Hva nå, Sør-Afrika?

- Seieren over legemiddelindustrien er et steg i riktig retning. Men det gjenstår ennå mange hindringer før aidssyke i det sørlige Afrika kan få den hjelpen de trenger, sier nestleder Atle Fretheim i Leger Uten Grenser.
Han viser til at diskusjonen mellom myndighetene i Sør-Afrika og legemiddelindustien på langt nær er avsluttet.
- Fokus kommer imidlertid nå til å bli flyttet fra legemiddelindustrien og over på myndighetene. Så langt har det vært bred enighet om at myndighetene i Sør-Afrika har håndtert krisen dårlig.
- Hva med ansvaret til det internasjonale samfunnet?
- Det ser ut til å være vilje i det internasjonale samfunnet til å gi de syke og smittede den behandlingen de trenger. Hvordan dette skal foregå i praksis, gjenstår ennå å se. Men det gir i alle fall håp for fremtiden, mener Fretheim.

Virkeligheten. Men er det håp for dem som allerede er smittet?
I den overbefolkede bydelen Khayelitsha i Cape Town får vi virkelighetene slengt i ansiktet. Halvparten av barna som vokser opp i de falleferdige skurene kommer til å dø av aids.
De 1,5 millionene innbyggerne i Khayelitsha mangler det meste: rent vann, strøm, jobb, ofte også mat. I dette fattige og nedslitte miljøet sprer hiv-smitten seg lynraskt. Det er ikke mange krefter som kjemper imot denne utviklingen. Den vesle grasrotorganisasjonen TAC (Treatment Action Campaign), som blant annet Kirkens Nødhjelp støtter, har et kontor og en del frivillige i sving i bydelen. Like i nærheten holder Leger Uten Grenser til.
- Vi vil at behandling og medisiner skal være tilgjengelig for alle. Vi vil at alle skal få informasjon om sykdommen, slik at de kan ta sine forhåndsregler. Fattige mennesker har også rett til å leve, sier Mandla Majola. Han er en av fire ansatte i TAC, og har ansvar for den store bydelen.

Politikk. TAC har hele tiden hevdet at problemet ikke bare dreier seg om dyre medikamenter og grådige legemiddelfirmaer. Det dreier seg også om politikk. Merkelige og udokumenterbare påstander om hiv og aids, , deriblant en uttrykt skepsis til at hiv fører til aids, har kommet fra høyeste hold, ikke bare fra president Thabo Mbeki, men også fra helseministeren. Billige, WHO-godkjente medikamenter blir holdt tilbake av myndighetene, blant annet mor/barn-medisinen Nevirapine, som halverer sjansen for å overføre smitte fra mor til det ufødte barnet.
Det er flere årsaker til dette: Regjeringen er i tvil om medisinene virker, og helsevesenet ikke er bygd ut til å kunne gi den spesialiserte og kompliserte behandlingen som sykdommen krever.
Dermed er de fattige i Khayelitsha like langt.

Knallhard kritikk. Mange, blant dem Mandla Majola, er knallharde i kritikken av myndighetene:
- Regjeringen påstår at de ikke har råd til å bygge ut helsevesenet og gi medisiner til alle. Men den har råd til å bruke 60 milliarder rand (cirka 70 milliarder kroner) på nye våpensystemer. Sør-Afrika har ingen ytre fiender. Men innad i landet pågår det en krig mot aids. Det folket mitt trenger er riktig behandling. Vi dør snart ut, sier Majola.
Han er også kritisk til måten president Mbeki har taklet krisen på.
- Mbeki har aldri trukket tilbake de famøse påstandene om at hiv ikke fører til aids. Kjempekrangelen om hva som forårsaker aids har tatt all energi ut av aidstiltakene. Og den har gjort folk forvirret. De spør: Hvorfor skal vi bruke kondomer hvis aids ikke er en sykdom?

Tidlig sexdebut. I Khayelitsha går Thembeka Majali rundt som en levende advarsel mot aids. «Jeg er hiv-positiv» står det på T-skjorten hennes. Det er et særdeles direkte budskap i en kultur der hiv og aids er tabu.
- Det var ubehagelig til å begynne med. Alle stirret. Men nå klarer jeg fint å gå med T-skjorten. Den bryter tabuet, og det er det viktigste, sier den 27 år gamle prosjektkoordinatoren i TAC. Hun tar en runde rundt på markedet, og blir møtt med tilrop fra kvinnene som sitter i veikanten.
- Det er spesielt viktig å få kvinnene i tale. Svært mange barn blir født med hivsmitte. Dessuten blir mange kvinner smittet heteroseksuelt, sier Thembeka Majali. Hun peker på en gruppe jenter som har samlet seg.
- Barna er seksuelt aktive allerede fra 12-13 års alderen. Undervisning om seksualitet, og særlig om hiv og aids, burde vært obligatorisk på alle skoler. I dag kan ikke sex snakkes om.

Stigma. På venteværelset til Leger Uten Grenser sitter 12-15 aids-pasienter og venter på tur. Den belgiske legen Christin Dechamps ser ingen umiddelbar lysning i situasjonen.
- Å komme til dette kontoret er det samme som å erklære at en er smittet, sier Dechamps. Hun sitter midt inne i epidemiens kjerneområde, og kan lite gjøre for å hindre at den sprer seg.
- Hva må til for at det skal bli forandring?
- Det må en holdningsendring til på alle plan, både i befolkningen og hos myndighetene. Selv om det skulle bli tilgjengelige medikamenter, vil det ta lang tid og kreve store ressurser å bygge opp et godt nok helsevesen. Jeg har imidlertid stor tro på det arbeidet som TAC driver. De våger å kalle en spade for en spade, de er lokalkjente og de blir lyttet til, sier Dechamps.