Hvor lenge holder Mugabe?

Det er en utbredt oppfatning blant folk flest at slutten for president Robert Mugabe nå nærmer seg raskt. Grunnen er den opphetede politiske situasjonen som har oppstått etter at opposisjonsleder Morgan Tsvangirai og andre ble banket og arrestert under en fredsdemonstrasjon i mars.
Men Mugabes grep ser ikke ut til å ha blitt slakkere. Den 18. april sto han i spissen for feiringen av 27-årsdagen for landets uavhengighet, og kom med nye trusler mot opposisjonen. Han ga samtidig grådige forretningsmenn og påståtte sabotører skylden for landets økonomiske krise.

Bombeangrep. De siste ukene har det vært elleve bombeangrep mot politistasjoner. Nå holder de portene stengt og har satt ut bevæpnede vaktposter. En bensinbombe på et passasjertog fra Harare til den sørlige byen Bulawayo skadet nylig fem mennesker, ifølge politiet.
Flere er blitt arrestert i forbindelse med bombeangrepene som opposisjonen har ment at myndighetene står bak for å rettferdiggjøre ytterligere trakassering. Det er rapportert om at hundrevis av mennesker er blitt bortført, arrestert og torturert i en pågående kampanje som har opposisjonen og aktivister som mål.

Uten mais. Det er vanskelig å tro at Mugabe vil overleve den utbredte og økende misnøyen med forholdene i landet, selv om folk flest fortsatt tier. Inflasjonen er på 2200 prosent, og myndighetene har tillatt at det er blitt alvorlig matmangel. Zimbabwe må nå bytte sukker mot mais fra Malawi. Mais er derfor blitt nesten umulig å få tak i på det lokale markedet.
I storbyen Johannesburg i Sør-Afrika vitser man om at Zimbabwe er i ferd med å bli landets tiende provins. Grunnen er at Sør-Afrika allerede huser tre millioner zimbabwere, og mange flere ønsker å komme dit.
Det som ser klart ut, på tross av mange forslag og meninger om hendelsene i Zimbabwe, er at ingen har noen anelse om hvordan krisen vil ende. Det eneste man er enige om, er at Mugabes tid er ute.

Folket avgjør. Raymond Majongwe, som leder den militante lærerorganisasjonen Zimbabwe Progressive Teachers Union, sier at sabelrasling ikke ser ut til å virke mot det regjerende partiet Zanu-PF, noe som har å gjøre med partiets historie og arv.
- Det er folket i Zimbabwe som til slutt vil avgjøre sin egen skjebne, sier han, og legger til; Det er vi som skal stemme når den tiden kommer.
Ved uavhengighetsdagen forrige måned møtte omkring 30 000 mennesker opp for å lytte til Mugabes tale i Harare. Årsaken er, ifølge Majongwe, at regjeringspartiet er bra til å organisere. For mange er partiet fremdeles noe i nærheten av en religion.
- Zanu-PF er en politisk bevegelse. Folk tilhører den, lever i den og har nytte av den, sier han.

Kjøper lojalitet. I tillegg til slik støtte fra grunnfjellet i Zanu-PF er Mugabe - som møter motgang til og med i sitt eget parti - blitt mer og mer avhengig av brutaliteten til sikkerhetsstyrkene. Gjennom å dele ut farmer, kjøretøy og høyere lønninger har Mugabe kjøpt seg lojalitet hos høytstående medlemmer av hæren, politiet og etterretningstjenesten. Men ironisk nok skal etterretningstjenesten CIO tidligere i år ha advart regjeringspartiet om at en forlengelse av Mugabes periode etter 2008 ville destabilisere både partiet og landet.
- I virkeligheten tror jeg ikke at regjeringen har den støtten de hadde tidligere, men de har fortsatt maskineriet som trengs for å få folk til å oppføre seg som om de fremdeles støtter dem, sier Peter Khumalo, en høytstående forretningsmann som er involvert i borgerrettsarbeid.

Valg i 2008. På tross av det man oppfatter som Mugabes mangel på frivillig støtte, forbereder regjeringspartiet valg i mars 2008. For å øke sjansene sine for å vinne, har myndighetene begynt å utvide valgkretsene. Regjeringen har også foreslått å øke antall seter i nasjonalforsamlingen og underhuset med henholdsvis 60 og 18 seter.
Grupper i det sivile samfunnet frykter en gjentagelse av hva som skjedde under de tre siste valgene, som de mener ble kuppet av Mugabes folk. Derfor insisterer både sivilsamfunnsgrupper og opposisjonen på å få til en ny grunnlov. Ved hjelp av den skal befolkningen blant annet sikres pressefrihet og retten til å demonstrere.

Nabo i nøkkelrolle. I bakgrunnen sitter Sør-Afrika, landets nabo og den regionale stormakt, og innehar en nøkkelrolle. President Thabo Mbeki, som har måttet tåle hard kritikk for ikke å ha gjort nok for å løse krisen i Zimbabwe, har fått et nytt mandat under et krise-toppmøte i Southern Africa Development Community (SADC). I første omgang skal en gruppe fra hans parti, African National Congress (ANC), lede forhandlinger.
Blant dem som forsøker å samarbeide med Mbeki, er aktivistorganisasjonen World Alliance for Citizen Participation (CIVICUS). De prøver å få til et møte med sørafrikanske embetsmenn for å oppmuntre dem til å ta med det sivile samfunn i dialogen med Zimbabwe.

Forsvinninger neste? Hvis vi ikke snart griper inn, kommer vi til å se forsvinninger i «Argentina-stil», sier generalsekretæren i CIVICUS, Kumi Naidoo. Han viser til en bølge av bortføringer av aktivister i Zimbabwe. Organisasjonen planlegger å trappe opp støtte til aktivister i Zimbabwe.
- Vi ber ikke om noe annet enn det myndighetene i Zimbabwe allerede har forpliktet seg til ved å skrive under på diverse protokoller når det gjelder menneskerettigheter, sier Naidoo.

Wilson Johwa er zimbabwisk journalist bosatt i Sør-Afrika. Han besøkte nylig hjemlandet.