– Slutt å slåss om bistandstemaer når hele FN kan ryke. Det brenner på dass!

Når bruken av bistandspenger må konsentreres på færre formål, blir det uunngåelig at det blir mye bråk, sier Olav Kjørven i sine svar til Panoramas spalte "Hva skal bort?".

Han har flere tiårs erfaring fra ulike FN-organisasjoner, og jobber nå for å fornye FN-charteret til å passe en ny verdensorden.

Bistanden bør nå brukes proaktivt til å styrke og fornye multilateralt samarbeid og bygge allianser for en multilateralisme for fremtiden, mener han.

Og Norge må ta en mer aktiv rolle i å tenke nytt om finansiering av utvikling – for eksempel ved å la oljefondet investere mer utenfor Vesten.

1. Hva bør være Norges tre viktigste tematiske satsinger innenfor bistand?

Vi kan slåss om temaer eller sektorer til alle er utslitte og går hjem, men jeg synes det er en delvis avsporing. Det viktigste vi kan gjøre er å velge de mest effektive kanalene som sørger for mest mulig penger til prioriterte formål, særlig i lavinntektsland. Prioriteringene vil jo variere en del fra land til land.

Verdensbankens International Development Association (IDA) er utrolig viktig, ikke minst fordi deres penger multipliseres flere ganger slik at landene får mer å rutte med. En del andre store multilaterale kanaler og fond er selvsagt også særs viktige, for eksempel FNs sentrale fond for henholdsvis humanitær bistand, fredsbygging, og bærekraftig utvikling.

Når dette er sagt så har selvsagt også jeg en og annen kjepphest: Jeg mener noe av det viktigste vi kan gjøre er å bidra til å skape nye finansieringsstrukturer som er i stand til å trekke mye mer av verdens private og institusjonelle kapital til bærekraftig utvikling. Dette kunne ha en helt enorm effekt, og jeg er sikker på at det er mulig.

2. Hva eller hvilke temaer bør norsk bistand gjøre mindre av i framtida?

I Norge bør vi nå snakke mindre om temaer og mer om geopolitikk. Det brenner jo på dass. Gitt det som nå skjer geopolitisk og med FN på bristepunktet, så må vi nå jobbe politisk for å bidra til at en multilateral orden under internasjonal rett overlever og fornyes. Husk at hvis selve ordenen ryker faller mye av grunnlaget for bistand bort.

Bistanden bør nå brukes proaktivt til å styrke og fornye multilateralt samarbeid og bygge allianser for en fremtidsrettet, rettferdig og effektiv multilateralisme. Her bør man også tenke nytt om finansiering.

3. Hvilke land/regioner bør Norge prioritere å gi bistand til i framtida?

Først og fremst lavinntektsland, samt noen få land som er særlig viktige ut ifra hensyn som klima, natur, fred. Men igjen, store og robuste multilaterale kanaler bør ha klar prioritet, og da blir landdiskusjoner litt mindre viktig.

4. Og hvilke land/regioner bør vi gi mindre eller ingen bistand til?

Bistand utover det som går multilateralt bør gis der norske aktører og deres partnere har gode forutsetninger for å gjøre virkelig transformerende ting. Vi må begynne der, ikke med forhåndsekskludering av land og hele regioner.

5. Hvilke aktører bør få mindre støtte fra Norge eller kuttes helt ut?

Igjen, mer til de store og mest robuste multilaterale kanalene og fondene med mest «bang for the buck» når det gjelder både effekt og finansiell innflytelse. Samtidig må vi være på ballen og proaktivt påvirke og styre disse organisasjonene og fondene. Så ja, mye sterkere konsentrasjon, og det betyr kutt og stans til mange andre – og dermed enormt med bråk!

6. Ukraina har de siste årene kapret en stadig større del av bistandsbudsjettet. Er det riktig?

Det er helt nødvendig å støtte Ukraina på høyt nivå. Jeg skulle ønske pengene ble gitt utenfor bistandsbudsjettet, det hadde gitt skikkelig gjenklang der ute.

7. Bør flyktningutgifter i Norge finansieres over det tradisjonelle utviklingsbudsjettet?

Jeg er prinsipielt uenig i det, men det er opplagte politiske grunner til at dette gjøres om og om igjen.

8. Og hva med utgifter til Norges internasjonale klima- og skogsatsing?

Jeg synes det er ok at en god del av dette går over bistandsbudsjettet, ikke minst det som handler om forvaltning, styring og kapasitet – nasjonalt og i lokalsamfunn. Noe er jo også resultatbasert budsjettstøtte, i hvert fall i prinsippet. Men jeg er samtidig enig med dem som mener at investeringsordninger vi tjener penger på selv, bør komme i tillegg til bistanden.

Og dessuten mener jeg det er ko-ko og trist at vi ikke er mye mer ambisiøse med oljefondet. Det er uforståelig at vi fortsatt begrenser det til å investere nesten utelukkende innenfor den stadig mindre øya i verden vi kaller Vesten. Vi skyter oss selv i foten, og bidrar mye mindre enn vi kunne og burde gjøre i å drive fram det grønne skiftet, ikke minst.

9. Noe annet du vil legge til?

Det skjer mye spennende nytenkning der ute når det gjelder utviklingsfinansiering og finansiering av globale offentlige goder. Ta Global Public Finance-initiativet, for eksempel, som argumenterer for en mer sirkulær modell for utviklingssamarbeid. Her burde Norge delta aktivt, synes jeg.

Men igjen, det aller aller viktigste nå er å sikre at forpliktende internasjonalt samarbeid reddes og fornyes. Hvordan bruker vi bistanden så smart som mulig, og ikke minst, hva gjør vi politisk, når selve hjertet og fundamentet for verdens utviklingssamarbeid – FN – står på sammenbruddets rand?

Olav Kjørven gjør et konsulentoppdrag for FNs fond for bærekraftig utvikling.