– Kritikerne har egen agenda

Det har vært mye bråk rundt den ferske forskningsrapporten hennes, «Peacemaking Is a Risky Business», men seniorforskeren ved Institutt for fredsforskning (PRIO), slår selv tilbake mot kritikerne:
- Kritikken som har kommet, har utelukkende kommet fra de norske aktørene som selv var en del av Oslo-prosessen. De samme aktørene har sittet på manuset til rapporten i ti måneder uten å komme med en eneste kritisk kommentar. Ingen journalister har stilt spørsmål ved hva som er deres motiver bak kritikken, sier Hilde Henriksen Waage, til Bistandsaktuelt.
Hovedkonklusjonen i rapporten, som ble lagt fram på et seminar fylt til randen av presse og fagfolk i Oslo nylig, er at et lite land som Norge ikke kan vente å spille en nøytral, tilretteleggende rolle i en konflikt mellom en sterk og en svak part. Bevisst eller ubevisst vil man tre inn i en meglerrolle der det er den svakeste av partene som presses. De hemmelige forhandlingene i Oslo foregikk på Israels premisser, og det var Israel som ønsket å holde USA mest mulig uinformert om forhandlingene, hevder Henriksen Waage.

Holst instrument for Israel. I rapporten peker hun på at PLO-leder Yasir Arafat befant seg i en svært utsatt posisjon, og at Israel utnyttet denne svakheten til å få palestinerne til å godta krav de ikke ville akseptere ved de offisielle forhandlingene i Washington. Der forhandlet ikke Israel med PLO, men med en delegasjon fremtredende palestinere.
«Den israelske utenriksministeren (Shimon Peres, red.anm.) brukte den norske utenriksministeren (Johan Jørgen Holst, red.anm.) som et instrument i forhandlingene, med forventninger om at nordmennene ville presentere de israelske synspunktene overfor Arafat,» skriver Waage. Norges rolle var, ifølge Peres, å «mykne Arafats posisjon» som var «veldig svak».
Under presentasjonen av rapporten fikk Henriksen Waage ros for å trekke debatten om det norske engasjementet i Midtøsten opp på et prinsipielt plan. Samtidig møtte hun kritikk for ubalansert kildebruk og for i liten grad å tydeliggjøre hvilke funn i dokumenter eller intervjuer hun bygde sine mest vidtgående konklusjoner på.
- Det er problematisk at rapporten ikke framlegger palestinske kilder som kan bekrefte at israelerne vant kampen. Av palestinske kilder slipper du bare fram Arafats kritikere, og du burde i større grad spørre deg om de har særskilt interesse av en viss framlegging, mente Jon Hanssen-Bauer, instituttsjef ved forskningsstiftelsen FAFO.

Manglende kildekritikk. Også Terje Rød-Larsen, FNs spesialutsending til Midtøsten, og Mona Juul, Norges ambassadør til Israel, har uttalt seg sterkt kritisk til Henriksen Waages rapport.
- Totalt manglende kildekritikk og et veldig skjevt kildegrunnlag har ført henne ut på ville veier, sier Rød-Larsen, FNs spesialutsending til Midtøsten til NRK.
Han jobbet med Osloprosessen sammen med Holst, og mener mange av kildene forskeren har brukt, har hatt politiske grunner for å uttale seg.
- Norge opptrådte på en nøyaktig og helt upartisk måte i forhold til begge parter. Initiativene til Osloavtalen ble tatt av PLO, og vi passet omhyggelig på at det var likevekt i alle de forhandlingene vi tilrettela, sier Terje Rød-Larsen.
Også Johan Jørgen Holsts enke, forsker Marianne Heiberg, har reagert sterkt på omtalen av hennes avdøde ektemann som en som løp Israels ærend.

Kritikerne fått slippe unna. Henriksen Waage tar nå kraftig til motmæle:
- De samme aktørene som har kritisert meg, er intervjuet av meg flere ganger. De ville snakke underhånden, jeg fikk ikke ta intervjuene opp på bånd. De forlangte å lese gjennom manus og egne sitater, og har hatt lang tid på seg til å rette opp det de eventuelt mente var feil. Det gjør de først nå, etter at rapporten er offentliggjort, sier forskeren til Bistandsaktuelt.
Hun mener det er åpenbart at de norske aktørene bak Osloavtalen har sine egne motiver om å bevare et best mulig inntrykk av jobben de gjorde, og at mediene har latt dem slippe alt for billig unna med kritikken sin.
- Har du opplevd det som helligbrøde å kritisere Norges rolle i Osloprosessen?
- Det er åpenbart at det er skapt en eventyrfortelling om det som skjedde og det som ble oppnådd. Jeg var klar over at det ville vekke noen reaksjoner å stille kritiske spørsmål til hvordan avtalen kom i stand, men det er forskerens plikt å stille disse spørsmålene uten å ta stilling til hva som er politisk korrekt.

- Konflikten for stor for Norge. - Hvilken kritikk har ergret deg mest?
- Jeg har forsket på dette emnet i 20 år, og finner det veldig urimelig at det stilles spørsmål ved kildematerialet mitt. Jeg har foretatt en rekke intervjuer med samtlige aktører i prosessen, og saumfart UDs arkiver. Det er besynderlig at ingen ser ut til å skjønne at flere av de palestinske kildene ikke åpent kan kritisere Norge, som leder givergruppen til de palestinske områdene. Eller at palestinske aktører som vil bevare sine politiske liv, ikke kan fortelle åpent at «vi i PLO aksepterte de israelske betingelsene blindt».
- Hva mener du Norge burde eller kunne gjort annerledes i fredsforhandlingene?
- Jeg tror ikke de norske aktørene kunne gjort så mye annerledes; de gjorde så godt de kunne. Men jeg tror vi bør innse at Midtøsten-konflikten var et par nummer for stor for oss. Det bør ikke være noen sensasjon for noen at det var veldig lite et land som Norge kunne oppnå under de forutsetningene som forelå.