Står byråkratiet vårt støtt når likestilling og rettigheter trues?

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Linda Marie Rustad

Seniorrådgiver i Avdeling for likestilling og universell utforming i Bufdir, men skriver her som privatperson

Vi er stolte av hvor langt likestillingen mellom kvinner og menn har kommet her til lands. Selv om vi har utfordringer, skårer vi høyt på internasjonale likestillingsmålinger.

Denne utviklingen har ikke kommet av seg selv. Den hviler på solide demokratiske institusjoner – på et faglig uavhengig embetsverk, sterke forskningsmiljøer og et aktivt sivilsamfunn, i samspill.

Når disse grunnpilarene trues internasjonalt, trues også arbeidet for likestilling, rettigheter og mangfold.

Derfor må vi nå ta vare på, og styrke, motstandskraften i våre egne institusjoner. Akademia og sivilsamfunn er allerede i gang med dette arbeidet. Bør byråkratiet gjøre det samme?

Styrking av anti-gender-bevegelsen

Neil Datta, direktør for European Parliamentary Forum for Sexual and Reproductive Rights (EPF), hevder at USA, med Trump i førersete, har bidratt med et aggressivt «anti-gender-diplomati». Det ideologiske bakteppet for dette, er blant annet å endre det normative rammeverket for internasjonale organisasjoner, som Unicef og UN Women.

Nå er det anti-abort og pro-life prinsipper som gjelder – hvor kvinners fremste oppgave er å føde og å være hjemme for å oppdra barn.

Men dette startet ikke med Trump. Anti-gender-bevegelsen har vært virksom lenge, også i Europa. Vi er godt kjent med nedleggelsen av kjønnsstudier i Ungarn i 2018. Noe senere lanserte flere kommuner i Polen seg som lhbtiq+-frie soner. Og globalt kjemper konservative kristne bevegelser mot kvinners rettigheter og retten til abort. 

Motstanden mot begrepet «gender» er limet som knytter disse høyrekonservative kreftene sammen.

Etter Trumps innsettelse i januar har anti-gender-bevegelsen blitt mer tilskrudd og fått ny styrke. Dette er ikke kun et tilbakeskritt for likestillingen. Det er også en ny fortolkning av hva kjønn er.

Begrepet «gender» er en trussel mot en konstruert naturtilstand der «kvinner er kvinner» og «menn er menn», og hvor det ikke er plass til kjønn og seksualitet som bryter med denne normen.

Jeg har lurt på om vi kunne trengt en strategi for «gender-diplomati». Hva er ufravikelige prinsipper, og når bør vi være pragmatiske?

Kunne vi i byråkratiet – på tvers av sektorer, og sammen med sivilsamfunn og forskningsmiljøene – utviklet en tydelig, brobyggende motsats til den form for anti-gender-diplomati som Neil Datta beskriver?

Ny strategi for likestilling

Bærekraftsmål 16 handler om demokrati hvor utvikling av velfungerende og rettferdige institusjoner og det å sikre deltakelse og representativitet i beslutningsprosesser, står sentralt.

I desember 2024 la regjeringen fram Strategi for likestilling mellom kvinner og menn 2025–2030. Målet er å styrke likestillingsarbeidet mellom offentlige myndigheter og å utvikle arbeidet med å vurdere likestillingskonsekvenser i utredninger.

Det er med andre ord en ambisjon om å styrke arbeidet med likestillingshensyn i forvaltningens analyser og utredninger – på tvers av sektorer.

Dette kan være et viktig arbeid for å styrke demokratiet.

Sover vi i timen?

Rett før påske deltok jeg på to konferanser i Oslo, Universitetet i Oslo (UiO) sin årlige demokratikonferanse og en konferanse om anti-gender-bevegelsens fremmarsj arrangert av FOKUS – Forum for kvinner og utviklingsspørsmål.

Begge konferansene handlet om angrepene fra ytre høyre som vi nå ser i USA og Europa, og hvordan disse illiberale kreftene påvirker norsk akademia og sivilsamfunn. Angrepene er i hovedsak rettet mot kvinners og LHBT-personers rettigheter. I tillegg er trenden nå at ekstreme ytringer blir normalisert. 

Flere av forskerne mente derfor at det nå er et behov for å styrke offentlige institusjoners motstandskraft.

«Slutt å gå i søvne», sa den ungarske kjønnsforskeren Andrea Péto på konferansen til FOKUS. Ingen er immune mot anti-gender-bevegelsens tankegods, ei heller i trygge Oslo. Hun har en viktig stemme mot illiberale krefter i Europa, og i 2022 mottok hun UiOs menneskerettighetspris.

Jeg må innrømme at jeg tidvis veksler mellom en dyp bekymring for at vi sover i timen, og ikke forstår alvoret – og en slags visshet om at våre demokratiske institusjoner tross alt står støtt.

Motstandskraft

Disse to konferansene er eksempler på at sivilsamfunnsorganisasjoner og forskningsinstitusjonene allerede er i gang med å utvikle sin motstandskraft mot internasjonale angrep på demokratiet.

Den siste tiden har vi sett flere eksempler på tiltak, som når Kunnskapsdepartementet med Norges forskningsråd tar initiativ til en satsning for å rekruttere forskere fra land der den akademiske friheten er under press.

På UN Women sin årlige konferanse i mars var mobilisering mot anti-gender-bevegelsen et viktig tema. Utviklingsministeren har gitt økt støtte til norske organisasjoner som jobber for kvinners rettigheter globalt.

Mitt inntrykk er at vi som til daglig jobber med likestilling, er opptatt av disse spørsmålene. Og kanskje gjelder det særlig de av oss som jobber internasjonalt. Men skal forvaltningen stå sterkere rustet på likestillingsfeltet, må den enkelte sektor selv ta et ansvar.

I tillegg til å utvikle en strategi for gender-diplomati bør forvaltningen i større grad påse at likestillingskonsekvenser inngår i utredninger, og særlig på områder der likestillingen tradisjonelt har vært lite prioritert, som for eksempel på energifeltet, i naturforvaltningen, i det grønne skiftet og i utvikling av ny teknologi.

Får vi det til, vil det gi mer kunnskap og en bedre forståelse av hva likestilling handler om, på tvers av sektorer.

Dette kan bidra til at forvaltningen står sterkere om anti-gender-bevegelsen slår inn for fullt også her hjemme. En bedre forståelse for hvordan eget fagområde er relevant for likestilling er særlig viktig for norske offentlige institusjoner som deltar internasjonalt hvor anti-gender-bevegelsen allerede har stor gjennomslagskraft.