Høvdingbistand – utvikling eller manipulering?
Slik jeg ser det, kan det å engasjere høvdinger/lokale ledere sterkere i utviklingsinitiativ, være en meget viktig tilnærming. Både de positive og negative virkninger kan bli store.
Det som umiddelbart virker positivt for meg, er ideen om å rette seg mest mulig direkte inn mot de forsømte og fattigste på landsbygda. Slik sett, kan bistand kanalisert på denne måten bli et alternativ til de urbant baserte ikke-statlige organisasjonene.
HVA ER DA de sentrale problemstillingene? Det som for meg virker helt påfallende, er hvorledes artikkelen i Bistandsaktuelt viser at de lokale høvdingene og de norske bistandsyterne har ulik agenda. I artikkelens innledning, beskrives de norske motivene som å være håpet om at de mektige lokale lederne kan bidra til å endre lokale tradisjoner som er til hinder for utvikling. Statssekretæren uttrykker at hun håper at prosjektet skal hjelpe til å bedre situasjonen til jenter og kvinner i landsbyene. Høvdingenes målsettinger, på den andre siden, later ikke til å handle om likestilling i det hele tatt. De ønsker seg bedre landbruksmetoder (matvaresikkerhet), bedre utdanning (skoler), rent vann og bedre markeder for sine landbruksprodukter. De snakker også om mangelen på aidsmedisiner på helsesentrene.
Her ser jeg en tydelig konflikt mellom agendaen hos givere og de lokale lederne. Da melder spørsmålet seg: Hvem sine prioriteringer skal telle: Høvdingenes eller de norske givernes? Og hvem skal definere hva «utvikling» er?
ARTIKKELEN SYNES å forutsette at tradisjon og utvikling ikke kan være tilstede samtidig. Noen av våre tradisjoner er muligens ikke positive for våre samfunn. Men ikke noen samfunn, ei heller de vestlige, har bare perfekte tradisjoner. I artikkelen sier høvdingene selv at de er enige i at noen ritualer - som seksuell «rensing» og flerkoneri bør avskaffes på grunn av risikoen for hiv/aids. Det er jeg enig i. Men likefullt består spørsmålet: Hvem definerer hvilke tradisjoner som er «gode» og hvilke som er «dårlige»?
MIN STERKESTE BEKYMRING med den tilnærmingen som beskrives i Bistandsaktuelt, er at vestlige givere vil bruke sin innflytelse til å manipulere høvdingene slik at de i virkeligheten blir agenter for gjennomføring av vestens agenda. I en situasjon der problemstillingene og etterspørselen skapes utenfra, er det ikke lenger utvikling, men snarere en form for kulturell imperialisme. Ikke under noen omstendigheter bør våre høvdinger, som skal beskytte vår gamle kultur, gå på akkord og bytte den mot utenlandsk bistand.
Den tilnærmingen som er beskrevet kan være et kraftig virkemiddel for en meget effektiv manipulasjon. Og det igjen kan lede til fremmedgjøring og sammenbrudd av de sosiale strukturer som holder en folkegruppe sammen - og dette uten å tilby alternative strukturer.
UTVIKLING GJENNOM tradisjonelle ledere kan bli et kraftfullt virkemiddel, men nettopp av denne grunn også en farlig tilnærming for våre samfunn på landsbygda i Zambia. Ser man på det som en mer sofistikert måte å presse den europeiske dagsorden på våre samfunn på, gjennom å korrumpere høvdingene, så kan det vise seg å være et meget ødeleggende manipuleringsverktøy. Brukes metoden derimot seriøst og skikkelig, kan metoden ha potensial til å nå dem som hittil har falt utenfor utviklingsprosessene.
Zambiske Hikabwa Decius Chipande er utdannet lærer. For tida studerer han ved Norges Idrettshøgskole.