Konfliktfylte Kongo på vei mot valgurnene

I FN-styrken MONUCs festning ved flyplassen i Goma, sitter talskvinne Jaqueliné Chenard. Hun er en av dem som tror på valg i juni neste år.
- Vi har et mandat til å hjelpe regjeringen med å gjennomføre valget, forklarer Chenard.
Hvor mange som kan stemme er umulig å svare på i et land hvor millioner av mennesker mangler papirer på hvem de er. Kanskje bor det så mange som 65 millioner mennesker i Kongo. De som skal telle dem har dårlig tid.
- Hvordan rekker dere på åtte måneder å registrere de stemmeberettigede, sette opp infrastruktur og informere velgerne om valgprosessen i et land hvor det aldri har vært valg før?
- Vi mangler penger, men det vil gå fint likevel. Vi har mye informasjonsmateriale liggende i New York. Dette kan vi lett få ut til befolkningen, svarer Chenard.

Tror på valg. Ja, FN-organisasjonene i Kongo mangler penger. En snau milliard kroner. Av et opprinnelig budsjett knyttet til valggjennomføringen på 1,8 milliarder kroner, er foreløpig bare halvparten innbetalt av det giverlandene har lovet. Det siste årets uro og konflikter i Kongo gjør at beløpet trolig må oppjusteres.
- Vi håper valget finner sted, men må regne med problemer. Ikke alle vil bli glade for utfallet av valget, men jeg tror ikke det vil føre til ny konflikt, mener Chenard.

Livsfarlig valg. Langt fra alle deler Chenards syn. Mange mener et valg neste år vil være livsfarlig. Frykten for valget begrunnes med at Rwanda vil kunne åpne for full krig igjen hvis opprørsgruppen RCD-Goma taper sin posisjon. RCD-Goma kontroller i dag store deler av Øst-Kongo gjennom sin deltakelse i Kongos overgangsregjering.
For å prøve å forstå folkets frykt, må man prøve å rekapitulere hva det har opplevd de siste årene.
Sommeren 2003 ble DR Kongos nåværende overgangsregjering innsatt, etter harde og vanskelige forhandlinger. Joseph Kabila, som overtok etter sin myrdede far - Laurent Kabila - i 2001, fikk fortsette som president. Faren ledet i 1997 opprøret mot Zaires diktator gjennom 32 år, Mobutu Sese Seko.

Splittet land. Overgangsregjeringen var et ledd i fredsavtalen som ble undertegnet i Sun City i Sør-Afrika i april 2003. Med på lasset fikk Joseph Kabila ikke mindre enn fire visepresidenter. Én av dem er å regne som Kabilas egen mann, én kommer fra opprørsgruppen Movement for the Liberation of Congo (MLC), den tredje tilhører den ubevæpnede opposisjonen, mens sistemann er utpekt av det sterkt Rwanda-støttede Rassemblement congolais pour la démocratie - Goma (RCD-Goma).
Som de fleste andre koalisjonsregjeringer forsøker regjeringen utad å fremstå samlet og målrettet. I realiteten er samarbeidsklimaet så vanskelig at det enorme landet på nytt er i ferd med å rives i to.

Mektige guvernører. Med et elendig utbygd sentralt maktapparat som utgangspunkt, innehar guvernørene i landets ti provinser noen av de viktigste posisjonene i Kongo. I en konfliktfylt og langdryg diskusjon - som varte i hele vår - kranglet partene om hvem som skulle inneha guvernørposisjonene i Øst-Kongo.
President Kabila og hans støttespillere vant til slutt maktkampen mot RCD-Goma, i den forstand at sistnevnte ikke fikk det de krevde: guvernørposisjonene i samtlige provinser i Øst-Kongo. Flere kilder peker på at denne avgjørelsen har mye av skylden for at konflikten nå tilspisser seg.

Rwanda «regjerer» fortsatt. Det er nemlig i østlige Kongo - områdene som tidligere var direkte styrt av Rwanda og Uganda - at situasjonen fortsatt er spent. På grensen til bristepunktet.
Uganda trakk sine styrker ut fra området i mai 2003. Tilbake satt en handlingslammet FN-styrke i et maktvakuum som kjapt utartet til et helvete for befolkningen i Ituri-regionen. 500 drepte, flere massakrer og grov vold mot sivilbefolkningen drev 100.000 mennesker på flukt.
Mest kjent er overgrepene i Bunia, som fikk EU til å sende en flernasjonal styrke, hovedsakelig med franske elitesoldater, til området for å skape ro. Det klarte de i hovedtrekk, og i dag har FN-styrken forholdsvis god kontroll på området.
Også Rwanda trakk seg offisielt ut av Kongo, og benekter ved enhver anledning at de fremdeles er i landet. «Alle» andre ser at de lyver.

Militsgeneral. I juni kom den foreløpig siste store væpnede konflikten mellom Kongo og grupperinger som antas å være støttet av Rwanda.
Da okkuperte militsgeneralen Laurent Nkunda byen Bukavu, ved den sørlige grensen til Rwanda, uten at FN grep inn. Nkunda er tutsi og tidligere offiser fra Rwandas hær og RCD-Goma. Folk flest er av den oppfatning at han fremdeles mottar støtte fra Rwanda.
President Kabila la ingen ting i mellom og beskyldte selv Rwanda for på nytt å ha invadert Kongo.

Folket er heller ikke i tvil om at Uganda fortsatt er i landet, og senest i oktober truet Burundi med på nytt å sende soldater inn i Kongo.

Blir verre. At Kabila gikk så kraftig ut mot Rwanda, kan folk i Kongo trolig leve med. Verre var det at befolkningens tillit til FN fikk seg en voldsom knekk. Ved ikke å stoppe Nkunda, fikk FN-styrken stempel på seg for å ha hjulpet generalen - og dermed også Rwanda - til å erobre Bukavu.
FN har aldri protestert mot Rwandas innblanding i landet, og heller ikke denne gangen sa FN et eneste ord offentlig om at Rwanda var involvert. Dette skapte et voldsomt sinne blant kongolesere over hele landet. Blandet med sinnet var redselen for at ingen lenger kunne garantere for sikkerheten til et folk som vet så altfor godt hvor viktig beskyttelse er.
- Reaksjonene som fulgte mot FN-styrken i juni, må tolkes som en reaksjon mot hele det internasjonale samfunnets manglende engasjement i landet, sier sjefen ved FNs kontor for samordning av humanitære spørsmål (OCHA) i DR Kongo, Jahal Rabesahala de Meritens. Selv om han sitter 2000 kilometer unna Bukavu, i den nedslitte hovedstaden Kinshasa, er han smertelig klar over hvor fort volden og opptøyene sprer seg gjennom det enorme landet.
- Det kom helt ut av kontroll. FNs biler ble brent over hele Kongo. Det var studentene som frontet angrepene, men det synes tydelig at andre trakk i trådene. Nå sies det at presidentens parti stod bak, sier de Meritens.

Trakk seg ut. Situasjonen roet seg først da militsgeneral Nkunda trakk seg ut igjen fra Bukavu, og på nytt overlot «kontrollen» til FN og Kongos hær.
- I dag sitter vi svekket tilbake etter opptøyene. Men problemene begynte lenge før Bukavu. Gjennom mesteparten av 2003 så det relativt bra ut, men på tampen av fjoråret så vi at forsøket på en avvæpningen av militsgrupper var vanskeligere enn antatt. Dette var første indikasjon på at noe var galt. I år har det akselerert, sier FN-talsmannen.
Han tror ikke at ting blir bedre i tiden fram mot valget i juni.
- Jeg tror situasjonen blir verre, muligens den verste på tre år, sier Jahal Rabesahala de Meritens.

FN-styrkens bakgård. Det var en angrende generalsekretær Kofi Annan som i april i år kommenterte tiårsmarkeringen for folkemordet i Rwanda. Som sjef for FNs beredskapsstyrke i 1994, var han en av toppgutta som sviktet da varslene om at huturegimet i Rwanda planla å utrydde landets tutsiminoritet begynte å tikke inn på faksen i New York.
Ti år senere ligger dagens Øst-Kongo fortsatt i skyggen av Rwanda-tragedien, i den forstand at Vesten fremdeles ignorerer faretegnene for ny krig.
Kofi Annan ser skriften på veggen, og i august bad han om at dagens FN-styrke i Kongo dobles til 24.000 soldater. I dag har styrken et såkalt «fredsopprettende mandat» i provinsene Ituri, Nord-Kivu og Sør-Kivu. Det betyr at den i teorien kan bruke omfattende militære virkemidler til å skape og opprettholde fred. Men dette er i praksis ressurser den beskjedne FN-styrken ikke rår over.
I den vestlige delen av Kongo er Angola, Zimbabwe og Namibia fortsatt inne med støtte til Kinshasa. Dermed er alle landene som deltok i krigen fremdeles til stede i en eller annen form. Angola, med sin enorme militære kapasitet, fungerer regelrett som en garantist for president Kabila.
Den generelle oppfatningen i Kongo er at Washington sitter med nøkkelen til en løsning av konfliktene. Lilleputtstaten Rwanda har en suveren militær posisjon i regionen, og i Kongo er man overbevist om at Rwandas militære og politiske tilstedeværelse i Øst-Kongo skjer «på USAs nåde».

Ingen ny krig. I tidligere diktator Mobutus Goma-residens, møter vi provinsens sterke mann, guvernør Eugene Serufuli av Nord-Kivu.
Serufuli er innsatt av RCD-Goma, et parti som har liten støtte i befolkningen. Alle prognoser skulle derfor tilsi at han ryker ut ved valget. Noe sånt vil han ikke høre snakk om.
- Kongos og områdets historie kan ingen overse, men jeg mener vi nå - midt i overgangsperioden - er inne i en positiv periode. Folk som kjempet mot hverandre i går, samarbeider i dag. For alle ønsker fred, og jeg tror vi finner en god løsning. Tross vanskelighetene, vil alle i overgangsregjeringen gjøre alt for å kunne konkludere med valg. Det går sent, men vi beveger oss i riktig retning, mener han.
Serufuli er heller ikke med på at et valg kan resultere i ny krig.
- Så lenge valget er åpent og ingen spekulerer om valgfusk vil alle akseptere resultatet, og dermed sørge for at det ikke blir noen ny konflikt, sier guvernøren.
- Gjelder det også Uganda og Rwanda?
- Selvsagt, Kongo er en selvstendig stat og nabolandene har ikke noe med å overprøve valget, sier Serufuli til Bistandsaktuelt.
- Det internasjonale samfunnet gjør nok i selve Kongo. Landet må selv løse sine interne problemer, svarer han, før han tvetydig legger til at det hadde vært bra hvis «det internasjonale samfunnet fikk Uganda, Kongo og Rwanda til å fungere sammen på en bedre måte».

Forhandler om råvarer. Penger og økonomiske posisjoner anses som det eneste man kan tilby RCD-Goma/Rwanda for å få dem til å godta valgresultatet. Fra flere hold antas det at samtaler og forhandlinger mellom Kinshasa og Rwanda allerede er i gang.
Det er råstoffparadiset Øst-Kongo, som ligger på forhandlingsbordet. Enorme forekomster av diamanter, gull, kopper, coltan og andre mineraler gjør Kongo til et av verdens ti rikeste land på naturressurser.
Alle de involverte landene i konflikten har historisk sett unnskyldt sin tilstedeværelse med «sikkerhetsgrunner». De gjør det fortsatt, men et blikk på flere FN-rapporter viser at de samme landene de siste årene har hatt en fantastisk økning i råvareeksporten sin. Råvarer de ikke har utvunnet i sine egne land.
Historisk sett stod de enorme naturressursene for 75 prosent av landets eksportverdier. Men Kongos formelle økonomi ble et av ofrene for det siste tiårets krigføring. Siden 2001 har myndighetene igangsatt flere milliardprogrammer sammen med Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet, og begge de to vurderer i dag fremgangen som «god». Årlig mottar Kongo nå rundt 4,3 milliarder bistandskroner.
Likevel: Hvis Kongo klarer en økonomisk vekst på fem prosent årlig, vil det ta 60 år før landet er på det økonomiske nivået som det var i 1960.

Investorenes Kongo. I midten av november skal Verdensbanken og overgangsregjeringen møte internasjonale investorer til «forretningsforum» på Grand Hotell i Kinshasa. Det er tredje gang slike møter finner sted, «for å hjelpe den private sektoren i gjenoppbyggingen», som det heter i invitasjonen. Samme sted står det også at «Kongo er et
av de mest attraktive landene i Afrika i dag», noe som blant annet skyldes «den stabile politiske situasjonen».
På spørsmål om Verdensbanken virkelig mener at situasjonen i Kongo er «politisk stabil», svarer informasjonsansvarlig Bakary Sanogo i en kort mail fra Paris:
«Takk for at du leder vår oppmerksomhet mot situasjonen i DR Kongo. Faktisk burde vi referere til situasjonen i landet som «i en overgangsfase, men fremdeles skjør»».

Purung drapsmaskin. Tilbake i Goma, i bakgården til et nedslitt bilverksted, snakker 17 år gamle Sifa Bahavu Neenaa så lavt at det er vanskelig å høre henne. Blikket viker ikke fra bakken. Sammen med et tyvetalls andre tidligere barnesoldater går hun nå på en provisorisk «yrkesskole» i verkstedet for å bli mekaniker.
Sifa forteller en historie som hun tidligere bare har delt med presten. Historien om ungdomstiden hennes.
13 år gammel ble hun med i en lokal mai-mai-milits i Bukavu, som storebroren på 17 år ledet. Slike gjenger har i årevis herjet Kongo, uavhengig av de mer organiserte militærgruppene. UNICEF har anslått at det finnes mellom 10.000 og 30.000 tidligere og nåværende barnesoldater i Kongo. Arbeidet med å reintegrere dem i samfunnet går trått.
Sifa er sånn sett heldig som har fått en ny sjanse, men hun er livredd for å bli innhentet av tenårene.
- Jeg har ikke noe id-kort. Jeg har hørt at folk som ikke har det puttes i fengsel snart. Og må jeg gjennom en rettssak, tror jeg at jeg blir drept på grunn av det jeg har gjort, sier hun.

Amnesty-rapport. Frykten er kanskje velbegrunnet. Kanskje er den det ikke. Amnesty rapporterte tidligere i år om at barnesoldater satt vilkårlig fengslet, noen av dem i nettopp Goma. Samtidig er det åpenbart at Kongos befolkning har et forholdsvis ukritisk forhold til rykter og antagelser om fremtiden. Årene har gitt dem få konkrete holdepunkter. Det finnes for eksempel ingen tydelige signaler om at tidligere barnesoldater skal arresteres. Et rettsoppgjør med samtlige soldater som har begått krigslignende handlinger i Kongo synes totalt ugjennomførlig.
To ganger har Sifa unngått spørsmålet om hva hun har gjort som er så farlig. Til slutt kommer det:
- Ja, jeg har drept. Hver natt i tre år dro vi ut for å stjele og drepe. Jeg har drept så mange at jeg har mistet oversikten, sier hun.
- Men hvorfor gjorde du det?
- Nei …, jeg vet ikke egentlig hva vi kjempet for.