«…when a Norwegian named Aarup» endret fiskeriene i Kenya

Som deltidsstudent på NORAGRIC/NLHs masterkurs om tropisk landbruk og bærekraftig naturforvaltning, fikk jeg i 1987 utdelt en svært interessant artikkel. Den var skrevet av den britiske forskeren og biologen A.I.Payne.

Med Lake Victoria som utgangspunkt beskriver han «historiens mest dramatiske overgang fra et tradisjonelt, marginalt fiske til et moderne, intensivt overfiske».

Les: The Exploitation of African Fisheries - (A.I. Payne, 1976, Oikos 27: 356-66)

Første trinn i overgangen skjedde i 1905 «…when a Norwegian named Aarup» introduserte store garn (gill nets) til bruk i Kavirondo-bukta i kenyansk sektor av innsjøen», beskriver Payne. Han forteller at den nye fangstmetoden åpnet for et jomfruelig og svært lønnsomt fiske etter tilapia (Sarotherodon esculentus).

Mellom 50-100 fisker ble fanget per garn med maskevidde på 5 inches (1 inch = 2.54 cm) og en lengde opptil 90 meter.

Forskningsartikkelen beskrev hvordan den effektive fangstmetoden spredte seg raskt til andre deler av Lake Victoria og til andre innsjøer i Rift-dalen. Etterspørselen etter fisk var god og økte raskt, og en medvirkende årsak var også at jernbanen Mombasa-Nairobi-Kisumu, som var påbegynt i 1896, kom i drift.

Men lykken varer ikke evig. Den store etterspørselen og de nye, effektive fiskemetodene bidro også til at man etter hvert fikk et overfiske.

I 1928 hadde fangsten falt betydelig i omfang - til 6,7 fisker per garn, forklarer Payne. Og den negative utviklingen fortsatte. Etter andre verdenskrig ble ny teknologi som påhengsmotorer, nylongarn m.m. ble vanlig, ble det tatt 1,4 fisker per garn. Overfisket hadde også sin konsekvens for lokalbefolkningen: fiskernes utgifter oversteg inntekt.

De presset på for redusert maskevidde - til 4,5 inches. Myndighetene godkjente endringen i 1956. Det førte til at fangsten økte fram til 1962. Men deretter falt fangstvolumet til tidligere nivå. I 1966 ble maskevidden nok en gang redusert, nå til 3,5 inches. To år senere ga det kun 0,35 fisk per garn.

Hvem var denne nordmannen?

Følgende umiddelbare spørsmål meldte seg for meg i 1987: hvem var denne nordmannen, hvor kom han fra og hvordan hadde han havnet ved verdens største tropiske innsjø? Og - minst like viktig: Sto vi allerede i 1905 overfor den første norske fiskeriskandalen i Øst-Afrika?

At en nordmann i 1905 introduserte ny fangstteknologi i Lake Victoria kom egentlig ikke som en stor overraskelse. «Norrønafolket det vil fare», og eksperter på fiske har vi alltid vært. Utvandring til fjerne verdensdeler gjenspeiler både norsk armod, eventyrlyst og ønsket om å bli rik i en fart. I løpet av andre halvdel av 1800-tallet søkte mange ut.

Jeg forsøkte å undersøke, men «nordmannen Aarup» var ikke nevnt verken i relevante folkeregistre eller i norsk forskningslitteratur om utvandring. Heller ikke i Kirsten N. Alsakers veldokumenterte bok «Nordmenn i Det koloniale Kenya» (Scandinavian Academic Press, 2010 ). Boka tar oss tilbake til 1893 da den første norske migranten steg i land i Mombasa. Den gir god oversikt over tidlige norske innvandrere. Ikke så vanskelig, for i 1920 hadde antallet kun nådd 30 voksne.

I en av Payne/Oikos-artikkelens referanser fant jeg imidlertid en kort omtale av Aarup. Det henvises til Paul A. Opondos doktoravhandling «Fisheries and Fish Trade of Lake Victoria. Colonial Policy and the Development of Fish production in Kenya 1860- 1978” (2011). Der omtales han som en «skandinavisk forsker utnevnt av den britiske regjeringen».

Andre søkte også etter Aarups røtter

Som travelt opptatt deltidsstudent på slutten av 1980-tallet ble det liten tid til grundigere søk etter «nordmannen Aarup». Derimot fikk jeg nærmere innblikk i folk og primærnæringer rundt en kenyansk innsjø. Et par år senere fikk jeg nemlig ansvaret for å koordinere planleggingen av et større distriktutviklingsprosjekt ved Lake Turkana i nordvest Kenya.

I det inngikk tiltak for å lære pastoralister (gjeterfolk, red.anm.) til å bli kooperative fiskere.

Årene gikk, og det ble ulike bistandsoppdrag hjemme og ute. Men Aarup ble ikke glemt. Og som pensjonist i 2013 tok jeg opp igjen «jakten». Uten hell, inntil flere timer med google-søk en regnværsdag i 2015 førte meg til et brev fra en far ved navn Peter i Afrika til hans datter Anna i Danmark.

Funnet ble et «take off» for det videre arbeid.

Brevet tok meg til Aarups fødested (i Danmark) og til «Årsskriftet til Lokalhistorisk Forening for Sønder Bjært Sogn», utgitt i 2014. Her skriver den danske økonomen Lars Therkelsen om oldefaren Peter M. Aarups dramatiske og eventyrlige liv.

Det er i 2006 at han finner noen av brevene fra far til datter. Samtidig finner han også den danske forfatteren Karen Blixens brev fra Nairobi til Aarups datter med budskapet om at hennes far er død. Blixen hadde, som kjent, «en farm i Afrika ved foten av fjellet Ngong».

Mange års arbeid, inkludert Therkelsens vellykkede leting etter gravstedet på en kirkegård i Nairobi («Forest Road Cemetery») resulterer i Årsskrift-artikkelen. Jeg tar kontakt med Therkelsen, sender ham Oikos «paperet» og annet samlet materiale. Therkelsen gir i 2018 en samlet framstilling av Aarups liv i boka «Gamle Knudsen - og hans datter» (forlaget bogForm, 2018). I boka inngår også informasjonen Therkelsen fikk av meg.

Aarups afrikanske liv

I 1889, som 26-åring, forlater Peter M. Aarup samboer og sin tre-årige datter Anna i København. Planen er å grave etter gull og diamanter i Sør-Afrika, for deretter - etter noen år - å returnere til Danmark som rik mann og formelt stifte familie.

Det skjer aldri. Aarup blir i stedet safariguide og handelsmann. Uroligheter pga. av utbruddet av Den andre boerkrigen (1899 - 1902) tvinger ham og andre skandinaver ut av Sør-Afrika. Like etter nyttår 1900 ankommer Aarup havnebyen Mombasa i Britisk Øst-Afrika. Herfra tar han seg videre med nybygd jernbane til Naivasha, nordvest for Nairobi, hvor han starter en liten bedrift.

Han produserer ridepisker av flodhestskinn for eksport til Sør-Afrika.

Når det går som aller best mister han imidlertid - som kanskje typisk er for en del gründere - interessen og søker nye utfordringer. De finner han tilbake i Mombasa hvor han får i oppdrag å bygge lystbåter for sultanen på Zanzibar.

Til tross for at han ikke var båtbygger av yrke blir det en stor suksess. Aarups båter er hurtigere og bedre enn alle andre. Etter avtale med Guvernementet (Den britiske regjeringen i Kenya) tjener han i tillegg gode penger på å felle og transportere trær.

Snart tilbake i Naivasha etablerer han et nytt båtbyggeri og verksted for reparasjon av landbruksredskaper. Han organiserer også jaktekspedisjoner for celebriteter som tidligere amerikansk president Theodore Roosevelt.

Danske garnprodusenter sier nei

Peter Aarup søker snart større farvann enn Naivasha og flytter båtbyggervirksomheten til Victoria-sjøen. Han slår seg ned i Kisumu.

Det er her ideen til hans introduksjon av nye og mer effektive fangstmetoder på Victoria-sjøen dukker opp. Aarup ser store muligheter i å modernisere fisket og eksperimenterer i flere år med ulike metoder og fangstredskaper egnet for tropene. Sammen med lokalbefolkningen lykkes han i å utvikle en garntype med riktig fasong og farge.

At danske fabrikanter nekter å produsere garnet skuffer Aarup og preger hans forhold til Danmark for resten av livet. Ordrer for tusenvis av pund går i stedet til Irland. Fiskeriene utvides etter hvert, og Aarup begynner i tillegg som skipsreder med motorisert transport av passasjerer og varer langs kysten. Både i britisk- og tyskkoloniserte områder.

Som «tysk» sagbruker i Mwanza

Et skipsforlis og strabasene med å nå tilbake til Kisumu får stor betydning for Aarups videre liv. Han pådrar seg blodforgiftning og mister gradvis synet. Under Første verdenskrig (1914-18) blir han tatt til fange av tyskerne og båt og mannskap beslaglagt.

«Med sitt vinnende vesen» blir han snart like populær hos tyskerne som han hadde vært blant britene, ifølge boken. Han får i oppgave å planlegge og bygge et sagbruk for den tyske regjeringen i Mwanza. I 1916 stormer engelske hærstyrker området, og Aarup tas til Nairobi hvor han formelt er krigsfange. Han oppnådde følgelig slik status både hos tyskere og briter.

Etter krigen kommer han tilbake til Kisumu. Svekket syn gjør ham avhengig av andres hjelp. Pleiehjem i Danmark vil han ikke til. I 1924 beslutter den britiske regjeringen i Kenya å tildele Aarup en slags pensjon - en månedlig pengegave som skal vare livet ut. Som takk særlig for hans innsats for fiskeriene.

En dag møter han Karen Blixen i Nairobi. Hun tilbyr ham opphold i en bestyrerbolig på farmen utenfor byen. Også her omsetter han ideer til praksis. Blant annet får han bygget en demning for vann til husdyra.

Men etter fire måneder finner Blixen ham død i grusgangen utenfor boligen. Hun formidler dødsbudskapet til datteren i Danmark via sin mor Ingeborg Dinesen.

Noen år senere berømmes han i en artikkel i «The Times» på følgende måte: «Aarup satte i gang en industri hvis verdi er uvurderlig. Hans metoder vil fra nå av kunne brukes i hundrevis av år. Han har for evig forandret de betingelser som hittil gjaldt i tusener av år».

Også i danske medier som Danmarksposten og Dansk Samvirke gis Aarup omtale som eventyrer, pioner, helt og foregangsmann særlig med å fremme utviklingen av fiske

Blixen kalte ham «Gamle Knudsen»

Karen Blixen gir selv et helt annerledes perspektiv til omtalen av Aarup i sin verdensberømte bok «Den afrikanske farm» (1937). Karen Blixen presenterer ham her som «Gamle Knudsen», en svak, ynkelig og fordrukken mann som oppfordret folk til ulovligheter.

Aarups datter Anna leste senere Blixens omtale med stor forundring. Hun hadde problemer med å forstå at «Gamle Knudsen» kunne være hennes far. Han var ikke den hun hadde forestilt seg ut fra brevene og Blixens dødsbudskap. Bildet stemte heller ikke med artiklene hun hadde lest. Det var likevel Blixens framstilling av Peter Aarup som ble stående i familien.

Therkelsen mener at tvilen om hvem faren hadde vært plaget bestemoren Anna resten av livet. Hans boklige bidrag er at han endrer den negative forestillingen. Han avdekker at Blixen bruker Aarup mest som inspirasjon til en romanfigur og tar seg litterære friheter. Gamle Knudsen og Peter Aarup var med andre ord ikke samme person. Det han også gjør gjennom sin bok er å presentere en kreativ dansk gründer, hans utfordringer og muligheter i et kolonialt Afrika.

Han beskriver oldefarens relasjon til afrikanere som nedlatende, men Aarup ser evner, initiativ og lojalitet samt vilje til samarbeid som han utnytter.

Boka «Gamle Knudsens - og hans datter» vil være en inspirasjon både for forskere og «vanlige» Afrika-interesserte. Den beskriver kolonisering, kommersialisering og teknologiendring og er relevant også for dagens utviklingsarbeidere.

At han ikke var norsk får heller være. Vi nordmenn har da både Tordenskjold og Holberg å vise til samt andre ikke helt vellykkede norske fiskeriprosjekter i Afrika.