Krig i byer rammer millioner av uskyldige

Vi ser gjerne for oss tidligere tiders kriger slik de er skildret i dramatiske malerier eller historiske filmer. Store styrker med unge menn mot hverandre med spyd eller gevær, i definerte slag på åpne slagmarker. Naturligvis har virkeligheten aldri vært så klinisk.

Krig er død, lemlestelser, fortvilelse, kaos og smerte som rammer menn, kvinner, barn og eldre. Og den skjer, og har alltid skjedd, der folk er, også i byene, ikke bare på åpne slagmarker. Men i vår moderne verden er slag i byer blitt det mest framtredende trekket ved dagens krigføring.

Krigen rykker inn

Innen 2030, er det ventet at to tredeler av verdens befolkning vil bo i byer og tettbygde strøk. Veksten skjer raskt, noen steder raskere enn de urbane sentrene er i stand til å absorbere befolkningsveksten. Infrastruktur, forsyning av vann og strøm, klarer ikke å holde tritt. Nesten hele denne urbane veksten vil skje i utviklingsland, i byer som allerede har store utfordringer med å møte befolkningens behov.

Der mennesker bor, rykker krigen inn. Væpnede konflikter blir i økende grad utkjempet i urbane områder. De som betaler prisen for det, er de 50 millioner menneskene som befinner seg midt i brutale slag de ikke har noen mulighet til å beskytte seg mot.

Når krigen utkjempes i bygater, utenfor butikker, når bomber smadrer hjem og kontorer, er ofrene helt vanlige mennesker.

Eksplosive våpen i gatene

Selv om krigen rykker inn i tettbygde strøk, der folk lager middag og gjør lekser, i gatene de bruker til å gå til jobb og skole, så er de militære virkemidlene i altfor stor grad tilpasset slagmarken, med utbredt bruk av eksplosiver midt blant sivile.

Når det kriges i byer, er det de sivile som rammes hardest. Om vannforsyningen raseres, blir konsekvensene vidtrekkende, det samme skjer om det er helsefasiliteter og skoler som blir truffet - for ikke å snakke om når alle tre rammes samtidig.

Det går ikke utover ett barn, én familie, det rammer raskt mange tusen mennesker som flykter om de har mulighet, eller blir lukket inne i et område uten de mest nødvendige forsyninger, med hele framtiden på vent, mens kamphandlingene raser tett på.

300.000 på flukt i Syria

Akkurat nå rykker krigen faretruende nær grønnsakshager og skoler, barnerom og sykehus. Mange titusen sivile er de siste dagene presset på flukt fra sine byer og landsbyer i nærheten av den syrisk-tyrkiske grensen. Fiendtlighetene som nå pågår, kan resultere i at om lag 300.000 mennesker må flykte fra de største byene nordøst i Syria.

De trenger et trygt sted å være, de trenger helsehjelp, mat og vann. Blant de mest prekære utfordringene er at byen al-Hasakeh risikerer å gå tom for vann fordi et sentralt vannverker rammet.

I denne virkeligheten jobber Røde Kors-bevegelsen på spreng for å redde liv og sikre forsyninger av vann og mat. Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC) og frivillige fra Syria Røde Halvmåne deler ut hermetikk, tepper, madrasser og vannflasker til mennesker som har flyktet til al-Hasakeh fra kamphandlingene lenger unna.

I løpet av to dager fikk mer enn 2.500 mennesker hjelp på skoler som nå huser mennesker på flukt. Hver dag strømmer det nye flyktninger til. Noen kilometer unna holder Røde Kors feltsykehuset i flyktningleiren al-Hol åpent for å sikre livsviktig helsehjelp.

Brudd med reglene i krig

I år er det 70 år siden verdens stater ble enige om å regulere krigføring, først og fremst for å beskytte uskyldige liv. Alle stridende er pålagt gjennom Genèvekonvensjonene og internasjonal humanitær rett å beskytte sivile og andre som ikke deltar i kamphandlinger.

Behovet for regler var åpenbart i 1949. Millioner av uskyldige ble drept under andre verdenskrig gjennom målrettede angrep. Noe slikt skulle aldri få skje igjen, men i dag er reglene for krigføring minst like aktuelle.

I nyere tid har vi sett de totalt ødeleggende konsekvensene krigføring i byer får for sivile i konflikter i Syria, Ukraina, Afghanistan, Jemen, Irak og Ghaza. Når krigens regler brytes, er det først og fremst uskyldige liv det går ut over.

Det haster med å beskytte de som rammes hardest. Stater, inkludert Norge, må vise politisk mot, vilje og evne til å forhindre at barn som sykler til skolen må frykte bomber før de når første skoletime.