– Bistanden har for svak makt-forståelse

Kontaktene Kjetil Tronvoll fikk som ung forsker blant geriljasoldatene i Etiopia og Eritrea er de sammen personene som nå har makt i disse landene. I løpet av de siste 27 årene har han skrevet en rekke bøker og artikler om makt og politikk på Afrikas Horn og Øst-Afrika. Langvarige bekjentskaper og kunnskap gjør at han som professor ved Bjørknes Høyskole har mulighet til å diskutere politikk med menn som statsminister Hailemariam Dessalegn av Etiopia og visepresident Seif Iddi i Zanzibar.

Tronvoll mener at kjennskap til historie, og en vilje til å lytte og forstå både de som sitter ved makten og opposisjonen er avgjørende for utlendinger som vil operere i Afrika, enten i næringsliv, bistand eller i diplomatiet. Han tror at manglende forståelse av afrikansk maktutøvelse er en grunn til at millioner av bistandskroner er bortkastet og kan vise til få resultater.

– Er norske politikere og bistandsfolk naive om maktutøvelse i Afrika?

– Jeg ser naivitet og unnfallenhet. Mange er naive og tror at så lenge man snakker lenge nok med afrikanere i sosialdemokratiske ordelag så blir de sosialdemokrater. Så enkelt er det ikke.

Den harde maktutøvelse vi ser i noen land skremmer. Og det skremmer norske utsendinger i særdeleshet. Fra vår egalitære, stille og fredelige samfunn greier vi ikke å sette oss inn i hvordan beslutningstakere i Afrika kan ty til undertrykkelse eller krig. Da kaller vi dem irrasjonelle eller dumme, sier Tronvoll.

Han skrev for noen år siden bok om bakgrunnen til krigen mellom Etiopia og Eritrea i 1998-2000.

– Da var det diplomater som snakket om en stupid og irrasjonell krig og at det dreiede seg om «to skallete menn som kjempet om en kam». Snakk om arroganse. Dette dreide seg om to land som hadde gjennomgått enorme lidelser. Det å tro at de skulle gå inn i ny krig uten grunn er idioti. Krigen var rasjonell og hadde for dem logiske grunner. Men når vi ikke forstår noe, kaller vi det irrasjonelt.

– Makt er rasjonelt og maktutøvelse har en rasjonalitet, men det er ikke nødvendigvis vår rasjonalitet, fordi vi er så fredelig, likestilte og sosialdemokratiske. Vi må kaste fra oss våre briller og se verden ut fra deres perspektiver. Det greier vi ofte ikke, eller vi ønsker ikke det, fordi det blir for vanskelig.

• Les også: Tronvolls kronikk om makt og politikkutforming i Afrika

– Norske diplomater er ofte i et land bare for tre år. Er det nok tid til å forstå hvem som egentlig trekker i trådene i et land?

– Nei, fordi det som oftest krever dypere kunnskap og en lengre kontinuitet. Men selv om man hopper fra land til land kan man i hvert fall opparbeid en forståelse av makt, ikke et empati med makt, men en forståelse av makt.

– Bistand generelt og Norge spesielt har lagt for lite vekt på denne type kunnskap. Det er rart at man investerer milliarder i bistand uten at det blir gjort bedre risikoanalyser for å forstå hva man putter pengene i.

Makt og grådighet

– Kan man skille mellom afrikanske politikeres maktutøvelse for folkets beste, og maktutøvelse for eget beste og vinning? Digni har noen ganger sagt at ved siden av maktanalyse bør man ha en grådighetsanalyse?

– Det er et godt poeng. Det kan være overlappende interesser for det man gjør på vegne av folket og det man gjør på vegne av deg selv. Korrupsjon eller mislighold av makt for egen vinning skyld er tilstede i afrikanske land, som resten av verden. Men det er for lett å avskrive det som personlig maktutøvelse. Å tro at Paul Kagame i Rwanda eller regjeringspartiet EPRDF i Etiopia handler primært ut fra en tanke om selvberikelse viser manglende forståelse for landet og deres ideologi.

– Dersom EPRDF bare tenker på egen makt og berikelse er det ganske dumt av dem for ikke å si kontraproduktivt å føre en utdanningspolitikk der Etiopia går fra å ha ett universitet til 38 universiteter og å gå fra å uteksaminere et par tusen studenter til 200 000 studenter i året. Utdannede mennesker vil utfordre makthaverne og vil kreve mer og mer gehør, kreve mer og mer igjen for deres kompetanse. Det er det vi ser i dagens Etiopia, hvor massedemonstrasjoner er drevet av studentene.

– Vi må engasjere oss mer med maktpersonene, som individer, lese deres historie og forstå deres ideologi. Hvor mange er det i UD som leser partiprogrammene til partiene som styrer våre samarbeidsland? Man skal ikke unnskylde maktovergrep, men man må forstå konteksten for utøvelse av politisk makt.

– Man bør lytte mer til de som sitter ved makten. Og mange av dem har sagt eksplisitt at ‘vi kom til makten med vold i revolusjonen, vi gir den ikke fra oss uten revolusjon. Vi har en agenda som vi skal fullføre.’ Dette må vi ta på alvor.

– Det virker som om Norge og andre i Vesten glemmer historien når de forholder seg til regjeringspartier som tidligere har vært frigjøringsbevegelser. Det er som om de tror at maktkampene, kriminaliteten, torturen, kontroll-kulturen fra frigjøringskampens dager bare forsvinner når frihet er oppnådd?

– Jeg tror ikke alle våre beslutningstagere er så dumme at de tror dette. Men en villet naivitet kommer inn i bildet fordi ellers blir det for vanskelig. Opprørsgruppene EPLF (Eritrea), TPLF (Etiopia) og SPLA (Sør-Sudan) mottok millioner fra Norge, men vi ønsket ikke å vite om grusomhetene de stod bak i frigjøringskrigen – tvangsrekruttering, massakre. Bevegelsene sa at krig er krig og vårt første mål er frigjøring. Jeg vet selv når jeg jobbet med Eritrea før selvstendigheten at det var norske «felt monitorer» som ville rapportere om mislighold og misbruk, men deres rapporter ble sendt tilbake – fordi norske beslutningstagere formelt ikke ønsket å vite.

Tronvoll mener at Norge har en historie med holde med de svake og særlig små revolusjonære bevegelser – the underdog syndromet. Og at norske beslutningstakere ser gjennom fingrene på det som begynner å gå skeis. Han mener Eritrea og Sør-Sudan er klare eksempler på dette. Kritikk han selv kom med av folkeavstemningen i Eritrea i 1993 ble avvist UD. På midten av 1990-tallet da han senere kritiserte politiske «reformer» i Eritrea og advarte om at Eritrea og Etiopia var vei mot ny krig, mistet han forskningsstøtte fra UD og fikk beskjed fra Oslo at han måtte forlate Eritrea umiddelbart. Han ble av UD betraktet som en fare for forholdet Norge og Eritrea.

– Det var et desperat ønske om at Eritrea og senere Sør-Sudan skulle være suksesshistorie. Vi overså alle faresignalene: 80 prosent ut fra naivitet og 20 prosent ut fra at vi ikke ville vite, at det ble for vanskelig.

Moral og bistand

– Er det ikke en fare at dersom man virkelig forstår maktutøvelsen i et land som Rwanda vil bistandslandet Norge ha vanskelig for å gi bistand eller oppmuntre norske bedrifter til å investere i energiprosjekter?

– Vi må ha en annen forståelse av den svart/hvitt moralske debatten vi har projisert inn i bistanden – at enten er man den gode eller den onde, enten er man ren eller så er man korrupt, enten er man demokrat eller så er man autoritær. Så enkel er ikke virkeligheten. Det finnes ingens svart-hvitt stater i afrikansk sammenheng, ei heller i noen internasjonal sammenheng for den saks skyld. Da må man se på ulike ting. Rwanda under president Kagame gjør det bra på et sett av indikatorer: Forvaltning, økonomi og rekonstruere et samfunn radbrekket av folkemordet. Men de gjør de en brutal jobb når det gjelder ytringsfrihet, pluralisme, opposisjon og sivilsamfunnet.

– Hva gjør vi? Skal man være på sin moralske høye hest så må man bare si at dette landet kan vi ikke samarbeide med, vi må trekke oss ut. Da er det ikke så mange land i verden vi kan gi bistandspenger til. Men man kan også si: Hva er vårt perspektiv for forandring i et land som Rwanda eller Etiopia? Disse landene sier at de trenger en sterk utøvende regjeringsmakt i den fasen landet er i nå for over tid å kunne nå et visst utviklingsnivå. Først da sier de at de vil være villig til å se på en mer pluralistisk og deltagende diskurs i landet. Som internasjonal aktør som vil støtte helse og utdanning kan man ikke få i pose og sekk. Vi kan si at vi forstår deres synspunkt, at vi er uenig i deres undertrykkende politikk, men at vi likevel har noen felles mål.

– Det er ingen enkel svar. Vi må være ærlig om situasjonen. Heller det enn skyggespillet og det forenklede bildet av virkeligheten. Det er en uærlighet mot den norske befolkning. Det er en uærlighet mot mottagerlandet, og det er lite strategisk bruk av pengen våre. Det er min hovedkritikk: Hvorfor får vi til så lite ut av bistanden når vi putter så mye penger inn? Det er fordi vi ikke har tilstrekkelig kompetanse og kunnskap om makt og maktutøvelsen på bakken.

– Mener du dette rammer programmer som Olje for utvikling og Skatt for utvikling der Norge går inn og bidrar til at det blir skrevet en ny lov eller forbedrer skattesystemet?

– Olje for utvikling (Ofu) har en konkret juridisk/forvaltningsmessig agenda, under den sterke normative rammen med å påvirke en mer rettferdig fordeling av en nasjons verdier. Problemet ligger i at OfU-programmet er satt opp som om juss og forvaltningsregelverk er universelle standarder, og at den «norske best practice/standard»- modellen kan løsrives fra vår kulturelle og historiske bakgrunn, og overflytts en block til et afrikansk land.

– Jeg tror Norge har mye å bidra med når det gjelder forvaltning, spesielt på olje og gass, men vi er nok ytterst naive slik programmene er lagt opp. Vi tror at utviklingen er nesten unntatt politiske, sosiale og kulturelle rammeverk. Ofu sliter med gjennomføringskraften. De får ikke den påvirkningen slik det var forventet. Mottagerene «lytter ikke til dem» - er tilbakemeldinger fra folk som jobber i felt med programmet. Dette er fordi OfU nesten ikke kunnskap ved oppstart om hvem som er beslutningstagere, hvor er nettverkene, hvem har makten internt i regjeringen, mellom departementene, innad i departementene. Denne kartleggingen gjøres stort sett etterskuddsvis, etter ti år, når man ser at landprogrammene ikke får den effekten de var påtenkt. Det er rett og slett for dårlig arbeid på forhånd før man setter i gang slike tunge intervensjoner.

Staten, partiet og militæret

– Et element som ofte glemmes i flere land er sammenblandingen av parti og stat, men også av parti-militæret-og næringsvirksomhet. Soldater styrer store firmaer og er økonomiske aktører.

– Dessverre er dette kanskje det vi skal være mest oppmerksom på og redde for i de statlige utviklingsprosessen i Afrika. I skyggen av en sterkere stat som er aktiv investerende, så vokser det fram (i hvert fall i Etiopia og Rwanda) en økende industriell-militær kompleks der de militære får en egen økonomisk inntjeningsevne. De eier fabrikker som produsere varer, står for veibygging og har en inntjening og rasjonale uavhengig av statsbudsjettet. Det kan skape større grad av selvstendighet og mindre grad av politisk kontroll over de militære.

– Sammenkobling av parti, stat og militær som bakteppe kan føre til at en overgangsprosess fra et dominant partisystem til mer flerpartisystem om 10 til 20 år vil bli vanskeliggjort – fordi det er for stor risiko involvert for militære makthavere.

– Interne maktkamper i regjeringspartier, kontroll av nasjonale økonomiske ressurser, militære og sikkerhetsaktørenes politiske posisjoneringer, er kanskje de viktigste faktorene som påvirker et lands politikkutforming, og som bistanden i stor grad ikke snakker om, og som diplomatiet ikke har kapasitet eller kunnskap å gå inn på. Når vi som land investerer milliarder av kroner hvert år for utvikling i stater hvor dette er bakteppet; så er det særdeles merkelig at vi ikke bruker en brøkdel av disse pengene på bedre og bredere risiko- og maktanalyser, for å sikre en bedre avkastning på våre investeringer, sier Kjetil Tronvoll.