Ingen jubel for Mbeki

Den kjente zimbabwiske statsviteren John Makumbe sier at med Mbeki tilbake bak rattet, vil hans politikk også fortsette i samme spor. I forhold til Zimbabwe, legger Makumbe til, betyr dette «mer av det samme, som er ingenting». Lovermore Madhuku, som leder pressgruppa The National Constitutional Assembly, sier at folk i Zimbabwe forventer at Mbeki - som nå er sikret fem nye år som statsleder - blir mer «rimelig». Dette, sier Madhuku, fordi de håper at Mbeki ikke ønsker å bli husket som «den dumme sør-afrikanske presidenten» som stilte seg på linje med urettferdigheten.
Siden 2000, da Zimbabwes kontroversielle landreform ble drevet igjennom, har Sør-Afrika utviklet seg til å bli den dominerende og mest innflytelsesrike maktfaktor på kontinentet. Denne posisjonen er delvis knyttet til felles interesser og delvis til historien som de deler med sin nabo. De to landene er knyttet sammen gjennom økonomiske bånd og Sør-Afrika - landet der Harare importerer et stort utvalg av produkter, inklusive kraft og olje - er Zimbabwes største handelspartner. Politisk startet både ANC og Zanu-PF som frigjøringsbevegelser for senere å utvikle seg til styrende partier etter at de var valgt inn i maktposisjoner.
USA - som er for travel med sin kamp mot terror - har oppfordret Sør-Afrika til å ta ledelsen lokalt. Under sin tur på kontinentet i fjor, pekte president George Bush på Mbeki som «nøkkelpersonen» i forhold til Zimbabwe. Bush kalte ham «en ærlig forhandler». Han svekket dermed mer balanserte forslag som tidligere hadde fått støtte fra hans utenriksminister, Colin Powell.

Reelle samtaler? Siden den gangen har Mbeki hatt en rekke «forhandlingsrunder» med «fredssamtaler» mellom president Robert Mugabes regjerende parti Zanu-PF og opposisjonspartiet Movement for Democratic Change (MDC). Men «samtalene» slutter alltid før de begynner. Avisartikler bidrar til å forvirre publikum fordi noen «sikre» kilder hevder at forhandlingene har fortsatt, riktignok utenfor offentlig innsyn, i flere måneder, mens andre «høyt plasserte embetsmenn» sier at forhandlingene aldri begynte. I mars droppet en kompromissløs Mugabe samtalene med MDC. Han beskrev sine politiske rivaler som «fiender» av en nasjonal samling. Makumbe hevder at Mbeki er i en trengt posisjon fordi han, som er en tidligere revolusjonær selv, ikke aktivt kan fjerne plassen til likesinnede liberale venner i et «sivilisert parti» med forbindelser til opposisjonen i hans eget land.
Mugabe samarbeidet ofte med ledere i det daværende forbudte ANC. Dusinvis av akademikere og analytikere har spekulert i Mbekis lojalitet til Mugabe sett i lys av den støtten han fått. I tilegg hevder Makumbe at den sør-afrikanske lederen ikke er i stand til å fordømme Mugabes voldelige landreform fordi landreformspørsmålet fortsatt ikke er løst i hans eget land.
- Mbeki får Sør-Afrika til se ut som en forsømt hegemonisk makt. Han mislykkes i å erkjenne den lederrollen Sør-Afrika skal utøve i regionen og i Afrika, sier Makumbe
Noen av Mbekis venner og anti-apartheid motstandere, som biskop Desmond Tutu, har blitt overrasket over lederens motvillighet til å distansere sin regjering fra utøvelse av urettferdighet. I desember fordømte Tutu holdningen den sør-afrikanske regjeringen viser til Zimbabwe, ikke minst på møtet til Commonwealth Heads of Government i Abuja i Nigeria. Mbeki hadde lobbet for en ny inntreden av Zimbabwe i Commonwealth etter at landet var blitt ekskludert i mars i fjor.
- Det finnes ingen spesielle afrikanske menneskerettigheter; det som er blitt rapportert om situasjonen i Zimbabwe er totalt uakseptabelt og forkastelig, og dette må vi si fra om, sa Tutu.

- Økonomisk motiv. I noen miljøer er oppfatningen at Mbeki ikke er så ivrig til å få til et regimeskifte fordi han da bare må hjelpe Zimbabwe tilbake på føttene. Makumbe sier at Zimbabwes kollaps passer Mbeki bra fordi det undergraver økonomien i det eneste landet i det sørlige Afrika som var en konkurrent til Sør-Afrikas egen økonomi knyttet til industri- og landbrukssektorene. «Det er nå bare et annet satellittland for forbruk, og det gir grunnlag for en utmerket ekspansjon for Sør-Afrika.»
Mens det er en klar irritasjon over Mbekis ineffektive «stille diplomati» i Zimbabwe, ser det ut til at USA har tatt hintet om utålmodighet. I mars i år påpekte Charles Snyder, en senior embetsmann som jobber med Afrika-spørsmål i amerikansk UD, at Mbeki fortsatt er «nøkkelpersonen» i forhandlingene om løsninger i Zimbabwe. Men i et foredrag til amerikanske diplomater i Sør-Afrika, sa Snyder at USA ikke hadde satt noen tidsfrist «men vi har en klar følelse av at det haster fordi folk dør.»

Mangler to seter. Imidlertid, mens Mbeki grubler over Zimbabwe, fortsetter Mugabe og hans kolleger med å befeste sin makt i landet. Med det forrige parlamentsvalget i friskt minne har de skjerpet valgloven og monopolisert velgeropplæringen. Et parlamentarisk tilleggsvalg like utenfor Harare ble vunnet av Zanu-PF takket være vold og trakassering. Nå trenger det regjerende partiet bare to seter til for å sikre seg to tredjedels flertall i parlamentet, et flertall de vil bruke til å endre konstitusjonen slik at den på alle måter passer dem.
Makumbe mener at det å stole på Mbeki eller hvilken som helst annen utenfra er en risikabel øvelse.
- Vi er vår egen frigjører, men ikke gjennom væpnet kamp, sier han.
- Sør-Afrika vil være klare til å lykkeønske oss, men de vil også være omtrent like glade hvis de må nøye seg med å vise sympati dersom vi ikke lykkes.

Wilson Johwa er zimbabwisk journalist og tidligere redaktør i ukeavisen The Zimbabwe Mirror.