Da Tamara fikk huset fullt – og en fiolinist på trappen

– Da forespørselen kom i 2022 var det snakk om å gi familien fra Øst-Ukraina et trygt sted å sove i ei uke. Nå har det blitt tre og et halvt år, forteller Tamara smilende på trappen foran det lille landsbyhuset sitt.

Uten at vi trenger å spørre, fastslår den tidligere førskolelæreren at hun er strålende fornøyd med de ukrainske gjestene.

– Det er som om jeg har fått ekstra barnebarn, sier kvinnen i 60-årene smilende.

Den ukrainske familien, som da de ankom Calarasi bestod av to voksne og tre barn, dro fra krigsutsatte Kharkiv, få mil fra den russiske grensen.

Datoen var 4. mars 2022. Russiske invasjonsstyrker hadde i flere dager angrepet millionbyen med artillerigranater og missiler. Flere sentrale bygninger og boliger var allerede ødelagt og mange titalls sivile såret og drept.

Hundretusener på flukt

Som hundretusener av andre, måtte familien finne et tryggere oppholdssted.

– Vi satte oss i den gamle bilen vår og dro av gårde på kort varsel. Men det var så mange som dro samtidig, og så kaotisk. Vi støtte på bilkøer og hadde også problemer med bilen, forteller ukrainske Nastea.

 På dette tidspunktet var det store strømmer av flyktninger på vei inn i Polen og Romania.

– Heldigvis var det frivillige mange steder langs veien som sto klare til å hjelpe til med mat og drikke, forteller hun.

Ifølge Nastea var de også heldige og fikk overnatting hos «snille mennesker» underveis.

Under en overnatting hos gode hjelpere i Vinnytsia-regionen, sørvest for Kyiv, ble de tipset om muligheten for å reise gjennom Moldova, og bo der noen dager istedenfor å fortsette enda lenger vest, mot Polen.

Både flyktningene og hjelperne deres var aktive i baptistmenigheten. Heldigvis hadde hjelperne også gode kontakter i den samme menigheten på den andre siden av grensen.

– Det var slik vi kom hit til Tamara, sier Nastea.

Sykdom endret planen

Den unge moren husker ennå hvor utslitte og stressede de var etter tre dager på veien. De to voksne hadde reist med tre små barn, mot en usikker fremtid, etter å ha vært gjennom dager med krigsdrama. Trusselen fra den russiske hæren hang fortsatt som en usikkerhet over hodene på dem mens de kjørte vestover.

Hun lovpriser gjestfriheten og hjertevarmen de ble møtt med av Tamara.

Nastea forteller at planen var å bli der i en uke, men plutselig ble ett av barna syke – så de fikk lov å bli lenger. Dagene gikk og i mellomtiden hadde de allerede blitt godvenner med husverten og hennes datters familie som bor i nabohuset noen få meter unna.

Familien fra Øst-Ukraina hadde kun med seg en stor bag med klær og hadde blant annet ikke funnet plass i bilen til dyner og annet sengetøy. Men det som manglet kunne skaffes. Både familien de kom til, og lokalbefolkningen i nærmiljøet kunne hjelpe.

Hjelp ytes også av den moldovske staten, som har hatt romslige støtteordninger for flyktningene og som tilbyr ukrainske barn digital undervisning.

Ingen har tatt imot flere

Moldova, et land geografisk inneklemt mellom Romania og Ukraina, var tidligere regnet som Europas fattigste land. Det var før Russlands angrepskrig gjorde Ukrainas økonomi så sønderskutt at landet overtok den sisteplassen på listen.

Samtidig har Moldova tatt imot hundretusener av ukrainske flyktninger siden starten på fullskalainvasjonen. Til sammen har over 1,8 millioner vært innom det lille nabolandet. Av disse oppholder 135.000 seg i landet nå, ifølge FNs høykommisær for flyktninger. 

Moldova har om lag 2,6 millioner innbyggere, mens ukrainerne som har ankommet siden februar 2022 tilsvarer rundt 5 prosent av folketallet. Ikke noe annet land i verden har tatt imot flere ukrainske flyktninger målt som andel av befolkningen, ifølge FN. 

Fra fem til seks

Mens den ukrainske familien har bodd i Tamaras hus, har de også gått fra å være fem til å bli seks. Den tidligere førskolelæreren klager likevel ikke. 

Yngstemann feirer ett år samme dag som Panorama er på besøk.

– Det er veldig hyggelig å ha et spedbarn i husholdningen, fastslår hun.

– Det å ha flyktninger i huset, er ikke det en byrde, både økonomisk og på andre måter, spør vi Tamaras svigersønn Anatolie.

– Nei, i liten grad. Flyktninger får noe sosialstøtte fra moldovske myndigheter. Dessuten tipser jeg innimellom mannen, som er bygningsingeniør, om ulike småjobber han kan ta for å få egne inntekter. De har egen bil, det hjelper også, sier Anatolie.

Siden han er salgssjef i et firma som reparerer og selger biler, har han gode kontakter i nærområdet, forklarer han.

– Russisk er lett!

For datteren hans, rumensktalende Olga, har det også vært en stor overgang. I tillegg til å ha fått tre nye lekekamerater og en baby i bestemors hus, har hun også måtte lære seg mange gloser på et nytt språk: russisk, som er morsmålet til nesten halvparten av flyktningene fra Kharkiv-regionen.

– Hva synes du om å ha så mange barn boende så tett på deg, spør vi seksåringen.

– Jeg liker det!

– Og å leke på russisk, hvordan går det?

– Det er lett!

Mens vi snakker, har Radmila (10) stukket inn på rommet sitt for å hente noe. 

Den lune høstkvelden i fredelige Moldova blir med ett enda litt vakrere når den ukrainske ungjenta viser frem fiolinen sin og tryller ut vakre toner av klassisk musikk.

– Hva husker du av hjembyen din nå, tre og et halvt år etter at dere måtte dra derfra? spør vi 10-åringen etter den lille konserten.

– Jeg husker min første skoledag, og vennene mine, at vi løp i skolegården. Og så husker jeg fiolin-læreren min.