Liberias mor

Det kom helt uventet på meg, forteller Ruth Sando Perry. Etter at borgerkrigen brøt ut i Liberia i 1989, var jeg ikke politisk aktiv i det hele tatt. Jeg holdt meg hjemme og forsøkte å overleve som best jeg kunne med barna mine og familien.
Hun ser ikke ut som en tøff politiker, heller, når jeg treffer henne i Oslo i forbindelse med et møte. En 60 år gammel dame med briller og knute i nakken. Hun minner mest om en koselig bestemor. Hun er også mor til sju og begynte sin karriere som lærerinne. Men da mannen engasjerte seg i politikk, tok hun seg av valgkampen hans og prøvde å få kvinnene til å stemme på han.
- Slik lærte jeg mye om politikk, sier Ruth Perry, men jeg stilte ikke til valg selv før mannen min døde i 1985. Jeg arbeidet i Chase Manhattan Bank i Monrovia den gangen, og Enhetspartiet ba meg stille som senator fra hjemdistriktet mitt, Grand Cape Mount County. Det var ingen opposisjon i partiet, så jeg ble valgt. I senatet var jeg med i ulike komiteer, arbeidet med spørsmål vedrørende kvinner og barn, til krigen satte en stopper for det hele i 1990.
- Hvordan gikk det til at du ble statsoverhode?
- Borgerkrigen hadde vart i mange år, og forholdene var forferdelige. Halvparten av befolkningen var fordrevet fra sine hjem, og mer enn 150 000 var drept, for det meste sivile. Det Vestafrikanske Økonomiske Fellesskap ECOWAS forsøkte å få de krigførende fraksjonene til å inngå fredsavtale, og i 1996 så det endelig ut til å lykkes. Men da måtte den sittende presidenten i statsrådet erstattes med en nøytral person. Mange ble foreslått, men det var alltid en fraksjon som nedla veto. Jeg hadde ikke støttet noen fraksjon eller deltatt i konflikten, så jeg ble godtatt.
- De tok meg med i fredsdelegasjonen til Abuja i Nigeria, men jeg skjønte ikke hvorfor. Jeg hadde lagt meg på hotellrommet for å hvile da de ringte etter meg. Jeg gikk ned i morgenkåpe og tøfler, med oppsatt hår, for jeg visste ikke at jeg skulle noe sted. De tok meg i all hast med i en bil, og stor var min forskrekkelse da jeg plutselig befant meg i en svær sal foran alle utenriksministrene og ikke var skikkelig kledd, en gang! Jeg ble tatt inn i et siderom og bedt om å bli president.
- Jeg korset meg, og de sa: «Som en mor. Ta oss som dine barn, og vi vil samarbeide.» Jeg svarte: «Noen mødre er overbærende og noen strenge. Jeg hører til de siste. Jeg elsker mine barn, men jeg tukter dem. Dersom krigen skal slutte, må dere samarbeide med meg.» Alle lovte å gjøre det, og da sa jeg ja. Det stod om fred og stabilitet for landet.
- Men det var ingen enkel oppgave du var pålagt?
- Nei, det var svært vanskelig, sukker Ruth Perry, og jeg var ofte frustrert og ydmyket. Jeg måtte være smidig, men samtidig fast. Det var hemmelige angrep, og det kom til skuddveksling i statsrådskontorene.
- Jeg appellerte om disiplin og fred over radioen og fortsatte arbeidet selv om det så forferdelig ut med blod overalt i kontorene. Fredsprosessen måtte opprettholdes, og de vestafrikanske styrkene ECOMOG hjalp til å sikre ro og orden. De krigførende fraksjonene skulle avvæpnes, folks dagligliv skulle komme i gang, internt fordrevne og flyktninger skulle ut av leirene og det skulle organiseres presidentvalg i juli 1997. Jeg samlet sammen kvinnene og ba om hjelp. En kvinnelig leder for et land i konflikt var en utfordring til kvinnekjønnet. Og hvis kvinnene gikk sammen, kunne de kanskje redde landet?
- Jeg reiste mye rundt i Liberia, mobiliserte kvinnene, appellerte til ungguttene om å levere inn våpnene sine, og fikk vann og kjeks og bærbare radioer fra forretningslivet til de som ble demobilisert. Frivillige organisasjoner engasjerte seg i gjenoppbyggingen. Jeg dro til USA og fikk klær, medisiner og skolemateriell. Jeg har arbeidet med unge og gamle tidligere, jeg er en god rådgiver og har sunt folkevett. Jeg fikk ikke stort i lønn, men jeg hadde heldigvis litt inntekt fra min egen eiendom.
- Og presidentvalget i 1997 gikk bra?
- Vi fikk til 70 prosent avvæpning. Jeg gikk aktivt ut og ba folk stemme, og det gikk fredelig for seg. Ingen krise. De internasjonale observatørene sa ting hadde gått korrekt for seg. Ifølge fredsavtalen kunne jeg ikke stille til valg. En annen kvinne stilte, men hun fikk svært få stemmer. Charles Taylor oppnådde 75 prosent og ble president, mens jeg gikk av.
- Siden har jeg etablert min egen organisasjon for utvikling, Perry Center, i Liberia og deltar i kvinneorganisasjonenes arbeid. Jeg er også engasjert i fredsbestrebelser rundt om i Afrika. Når det gjelder Liberia, må ikke det internasjonale samfunnet tro at alle problemene i forbindelse med utvikling, fred og menneskerettigheter er løst, bare fordi det er holdt valg. Et land som Liberia må ikke bli glemt. Det er ikke bare behov for nødhjelp. Det internasjonale samfunnet må følge med i et konfliktland som Liberia og hjelpe til å sikre at alt går bra.

Torild Skard er spesialrådgiver i Utenriksdepartementet og tidligere regiondirektør for Unicef i Vest- og Sentral-Afrika.