk foran som et godt eksempel med en spiseskje til frokost, en til lunsj og en til middag. Og ble belønnet med et langt liv for å ha trosset en ganske vond smak og lukt tre ganger daglig.
Fiskerimessen (NORFISH) i Trondheim høsten 1977 mente Løchen ville være optimal for et informasjonsframstøt om løsningen på verdens sultproblem.
Fiskeindustrien på Vestlandet ga oss penger til en plakatutstilling, en brosjyre og til produksjon av smaksprøver i form av brødterninger «bakt» med fiskemel.
Forretningsfører og utvisninger
Problemet var å finne et trykkeri som kunne produsere åtte plakater til en rimelig penge. Etter å ha innhentet tilbud langt over Kampanjens betalingsevne, ble jeg tipset om et lite trykkeri på Grønland.
Anbudet var billig - mistenkelig billig egentlig. Men de gjorde en skikkelig jobb, og utstillingen ble en suksess.
Som takk for innsatsen tilbød jeg forretningsføreren en flaske vodka innkjøpt tollfritt på Fornebu flyplass. Han takket nei og mente jeg burde beholde den selv til festlig lag. «For jeg har god tilgang til slikt», smilte han. Jeg stusset over svaret.
Forklaringen kom et par måneder senere. Da rystet en historie om Nord-Koreas ambassade det norske nyhetsbildet. Helsider i Aftenposten meldte om ambassadesalg av sprit og sigaretter gjennom 6 nordmenn, inkludert forretningsføreren i et trykkeri på Grønland.
4000 flasker og 170 000 sigaretter var omsatt. Mens de norske partnerne ble arrestert, ble alle diplomatene utvist. Snakk om å kaste vodka for svin.
