Abier Al Masri var sperret inne på Gaza-stripen sammen med to millioner andre i mer enn tredve år. I sommer fikk hun endelig se verden utenfor – og klippemoskeen i Jerusalem.
Abier Al Masri var sperret inne på Gaza-stripen sammen med to millioner andre i mer enn tredve år. I sommer fikk hun endelig se verden utenfor – og klippemoskeen i Jerusalem.

Blokaden av Gaza:

«Det tok meg tre tiår å reise den timelange turen fra Gaza til Jerusalem»

Endelig fikk hun tillatelse fra israelske myndigher til å reise ut. Men nå er Abier Al Masri tilbake på «planeten Gaza».

Publisert Oppdatert

– Bistand er viktig, men det vi egentlig trenger er at blokaden opphører. Gaza er nå som en hardt skadd pasient som får smertestillende. Dèt løser ikke selve problemet.

Bistandsaktuelt snakker med Abier Al Masri (32) på telefon. Hun forteller at hun sitter i et kontorfellesskap sentralt i Gaza by. Utenfor ser hun den støvete parkeringsplassen, men ikke helt til stranden bak de høye bygningene.

Da hun skulle til kontoret i morges tok hun drosje, var innom et supermarked for å kjøpe lunsj-yoghurt, og rett før hun ankom jobben passerte hun det som for bare få år siden var et femten etasjer høyt kontor- og boligkompleks.

Som så mange andre bygninger på Gaza-stripen, ligger dét i ruiner.

Abier Al Masri sitter i et kontorfelleskap i sentrum av Gaza by. Når hun ser ut av vinduet, kan hun ikke se det stedet hun liker best.
Abier Al Masri sitter i et kontorfelleskap i sentrum av Gaza by. Når hun ser ut av vinduet, kan hun ikke se det stedet hun liker best.

Basha-tårnet ble bombet sønder og sammen i et israelsk flyangrep sommeren 2014, og føyer seg bare inn i en ekstremt lang rekke åpne sår. Både fysiske og psykiske. 

I rollen som Human Rights Watch gransknings-assistent i Gaza er Al Masri ganske sikker på at israelsk etterretning lytter på telefonsamtalen hun har med Bistandsaktuelt.

– Hei til dere som hører på, sier hun og ler godt.

Planeten Gaza

Sammen med de fleste andre i Gaza har hun levd hele livet uten de mest grunnleggende rettigheter. De elleve siste årene har de to millioner innbyggerne levd med blokaden, der Israel kontrollerer luftrom, landegrenser og ingen – verken yrkesfiskere eller andre – får seile mer enn seks kilometer utenfor den fire mil lange kystlinja. Det er derfor Al Masri omtaler hjemstedet som «planeten Gaza».

– I mer enn ti år har vi levd i et fengsel uten tak.

32-åringen har studert engelsk litteratur ved al Ashar-universitetet og har jobbet som oversetter, men begynte nylig som research assistant for menneskerettsorganisasjonen. Hun bor med foreldrene, søstre og en bror sentralt i Gaza by. Familien kommer opprinnelig fra Jaffa sør for Tel Aviv, men Abier Al Masri var over 30 år før hun fikk se besteforeldrenes fødeby.

Gjennom HRW-jobben skulle hun delta på ulike seminarer, og fikk etter en lang søknadsprosess tillatelse av israelske myndigheter til å reise ut av Gaza. Det var i januar i år, og i sommer fikk hun forlate enklaven enda en gang. For en som har levd hele sitt liv på et område på størrelse med Hamar kommune, var dét fantastisk.

– Jeg følte meg som en fugl på vei ut av et bur, sier Almasri om å gå gjennom grense-tunnellen ved Erez for første gang.

Rett ved arbeidsplassen til Abier Al Masri stod det frem til sommeren 2014 et femten etasjer høyt hus. Fortsatt ligger ruinene der.
Rett ved arbeidsplassen til Abier Al Masri stod det frem til sommeren 2014 et femten etasjer høyt hus. Fortsatt ligger ruinene der.

32-åringen har delt opplevelsene gjennom bloggposten «It Took Me Three Decades to Drive One Hour from Gaza to Jerusalem», og overfor Bistandsaktuelt beskriver hun frihetsfølelsen – og frykten for alt det ukjente i en utviklet verden.

Al Masri forteller at opplevelsen var vanskelig å ta inn over seg.

– Andre gang jeg fikk reise begynte jeg å fabulere om muligheten for å leve uten et grensegjerde. Man vil jo at barna sine skal leve normale liv, uten lyden av droner og jagerfly i ett sett. Fremtiden ser ikke spesielt lys ut i Gaza, og utenfor fikk jeg virkelig kjenne på at vi som bor her ikke behandles som mennesker.

Hvorfor komme tilbake?

Al Masri forteller hvor vanskelig det var å fortelle venner hvordan det egentlig er der utenfor.

– De sa «du klarte det, hvorfor kommer du tilbake? Du skulle bare blitt der!». Men jeg kan ikke ta et slikt valg, jeg kan ikke forlate venner og familie for godt.

Det er mange ting ved hjemstedet hun setter pris på. Som stranden, der hun noen ganger setter seg på en kafé – midt i arbeidstiden. Kjøper noe å drikke og åpner laptopen, jobber litt, lar tankene fly. Det er fint, forteller hun.

– Om jeg skulle vise noen som kommer på besøk hit bare ett sted, ville det vært stranden. Det er så vakkert der.

Når hun har tid og mulighet drar Abier Al Masri til sitt favoritt-sted i Gaza – stranden.
Når hun har tid og mulighet drar Abier Al Masri til sitt favoritt-sted i Gaza – stranden.

I telefonen høres hun bekymringsløs ut. Glad, og full av en beundringsverdig entusiasme, gitt de stadige nyhetsmeldingene om skadde mennesker, brennende bildekk og dystre framtidsutsikter: Som fra FN-rapporten Bistandsaktuelt omtalte i går. Den som påpeker at arbeidsledigheten på Gaza-stripen nå har passert 40 prosent, at «israelske restriksjoner kveler den palestinske økonomien» og har gjort den lille enklaven «dypt bistandsavhengig».

– Etter all denne lidelsen ønsker folk å demonstrere for verdighet. Det har vært mange demonstrasjoner, mange er skadet og flere har blitt drept. Jeg går aldri dit, men er ofte på sykehusene etterpå for å registrere skadde. Det er en del av jobben.

Ingen tid for hat

Hun sier «vi som har overlevd tre kriger, har lært at livet er verdifullt».

– Vi hører droner over oss hver eneste uke. Det gjør at man lever i nuet og lærer å sette pris på hvert eneste øyeblikk. Mange jeg møtte utenfor var overrasket over at jeg lo og var glad siden jeg var fra Gaza, men vi har ikke tid til hat, sier Al Masri.

– Men kan du noen ganger kjenne på et hat?

– Folk her hater okkupasjonen, men vi kjenner ingen israelere og man kan verken elske eller hate noen man ikke kjenner. Vi er bare mennesker og ønsker å bli behandlet som det.

– Men konflikten, alle angrepene (også) Israel har sett opp gjennom årene?

– En kollektiv straff? Israel snakker om alle palestinere som terrorister. Det er ikke mulig å ta deres retorikk på alvor, den er bare en måte rettferdiggjøre blokaden og alle angrepene.

– Det har gått 70 år siden det dere omtaler som al-Naqba – fordrivelsen av palestinerne. Hva betyr dette begrepet for deg og andre unge palestinere i dag?

– Det er vår identitet, og handler om at vi ønsker å gjenvinne våre rettigheter. For meg sluttet ikke al-Naqba i 1948, fordi jeg ser «katastrofen» hver eneste dag. I den alvorlige humanitære situasjonen her på Gaza, i de ulovlige bosettingene på Vestbredden, ved at palestinere nektes grunnleggende rettigheter i hele Palestina.

De unges håpløshet

Hun sier de fleste av vennene hennes – unge, vokst opp på Gaza – føler på en håpløshet.

– Vi er en generasjon fantastiske mennesker med energi og entusiasme, men med svært begrensede muligheter. Søsteren min er journalist og ble invitert til å dekke ungdoms-Verdensmesterskapet i fotball for kvinner i Jordan i 2016. Hun kunne ikke gjøre jobben sin fordi hun ikke fikk tillatelse av det israelske militæret, og sist sommer kom nyheten om en ung skribent og en ung illustratør som ville søke lykken utenfor Gaza. Begge fikk avslag på søknaden om utreise av israelske myndigheter, og begge tok selvmord. Det er så tragisk. Unge mennesker demonstrerer for å få en slutt på denne inhumane situasjonen.

Hver fredag de siste månedene har det vært demonstrasjoner langs grensegjerdet mot Israel, som her øst for flyktningleiren Jabalia tidligere i sommer der Gazas unge blir møtt med tåregass. Abier Al Masri har aldri deltatt på demonstrasjoenen, men reiser rundt til Gazas sykehus for å telle skadde etterpå.
Hver fredag de siste månedene har det vært demonstrasjoner langs grensegjerdet mot Israel, som her øst for flyktningleiren Jabalia tidligere i sommer der Gazas unge blir møtt med tåregass. Abier Al Masri har aldri deltatt på demonstrasjoenen, men reiser rundt til Gazas sykehus for å telle skadde etterpå.

Bistandsaktuelt spør hvordan USAs kutt i bistanden til palestinere vil påvirke folks hverdag. Abier Almasri svarer at dét vil skape et vakuum i veldig mange menneskers liv.

– Mer enn halvparten av Gazas befolkning er helt avhengig av UNRWA. Mange av de som jobber for organisasjonen – ofte eneforsørgere for hele familier – ble sjokkert da de fikk høre om kuttet, sier Al Masri.

– En ansatt valgte til og med å sette fyr på seg selv utenfor hovedkontoret her i Gaza.

Allerede før USA valgte å stoppe bistanden, var FNs organisasjon for palestinske flyktningers skoler på Gaza så fulle at de måtte kjøre to klasseskift per dag. Almasri mener bistandskuttet vil gjøre livet enda vanskeligere enn det allerede er.

– Situasjonen forverres dag for dag. Gaza trenger nå intensiv-behandling.

Etter en times telefonsamtale mmå vi avslutte. Abier Al Masri skal på trening etter jobb – hun trener to til tre ganger i uka, oftest Cardio eller Zumba – og må bli ferdig med en rapport hun skal sende arbeidsgiveren. I dagene etter utveksler vi flere eposter, der hun utdyper hva hun tenker om situasjonen og sender Bistandsaktuelt noen bilder:

Utsikten fra kontoret, seg selv foran treningssenteret, inne i et supermarked.

– Vi er bare mennesker og ønsker å bli behandlet som det, sier Abier Al Masri.
– Vi er bare mennesker og ønsker å bli behandlet som det, sier Abier Al Masri.

I en epost stiller vi det kjedeligste «journalistspørsmålet». Det alle fra Gaza helt sikkert blir stilt, og der svaret er opplagt. Hva er din drøm for framtida? Det går noen timer før hun svarer. Lister opp det hun kanskje tenker en journalist vil høre, om blokaden som må opphøre, om mer fred og mindre krig – og om å få muligheten til å be i al-Aqsa-moskeen igjen. Viktige og fine drømmer, men det er ikke dét som treffer hardest:

«Dette er faktisk et av de vanskeligste spørsmålene, fordi nesten alle her i Gaza ville kunne fortelle om alle sine drømmer for et bedre liv, men så vil du innse at en slik «drømme-liste» egentlig bare er en liste over grunnleggende rettigheter!»

Powered by Labrador CMS