Gode tider for norskstøttet gigant i Zambia

MFUWE (b-a): Nå er jeg lei av å måtte strekke meg så langt etter disse saftige grønne bladene, tenker elefanten «Tantor». Den enorme hannelefanten krøller snabelen rundt de øverste greinene og lener seg bakover med full tyngde. Sekunder senere flerres toppen av det fem-seks meter høye treet – og de herlige bladene havner i elefantens gap.

Publisert

FAKTA:

• NORAD har siden midten av 1980-tallet støttet viltforvaltningen i Zambia. Hovedinnsatsen har vært rettet inn mot å redde dyrebestandene og å bygge opp gode forvaltningsrutiner i nasjonalparken South Luangwa.
• Mens den norske støtten inntil for 15 år siden fullfinansierte driften av viltforvaltningen i parken utgjør den i dag i underkant av 20 prosent.
• Utviklingen av gode administrative og økonomiske forvaltning i South Luangwa har tatt mye lenger tid enn antatt. Korrupsjon, politisk innblanding og svak administrativ kompetanse har periodevis skapt store problemer for prosjektet.
• Den norske støtten til viltforvaltning i Zambia var på omlag 17 mill. kroner i 2003, og er under opptrapping etter å ha ligget på et lavere nivå i noen år. Tanken er at viktige elementer fra modellen fra South Luangwa skal videreføres i nasjonalparken Kafue - muligens i samfinansiering med Verdensbanken.

Dette er «miljøødeleggelser» sponset av norske skattepenger. Helt siden midten av 1980-tallet har statlige norske bistandskroner bidratt sterkt til at elefantene har et fristed i South Luangwa Valley. På den tida var krypskyting av elefanter et enormt problem i denne fredede naturparken i Zambia. Jungelens trompeter runget stadig sjeldnere over det 9000 kvadratkilometer store området rundt den brede floden - et område som tidligere hadde hatt den største elefantbestanden i Øst-Afrika. På det verste kan bestanden ha vært nede i noen få tusen elefanter i hele den enorme Luangwa-dalen, anslår ekspertene.
Å redde dyrebestandene var hovedhensikten med det norske prosjektet, men å støtte landsby- og næringsutvikling i en marginalisert del av Zambia var også viktige mål. I dag kan det fastslås at elefantstammen er reddet. 20.000 av jungelens tykkhudede og gråkledde kommandanter - hvorav mer enn 5000 inne i selve nasjonalparken - bidrar i dag sterkt til at stadig flere dollarsterke turister hvert år besøker parken. .
En norsk bistandsarbeider, bosatt i Lilongwe har «flydd inn» til den lille lokale flyplassen for en opplevelsesweekend med gode venner. Han bor på Mfuwe Lodge - en av de bedre lodgene i parken, som har utsikt over en lagune knyttet til den brede Luangwa-floden. Den norske FN-arbeideren skryter av South Luangwa sammenlignet med parkene i nabolandet
- I Malawi er det nesten ikke dyr å se. Man sperrer øynene opp når man oppdager en elefant. Her får man dem i hele flokker til morgenkaffen - en meter fra hytteveggen, sier han opprømt.

Tatt på vei til markedet. To timer før vi bivåner Tantors resolutte treknusing befinner jeg meg på et leirområde med små enetasjes kontorbygninger «sponsored by NORAD». Det er en tørr og varm formiddag, og på en blodstenkt striesekk danser hundre fluer i yr festglede. Bak sekken, på en plaststol mot en naken vegg, sitter «Jimmy» - en mager lokal 20-åring med redde øyne. Han blir utspurt av to strenge menn i olivengrønne uniformer.
Stikk i strid med alle vestlige juridiske regler får jeg bryte inn midt under avhøret: - Hvorfor drepte du bøffelen? spør jeg den unge bondegutten.
- Å nei, den var allerede død da jeg fant den, forklarer han. - Og så tenkte jeg å tjene noen kwacha ved å selge kjøttet på markedet.
100 kilo bøffelkjøtt kunne ha gitt en god slump penger i lomma på den arbeidsløse bondegutten, tenker jeg.
- Vel, vel, det stemmer at han var på vei til markedet. Han ble tatt med sekken på ryggen. Men problemet med forklaringen er at vi fant et jernspyd hjemme i huset hans i landsbyen, sier viltvokteren som leder forhøret.
Han viser meg det grove spydet, som er tilgriset av blod fra spissen og 20-30 centimeter innover mot skaftet. Viltvokterne mener at bøffelen er blitt fanget i en metallsnare og at gutten så - kanskje med hjelp fra andre - har drept den med metallspydet.

Del av straffen. Like i forveien har kollegene hans ved South Luangwa Area Management Unit (SLAMU) vist meg rundt til de ulike bygningene. Her finnes til og med et flunkende nytt lite fengsel - også det finansiert med norske bistandspenger. Dette er arresten der krypskyttere og andre typer «illegale jegere» må sitte i varetekt.
- En norsk bistandsdame som var her oppe klaget på at det ikke var malarianett over fengselssengene. Vi sa at det var en del av straffen, flirer en av viltvokterne.

Tsjekkisk skrekkopplevelse. De humørfylte viltvokterne viser meg også en mengde snarer, spyd, pistoler og geværer - illegale våpen beslaglagt fra lokalbefolkning og profesjonelle krypskyttere. Fra den særegne lagerbeholdningen viser de også fram elfenbein fra drepte elefanter, flodhesttenner og mengder av skinn fra leoparder og løver. De forteller at det fortsatt er gode priser for elfenbein på det illegale markedet. Selv om forholdene er langt bedre enn på 1980-tallet, ble fortsatt 15 elefanter drept av krypskyttere i fjor. Ofte er skinn og kjøtt urørt, mens støttennene er borte.
Klenodiet i samlingen, skinnet av en gammel hannløve, vises fram med ærbødig stolthet. Den gamle og syke løven ble drept av SLAMUs uniformerte viltvoktere noen uker tidligere.
- Den hadde kommet seg inn i teltet til en tsjekkisk turist. Han ble fløyet med ambulansehelikopter til et sykehus i Sør-Afrika - og overlevde. Løven fikk vi has på et par uker seinere, etter at den hadde prøvd seg på nye angrep mot mennesker, forteller SLAMUs øverstkommanderende, parksjef Kenneth Chiluwa - en beskjeden zambisk biolog i 30-årene.
Viltvokterne understreker at dette var en gammel og syk løve med helt unormal atferd. - Dette er sjelden. Vanligvis holder løvene våre seg langt unna mennesker, forsikrer de.

To typer turister. På et trangt og varmt kontor en time tidligere har parksjefen forklart meg at alle de viktigste dyrebestandene i parken er i vekst, og jeg har lyttet høflig til et entimes ferdigskrevet foredrag om parken og den norskzambiske forvaltningsmodellen. Ifølge Chiluwa er det nettopp samspillet mellom dyr, lokalbefolkning, myndighetskontroll og turist-dollar som er nøkkelen til suksess. Det finnes i hovedsak to typer turister, forklarer han: foto-turister som besøker selve naturparken for å oppleve dyrelivet og jegere som driver jakt i regi av et safarijakt-firma innenfor «jakt-områdene» som omgir selve naturparken.
- Per i dag er reglene slik at alt kjøttet fra troféjakt og halvparten av inntektene fra jaktlisenser går tilbake til lokalbefolkningen, forteller Chiluwa. - På den måten sikrer vi at lokalbefolkningen har større interesse av å bevare dyrelivet enn å drive illegal jakt.
Han legger til at et økende antall mennesker fra lokalbefolkningen er sysselsatt innenfor viltforvaltning og turisme: som viltvoktere, guider, sjåfører, hotellbetjening, veiarbeidere, mekanikere og annet. Til sammen er det snakk om cirka 700 mennesker, hvorav 170 ansatte ved viltforvaltningen. Tar vi med familiene blir det kanskje over 5000 mennesker som har sine viktigste inntekter fra nasjonalparken - i et av Zambias fattige landdistrikter.

Utradert. Tilsynelatende virker forvaltningsmodellen som ble etablert for South Luangwa nasjonalpark i 1984-86 genial, men etter 20 år og utallige problemer erkjenner mange jeg snakker med at det fortsatt er et stykke igjen før alt fungerer som det skal.
- Normalt burde NORAD for lengst ha trukket seg ut av et så langvarig prosjekt, men det kunne ført til både fullt kaos og tapte investeringer, mener saksbehandler ved ambassaden Magne Grøva. Det er et synspunkt som deles av både viltforvaltningens representanter og en hotellbestyrer vi snakker med.
- Hadde det ikke vært for norsk bistand, ville dyrebestandene og dermed også turismen i området vært utradert, sier den italienskættede hotellgründeren.
Ulike kilder innenfor viltforvaltning, turisme og bistand bekrefter hans historie om at «wildlife tourism»-sektoren i Zambia, med dens tilgang på betydelige dollarinntekter, også er full av eksempler på korrupsjon og uheldig politisk innblanding. Enkelte peker på sågar på selve turismeministerposten som et eksempel. I løpet av ti år har det vært nesten like mange turismeministere. Flere av dem har fått sparken på grunn av mistanker om omfattende svindel med jaktlisenser.
Etter mye kritikk av korrupsjon knyttet til jaktlisenser - la daværende president Frederick Chiluba for tre år siden ned forbud mot kommersiell safari-jakt. Men forbudet, som nå er opphevet igjen, rammet ikke bare velstående internasjonale og zambiske troféjegere. Den rammet også den fattige lokalbefolkningen - og dens tillit til viltforvaltningsmodellen i South Luangwa.

To år uten jakt-inntekter. - I to år har vi måttet leve uten de viktige bi-inntektene fra safarijakten. I denne perioden har flere prosjekter dødd hen, blant annet rehabilitering av brønner, forteller William Bill Kakumbi, en tidligere offiser fra den zambiske hæren, som har valgt å flytte hjem til landsbyen for å leve «et enkelt, men godt liv».
Som den eneste med høyere utdannelse er 56-åringen selvskreven til jobben som leder av området Kakumbis ressursforvaltningskomité - et demokratisk valgt organ som har stått for fordeling av safari-inntekter innenfor ett av de seks høvdingdømmene i Luangwa-dalen. Dette organet avgjør om penger skal brukes til prosjekter eller skal gis direkte til husholdningene. Dessuten har slike tillitsvalgte hatt en nøkkelrolle i å «selge» ideen om at turisme i det lange løp gir bedre inntekter enn illegal jakt.
Jeg møter Kakumbi i skyggen under treet i landsbyen Kefa, der han forteller om viktige velferdstiltak - bygging av brønner, skoler og helsestasjoner - som er iverksatt med utgangspunkt i inntekter fra safari-jakt. Men nå er han litt bekymret for framtida.
- To år med jakt-forbud, reduserte inntekter og elefantenes ødeleggelser av bøndenes avlinger gjør at det er blitt vanskeligere for folk å si nei til krypskyting, sier Kakumbi.
Han beklager at reglene nå er blitt slik at bare 50 prosent av lisensinntektene fra safarijakt tilbakeføres til lokalbefolkningen i landsbyene - mot tidligere 100 prosent.

Regelendringen har sammenheng med nedtrappingen av norsk bistandsstøtte til viltforvaltningen. I løpet av få år må zambierne stå på egne bein - finansiert av egne inntekter. Derfor er det vedtatt at viltforvaltningen Zambia Wildlife Authority skal ha sin del, for å kunne opprettholde aktivitetsnivået i Luangwa-regionen.
Jevnt økende inngangspenger fra et stigende antall foto- og opplevelsesturister til naturparken betyr stadig mer, men er foreløpig ikke nok til å fullfinansiere driften, som i tillegg til kontrollfunksjoner også omfatter vedlikehold av veiene i området. Uten en rimelig veistandard er det vanskelig å tenke seg at turister i stort antall vil besøke parken, selv om den bugner av eksotisk vilt.

Not on your own! Overalt hvor vi kjører i parken ser jeg et yrende dyreliv: badende flodhester, dorske krokodiller på elvebredden, mektige elefanter, sebraer som skvetter til siden når jeepen kommer rundt svingen, sjiraffer, villsvin, slanger, øgler, fargerike fugler og mengder av aper og antiloper. De sistnevnte to dyreslagene er samtidig viktig mat for «nattens herskere» - løver, leoparder og hyener, forklarer safariguiden som er med oss på to fantastiske nattsafarier i den imponerende parken.
I tussmørket på en gangsti ved lodgen om kvelden kommer en hotellvakt løpende etter meg bevæpnet med jungelkniv og en halvmeter lang lommelykt. - Please Sir, no guests are allowed to walk here on their own!
Tettere på hytta der jeg bor, ser jeg at advarselen ikke er ubegrunnet. En velvoksen flodhest - det dyret som tar livet av flest mennesker i Afrika - grynter fornøyd i krattet tett på hytteveggen.

Powered by Labrador CMS