De vil revolusjonere korrupsjonskontrollen

Trioen tar til orde for at framtidas kontroll av bistand skal skje i realtid, ikke på etterskudd slik som i dag. Det er mulig i en tid med økende digitalisering av finanssystemene verden over, mener de.
Bak initiativet står tre svært erfarne fagfolk; Oda M. Myklebust, Sven Arild Andersen og Sverre Lilleng.

35 mrd. kroner

De tre viser til at Norge med omlag 35 milliarder kroner årlig er verdens 8. største bidragsyter i absolutte beløp. Hver nordmann bidrar i gjennomsnitt med rundt 7000 kroner per år. Samtidig er det betydelige korrupsjonsproblemer i mange norske samarbeidsland.

Ingen vet hvor mye av norsk bistand som blir borte på veien, men Verdensbanken har anslått at 25 prosent av internasjonal bistand forsvinner.
– Vi må stille oss spørsmålet: Gjør Norge nok for å redusere mulighetene for at bistandspenger, som var ment for fattige mennesker, havner i lommene på mottakerlandets rike elite? spør de tre.

Ingen av dem er bistandseksperter. Men innenfor styring og kontroll med pengestrømmer har de en betydelig erfaring. Samtidig har de et engasjement for å bekjempe fattigdom og å utjevne forskjeller mellom rike og fattige land.

Børs, bank og økokrim

Andersen har mange års internasjonal erfaring fra Norsk Hydro. Han har i tillegg vært leder av Norfunds investeringskomité og innehatt styreposter i selskaper i Afrika. Fra 2000 til 2006 var Andersen børsdirektør ved Oslo Børs.
Lilleng arbeider til daglig som advokat med tematikk blant annet knyttet til økonomisk kriminalitet. Han har tidligere vært førstestatsadvokat på Økokrim og senere direktør for markedsovervåking og kontroll ved Oslo Børs, hvor han initierte realtidsovervåking. Lilleng har også styreerfaring fra internasjonalt overvåkingssamarbeid.

Myklebust er rådgiver og gründer av Capital Market Development. Hun var tidligere banksjef i Nordea og har bakgrunn som økonom og er autorisert finansanalytiker.

«Når og mens det skjer»

De tre erfarne fagfolkene mener at det allerede finnes styringsmetoder, teknologi og kompetanse som i vesentlig grad kan øke effektiviteten og redusere omfanget av bistandskorrupsjon.

– Effektiv styring og kontroll må foregå i realtid (på engelsk: realtime)! Med det menes når og mens transaksjonen gjennomføres. Man må gå fra den tradisjonelle metoden der man kontrollerer, avslører og krever penger tilbake eller straffer i ettertid, til å hindre at misbruk og ulovligheter oppstår, sier Lilleng.

Han mener at en slik preventiv tilnærming vil sikre at bistand kommer frem dit den skal.

Bukken og havresekken

Lilleng viser til at en av hovedutfordringene med bistandsmidler er at kontrollen i dag foregår i ettertid, i noen tilfeller måneder eller ofte flere år etter at prosjektet er gjennomført.

– Dagens måte å utøve kontroll skaper problemer. De som mottar bistandsmidler er de samme som eier eller råder over bevisene. I ettertid finnes det ikke bevis, eller bevisene er korrumpert eller ødelagt, sier Sven Arild Andersen.

Den tidligere børsdirektøren mener at tradisjonell kontrollvirksomhet og revisjon kun vil fungere helt unntaksvis.

– Kombinasjonen av «snille» giverland, utbredt korrupsjon, politisk maktkonsentrasjon og et svakt sivilsamfunn, legger forholdene vel til rette for misbruk. Det er også et spørsmål om lederskapets politiske vilje. I mange mottakerland synes motivasjonen for å bli politiker å være nærhet til en kontantstrøm der man relativt enkelt kan forsyne seg, ikke å tjene befolkningen og bygge landet, sier han.

Alarmen vil gå

De tre, som har arbeidet med forslaget på idealistisk og frivillig basis, viser til at det internasjonalt skjer en teknologisk revolusjon på mange samfunnsområder der kontroll i realtid tas i bruk for å hindre eller stoppe misbruk av penger og verdier.

– Dette er en utvikling som også bistandspolitikerne, forvaltningen og utviklingsmiljøene må merke seg, mener de.
Dette kan i praksis bety følgende, forklarer de i en kronikk i Bistandsaktuelts nettutgave:

«Dersom transaksjonens form, størrelse, rute, tidspunkt e.l. avviker fra et «normalmønster» eller en på forhånd definert plan, går det en «alarm». Transaksjonen fryses eller stoppes og kan returneres til mottaker».

Stadig vanligere

Trioen viser til at slik sporingsteknologi blir stadig vanligere innenfor en digitalisert og globalisert verden. Både i Norge og i utviklingsland. Eksempler finnes innenfor vanlige kontantoverføringer via bank, verdipapirhandel, pakke- og godstransport, kredittkortvirksomhet og mobiltelefoni.

– Om man vil overføre et beløp fra en privatkonto som langt overskrider det betalingsmønsteret den aktuelle kontoen historisk har vist, registreres dette umiddelbart. Tilsvarende; om noen har stjålet ditt kontokort og misbruker dette, vil kontokortutsteder umiddelbart slå alarm i nåtid om kortet brukes samtidig i Oslo og Bergen eller med et for kort tidsintervall både i Shanghai og Bodø, forteller tidligere bankdirektør Oda Myklebust.

På samme måte kan aksjetransaksjoner på en børs følges løpende, og man kan avbryte handelen dersom transaksjonen inneholder unormale forhold rundt kursstigning, pris, handelsfrekvens, osv. Eksemplene er mange, påpeker de.

Vil styrke bistandens legitimitet

Med tilsvarende teknologiske løsninger, med styrings- og kontrollregime i realtid, vil en langt større del av pengestrømmene kunne styres utenom den «sonen» kriminelle aktører beveger seg i. «Styring og kontroll i realtid vil ikke erstatte, men være et avgjørende og nødvendig supplement til tradisjonell kontrollvirksomhet», skriver de.

Finans-trioen appellerer til at bistandsmiljøet og politikerne om å tenke nytt, og se mulighetene for nytenkning og forbedringer. Dette er framtidas løsning, slik de ser det. Og det kan være en måte å reetablere bistandssystemets politiske legitimitet og oppslutning i befolkningen.

I kronikken siterer de Transparency International: «The credibility of future aid will depend on the ability of the aid system to demonstrate that it can address corruption pro-actively and comprehensively.»

Pilotprosjekter

I første omgang håper Lilleng, Andersen og Myklebust på interesse og nytenkning blant politiske beslutningstakere. I neste omgang mener de at systemet burde kunne prøves ut i pilotprosjekter med enkeltland, i en periode på noen år. Blant annet vil det ta tid å lære opp og sertifisere bistandsaktører for å benytte systemet.

– Innføring av realtidskontroll for bistand kan startes fra ett land og med utvalgte prosjekter. Norske myndigheter og deres bistandspartnere i inn- og utland vil gradvis måtte lære seg en tilpasning til det nye kontrollregimet, sier Lilleng.

• Les kommentarene til dette forslaget: – Realtidskontroll er ingen garanti mot svindel