Kinas Afrika-frieri uroer bistandsgiverne

Raskt tar de hånd om kanskje halvparten av passasjerene som har flydd inn fra Kina via Johannesburg i Sør-Afrika. Hadde det ikke vært for de afrikanske omgivelsene, skulle man tro at man var havnet i Hong Kong eller Shanghai. De nyankomne er først og fremst forretningsfolk innen den lukrative oljebransjen og lønnsarbeidere på de mange vei- og husbyggingsprosjektene som bruker billig arbeidskraft fra Kina. I løpet av noen få år har det kinesiske nærværet både i Angola og Afrika ellers, økt eksplosivt. Men det skjer med en stigende uro, ettersom den asiatiske kjempen ikke er spesielt opptatt av respekten for menneskerettighetene.

Sterk vekst. Bakgrunnen for Kinas økende interesse for Angola og andre ressurssterke afrikanske land er den raske økonomiske utviklingen i hjemlandet. Kina er nå verdens neststørste importør av olje. En fjerdedel av denne oljen kommer fra afrikanske oljekilder. Sammen med India leter Kina intensivt etter tilgang på olje i både Afrika og Latin-Amerika for å tilfredsstille den voksende skaren av nye privatbilister. Nylig vant Kina en konsesjon på 10.000 fat olje per dag i Angola. Beskrivende nok skjedde ikke det i konkurranse med Storbritannia eller USA, men med India.
Mellom 2002 og 2003 ble handelen mellom Kina og Afrika fordoblet, for så å øke med hele 60 prosent året etter. I fjor beløp den kinesiske handelen med Afrika seg til 40 milliarder dollar. For Angola innebar det en økonomisk vekst på 18 prosent. Dermed ble Angola plasssert i teten av verdens mest ekspansive økonomier.

Lite utvikling. På den norske ambassaden i Angolas hovedstad Luanda følger man nøye med på den kinesiske aktiviteten i landet, blant annet gjennom Senteret for kinesiske studier ved Stellenbosch-universitetet i Sør-Afrika. Samtidig finnes en tilsvarende interesse for norske synpunkter i den angolanske regjeringen, påpeker ambassadens førstesekretær Lars Ekman.
- Vi har bred erfaring med oljeforvaltning, noe som angolanerne har merket seg. Fra norsk side er det samtidig interesse for at oljeutvinningen i Angola knyttes til utviklingen av dette fattige landet, sier Ekman.
For til tross for de raskt voksende inntektene fra olje og edelstener, lever nærmere 70 prosent av befolkningen på drøyt 10 millioner i fattigdom, forteller Ekman. Derfor ligger Angola fortsatt i bunnsjiktet på UNDPs (FNs utvikingsprogram) Human Development Index, som rangerer land etter deres satsing på blant annet den sosiale sektoren. De store pengene til utvikling - også fra Kina - er hittil blitt brukt til å bygge infrastruktur, mens satsingen på helse og vann har vært nedprioritert.

Beskjeden satsing. Den beskjedne satsingen på sosial sektor er ikke bare et prioriteringsspørsmål for dagens mer markedsorienterte regjering i Angola. Det er like mye en mangel på tradisjon for å drive generell velferdspolitikk, mener bistandsarbeidere som har fulgt utviklingen i Angola lenge.
Fra elegante kontorer langs Luandas strandpromenade kan oljedirektørene se ut over oljeriggene i bukten utenfor. Den intensive kommersialiseringen rundt oljen gir inntrykk av at hele landet lever godt. Men bare noen kilometer fra de elegante forretningskvartalene brer slumbebyggelsen om seg. Her lever befolkningen uten elektrisitet, vann og akseptable sanitære forhold, og de lever farlig. De stinkende vannpyttene som dukket opp etter regnet i fjor var trolig hovedårsaken til en stor koleraepidemi som endte med 1200 døde.

Gunstige lån. Kina kan by på fordelaktige lån som få andre kan matche. Det siste lånet fra den kinesiske eksportbanken, Eximbank, er en kreditt på 2 milliarder dollar med en lånerente på bare 1,5 prosent over en 17-års periode. Det kan virke som en ugunstig avtale for Kina. Men med lånevilkår som krever at 70 prosent av de lukrative kontraktene går til
kinesiske selskaper, forventer Kina betydelige gevinster på lengre sikt. Samtidig har dette skapt misnøye i angolanske selskap.
- Mange selskaper, og også fagorganisasjonene, føler seg sveket og er misfornøyde med den kinesisk-angolanske avtalen, sier den uavhengige økonomen José Cerqueira.
- Frustrasjonen er spesielt stor fordi nettopp byggebransjen er en framtidsbransje med høy lønnsomhet og med et stort behov for arbeidskraft, legger Cerqueira til.
Også andre bransjer innenfor den angolanske økonomien ser ulemper med det kinesiske inntoget. Det gjelder blant annet tekstilindustrien, der det er risiko for at billige klær slår bena under en allerede kriserammet bransje. Det har allerede skjedd andre steder i Afrika, blant annet i Zimbabwe.

Kina vinner. Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet IMF har måttet seg se slått av av kinesiske interesser, til tross for at de har tilbudt adskillige milliarder dollar til gode vilkår. At Kina likevel vinner spillet, har ikke bare å gjøre med et bedre tilbud, men med det faktum at kineserne ikke stiller noen andre krav til angolanerne enn at de skal fortsette å gjøre forretninger med dem. Verdensbanken og IMF krever derimot respekt for menneskerettighetene og godt styresett for å bevilge kreditter. Det har ført til en voksende uro blant internasjonale bistandsgivere, der nettopp kravene til menneskerettigheter og en åpen, korrupsjonsfri styreform er sterkt knyttet til bistanden.
Menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch er blant dem som har rettet sterk kritikk mot den angolanske regjeringen for korrupsjon og økonomisk mislighold. Ifølge organisasjonen skal fire milliarder dollar i oljeinntekter ha forsvunnet fra statens pengekiste mellom 1997 og 2002. Amnesty International sparer heller ikke på kritikken:
- Kinas policy om å ikke blande seg inn i andre lands indre anliggender når man gir kreditter til gjenoppbygging og bistand, baner veien for en slappere holdning og reduserer mulighetene for påvirkning, konstaterer Saria Rees-Roberts på Amnesty Internationals hovedkontor i London.

Ny Afrika-strategi. Presset på Kina for å gi Afrika-bistanden en mer anstendig fasade, anses som bakgrunnen for den nye strategien som ble lansert i forbindelse med den kinesiske utenriksministeren Li Xhaoxings Afrika-reise i januar i år. I tillegg til en frihandelssone mellom Kina og Afrika, og et økt militært samarbeid, dreier strategien seg om en viss grad av bistand. Men bistandsbiten blir etter all sannsynlighet ganske begrenset.
- Vi får nok finne oss i at vi har en helt ny type aktører på det afrikanske kontinentet, der business og ikke noe annet er den nye ledestjernen, sier analytikere som har fulgt de siste årenes sceneskifte i Angola.

David Dahmén er svensk frilansjournalist.