G20-møtet Johannesburg:
Mens topplederne var samlet bak lukkede dører, krevde folk på gata rettferdighet
Denne helga var Emmanuel Macron, Narendra Modi og Jonas Gahr Støre samlet til toppmøte i Sør-Afrika. Samtidig ble det arangert et «folkelig motmøte» for å diskutere saker som sjelden får plass i internasjonale fora.
Publisert
Sist oppdatert
Det er trangt på plassen foran Constitution Hill. Trommer, plakater og sang fyller den gamle fengselsgården – et sted som i apartheidtiden holdt politiske fanger, men som nå er blitt et samlingspunkt for motstand mot ulikhet og urett. Hundrevis av mennesker har møtt opp til The 99% – People’s Summit for Global Economic Justice, et alternativt folkemøte på sidelinjen av G20-toppmøtet.
Mens verdensledere forhandler bak lukkede dører om økonomi, gjeld og klima, står sivilsamfunnets representanter her og roper ut sin frustrasjon over å være holdt utenfor.
– Når de mektige møtes bak lukkede dører, snakker de om oss, ikke med oss. Derfor skaper vi våre egne rom der folk kan si hva som faktisk skjer på bakken, sier Khaliel Moses, kampanjearbeider ved arrangementet.
People’s Summit beskriver seg som et folkelig motmøte til G20 – et rom der «den globale majoriteten» kan fortelle sin egen historie og diskutere løsninger som sjelden får plass i de internasjonale forhandlingsrommene.
I de gamle fengselsbygningene foregår samtaler, kunst, musikk og aktivisme som utfordrer et økonomisk system arrangørene mener er rigget for de rikeste.
– G20-landene sitter på enorme ressurser, men i flere tiår har de brukt makten sin til å beskytte interessene til den rikeste prosenten, ikke til å løfte folk ut av ulikhet. Folk som rammes av de økonomiske beslutningene har ingen stemme, sier Moses.
Han beskriver hvordan møter som G20, COP og Davos historisk har vært utilgjengelige for vanlige borgere, selv når sivilsamfunn inviteres inn.
Folkets kamp
For Moses handler kampen også om global økonomisk rettferdighet.
– G20 snakker hvert år om fremskritt og gjeldsreform, men systemet er fortsatt ødelagt. Vi trenger ikke reform, vi trenger sletting av gjelden – fullstendig, sier han.
Han viser til hvordan land i sør fortsatt tynges av lånebetingelser fra Verdensbanken og IMF – byrder som hindrer investeringer i utdanning, helse og utvikling.
– Det vi trenger er ikke flere lån, men reparasjoner. En erkjennelse av at rikdommen i nord ble bygd på utnyttingen av folk i sør.
Tefo Bortumelo, som leder organisasjonen One in Nine Campaign, står sammen med flere kvinner foran et banner som viser hvordan 1 prosent av verdens befolkning sitter på nesten all rikdom, mens de resterende 99 prosentene får lite eller ingenting.
– Hverdagen for 99 prosent av oss er en kamp. Vi jobber og sliter, men forblir fattige. Samtidig dør 15 kvinner hver dag i Sør-Afrika som følge av kjønnsbasert vold, sier hun.
Organisasjonen ble grunnlagt under voldtektssaken mot Jacob Zuma i 2006, der den oppsto som en solidaritetsbevegelse for overlevende etter seksuell vold og for kvinnen som sto frem i saken.
I dag kjemper medlemmene mot drap på kvinner og for kvinners rettigheter.
– Vi blir invitert til sidearrangementer, men aldri inn i rommene der beslutningene tas. De hører oss, men de lytter ikke. Kvinners liv står på spill hver dag, men for dem handler alt om å krysse av i bokser – ikke om endring, sier Bortumelo.
30 års kamp
Ved gjerdet like utenfor plassen sitter Caroline Rathokolo. Hun har sovet her ute i over to år, sammen med hundrevis av andre som krever erstatning etter apartheid.
– De sier de kjemper for likhet og rettferdighet, men vi lever uten hus og uten mat, sier hun. – Regjeringen har lovet kompensasjon i 30 år, men vi har ikke fått noe.
Hun smiler når hun blir spurt om G20, men blir fort alvorlig igjen:
– De snakker om ulikhet, men de burde begynne med oss.
Flere deltakere peker på hvordan gatene i Johannesburg plutselig er blitt rene og pyntet i anledning toppmøtet.
– Byen har aldri sett så ren og fin ut. Det er for å vise verden et glansbilde, sier Matilda Kutama, som studerer statsvitenskap ved Wits-universitetet i Johannesburg.
Hun mener den polerte fasaden står i sterk kontrast til livet i byens mange shantytowns, der folk fortsatt mangler vann, strøm og andre grunnleggende tjenester.
– Når du vokser opp her, ser du hver dag hvilke problemer som faktisk haster. Men på slike toppmøter snakker de i store ord om utvikling og investeringer, uten at det gir noen løsninger for folk på bakken, sier hun.
Kutama, som studerer politikk, internasjonale relasjoner og juss, beskriver en framtid preget av usikkerhet, der selv høyt utdannede unge frykter arbeidsledighet.
– Hvis til og med leger går uten jobb, hva da med oss? Mange av oss gjør alt riktig, får gode karakterer, bygger CV-en vår, men det føles likevel som et lotteri. Du vet ikke om du blir en av de heldige.
Unge er Afrikas fremtid
Studentpresidenten ved universitetet, Gilbert Nchabeleng, sitter i et lyst, luftig rom i andre etasje ved universitetet. Han snakker fort og har sterke meninger om ungdommers rolle.
– Man kan ikke snakke om Afrikas fremtid uten å snakke om unge mennesker, men vi er ekskludert fra alle beslutningsprosesser, sier han til Panorama.
Han viser til at ungdomsledigheten i Sør-Afrika ligger på 64 prosent, og at over halvparten av de arbeidsledige har universitetsutdanning.
– Dette er ikke frihet. Dette er økonomisk kolonialisme i ny drakt. G20 handler ikke om oss – det handler om ressursene våre. De afrikanske lederne har sviktet – de som kjempet for frigjøring, har blitt voktere for internasjonal kapital, sier «presidenten».
Klimaaktivistene som krever handling
For klimaaktivisten Tyler Booth fra organisasjonen Project 90 by 2030 er frustrasjonen den samme. Hun koordinerer et afrikansk nettverk av over 80 klimaorganisasjoner som har sendt fem posisjonsbrev til G20 – om alt fra matsystemer og helse til energiomstilling og klimafinansiering.
– Vi legger fram konkrete forslag og ber om at afrikanske sivilsamfunnsstemmer blir hørt, men G20 er et utrolig utilgjengelig rom, sier hun.
Klimaaktivisten mener at en rettferdig klimaomstilling ikke kan skje uten et tydelig brudd med dagens modell.
– Vi trenger reell handling: utfasing av fossil energi, slutt på subsidier og finansiering som ikke setter land i dypere gjeld. Det holder ikke med løfter. Vi trenger bindende tiltak.
Et annet bilde
Dagen før toppmøtet samlet organisasjonen Women for Change tusenvis i gatene til en protest mot vold mot kvinner. Midt i byen i Johannesburg la hundrevis av kvinner, kledd i svart, seg ned på bakken i 15 stille minutter – ett minutt for hver av de 15 kvinnene som blir drept hver dag i Sør-Afrika.
– De kaller det et G20-toppmøte om inkludering og bærekraft, men her ute ser du hva realiteten er, sier en kvinne mens hun holder et skilt med teksten «No equality without justice».
Sør-Afrika har en rate for drap på kvinner som er fem ganger høyere enn det globale gjennomsnittet, ifølge UN Women, og kjønnsbasert vold er fortsatt en gjennomgripende del av hverdagen til mange kvinner. Samtidig sliter innbyggerne med dyp økonomisk ulikhet og manglende offentlige tjenester – en skarp kontrast til det polerte bildet Johannesburg viser fram som vertskap for verdens mektigste økonomier.
Protesten fant sted mens lederne forberedte seg til diskusjoner om gjeld, klima og økonomisk vekst. På utsiden ble avstanden mellom retorikken og virkeligheten synlig i hvert slagord, hver tromme og hvert banner.
Når kvelden faller på over Johannesburg, tennes lysene i hotellene der verdenslederne skal bo. Noen kilometer unna har Caroline, Tefo og de andre forlatt Constitution Hill, etter at markeringen deres ble avbrutt av politiet.
De venter ikke på nye løfter, men på erstatning, på handling – på å bli sett.
– Vi vet at G20 vil svikte oss igjen. Derfor bygger vi vår egen bevegelse. For hvis ikke folk styrer endringen, skjer den aldri, sier Tefo Bortumelo.
