Kritisk notat om norsk bistand – vil gi mer penger til lokale organisasjoner:
Mener for mye makt og penger blir igjen i Norge
Langsikt mener norske myndigheter bør gi mindre penger via norske organisasjoner, og mer til lokale partnere. Skal regjeringen levere på egne lovnader, må det tas «ubehagelige grep», heter det i et nytt notat fra tankesmien.
Publisert
Sist oppdatert
– Vi har et bistandssystem hvor den politiske konteksten, egeninteresser, organisasjonsstruktur og mangelen på et felles rammeverk står i veien for lokalt ledet utvikling. Dette gjelder ikke bare for den norske sivilsamfunnsstøtten, men hele det internasjonale bistandssystemet, sier seniorrådgiver i Langsikt Cindy Robles til Panorama.
Sammen med kollegaene Jon Lomøy og Eirik Mofoss har Robles skrevet notatet «Fra ord til handling: Lokalt ledet utvikling i den norske sivilsamfunnsstøtten».
Her argumenterer høyttenkerne blant annet for at bistandsmilliardene som per i dag går via norske organisasjoner, i langt større grad bør gå direkte til organisasjoner basert i landene hvor det er behov for hjelp.
– I 2023 gikk over ni milliarder norske bistandskroner via norske organisasjoner, mens nesten ingenting gikk direkte til lokale organisasjoner. Vi mener at andelen som går via norske organisasjoner bør halveres innen 2030, sier Robles.
– Bedre bistand
Over 90 prosent av norsk bistand til sivilsamfunnet går i dag via norske organisasjoner, som så sender penger videre til samarbeidsorganisasjoner i Sør. Også de fleste andre store giverland gir mesteparten av slik støtte via sine nasjonale organisasjoner.
I notatet viser Langsikt-teamet til at en rekke studier, blant annet fra OECD og anerkjente tenketanker som Center for Global Development (CGD) og Overseas Development Institute (ODI), som viser at det har en rekke positive effekter når lokale organisasjoner får en større andel av bistandskaka.
– Lokale aktører har som regel langt lavere kostnader og kjenner ofte den lokale konteksten og de lokale behovene bedre. Mer norsk bistand direkte til lokale organisasjoner vil bidra til bedre resultater, mer ansvarlighet overfor mottakerne samt mer langsiktig og mer treffsikker bistand, sier Robles.
Egeninteresse
I notatet poengteres det blant annet at mange av de norske organisasjonene har vokst seg store med dagens modell – og at de har en egeninteresse i at systemet består.
Med hovedkontorer i Oslo, store kommunikasjonsavdelinger og omfattende rapporteringsstrukturer, har de norske aktørene bidratt til å sementere et utdatert system, som har skapt «økonomisk og institusjonell egeninteresse» og en situasjon der utviklingsmidler også er «en stabil finansieringskilde», heter det fra tankesmien.
Les svarene fra de norske organisasjonene her
I notatet understreker Langsikt at reell flytting av makt og penger til organisasjoner i «sør», må bety at vesentlig færre kan jobbe med bistand i Norge enn i dag.
I dag har man nulltoleranse for mislighold, men høy toleranse for kortsiktig og ineffektiv bistand
Cindy Robles, tankesmien Langsikt
– Det ligger åpenbart en iboende spenning i at organisasjoner fra Norge og andre rike land skal være pådrivere for lokalt ledet utvikling når det i praksis betyr å legge ned en andel av egne arbeidsplasser. Vi mener de lokale organisasjonene må ha hånden på rattet når det kommer til deres egen utvikling, sier Robles.
Små endringer
Både givere og bistandsorganisasjoner, internasjonalt og i Norge, har i mange år vært enige om at mer innflytelse og mer bistandspenger bør flyttes til lokale aktører i fattige land. Som Panorama omtalte i forbindelse med regjeringens nylige annonsering av 1 milliard bistandskroner, til det utviklingsminister Åsmund Aukrust omtalte som «førstelinja» i sør – med milliardstøtte til norske aktører, har Norge gitt sin tilslutning til mer lokalt ledet utvikling gjennom ulike internasjonale forpliktelser.
Men til tross for at lokalt ledet utvikling har vært tema på utallige seminarer og konferanser, så har lite makt og penger flyttet seg fra organisasjoner i rike land til organisasjoner i fattige land. I notatet peker Robles, Lomøy og Mofoss på en rekke momenter som gjør det utfordrende å endre maktstrukturene i norsk bistand. De fokuserer spesielt på at den politiske dynamikken her hjemme er et hinder:
«Det er politisk svært risikabelt å kutte eller endre støtten til norske organisasjoner, fordi de utgjør en svært godt organisert og innflytelsesrik gruppe med dype røtter i norsk samfunnsliv», skriver de. Teamet påpeker også at store norske organisasjoner, som Kirkens Nødhjelp (KN) og Redd Barna, nyter høy tillit i opinionen og har lang erfaring i å mobilisere støttespillere både i Stortinget, mediene og sivilsamfunnet for øvrig.
– Politisk betent
I notatet trekker Langsikt blant annet fram to eksempler på hvordan organisasjonene mobiliserer kraftig mot forslag om at mindre bistand skal gå via norske aktører:
● Da utviklingsminister Erik Solheim i 2010 stilte spørsmål ved om det var riktig at så mye av bistanden skulle «filtreres» gjennom norske organisasjoner, utløste det sterk motstand, der en rekke organisasjoner advarte mot «en svekkelse av sivilsamfunnsstøtten».
● Og da Solberg-regjeringen i 2015 ønsket å konsentrere støtten til færre (norske) aktører, møtte de en samlet front fra norske organisasjoner. «Med kronikker, presseoppslag, lobbyvirksomhet og press (...) klarte organisasjonene å presse frem justeringer i kursen».
– Hvis myndighetene prøver å endre de finansielle rammene for støtten til norske organisasjonene så blir det raskt en politisk betent sak, sier Robles til Panorama.
Rigid norsk forvaltning
Selv om Langsikt mener at norske organisasjoner i stor grad er en bremsekloss for lokalt ledet utvikling, så understrekes det i notatet at også norske bistandsmyndigheter må ta sin del av skylda. De mener blant annet man bør avvikle den årlige søknadsrunden for kun norske organisasjoner, ettersom OECD lenge har anbefalt sterkt mot bruk av «bunden bistand». Teamet mener også at Norad og UDs svært strenge krav til forvalting, kontroll og rapportering bidrar til at både penger og innflytelse forblir i Norge.
– Det er et dilemma her. Man kan ikke ha et ekstremt strengt forvaltingsregime, som forvaltningen har bidratt til å etablere, og samtidig ha et mål om å styrke sivilt samfunn og mer lokalt ledet utvikling. Man må velge og være ærlige om avveiningene, sier hun.
Robles, Mofoss og Lomøy mener de norske bistandsmyndighetene i større grad må tilpasse sin tilnærming ut fra hva slags samarbeidspartnere det dreier seg om.
– Hvis lokale organisasjoner skal kunne søke direkte om norsk støtte, kan man ikke ha det samme forvaltningsregimet som for norske organisasjoner. Man må ha en mer gradert og fleksibel tilnærming som er tilpasset partneren, sier Robles.
– Men må Norad og UD da akseptere høyere risiko for korrupsjon og svindel?
– Man skal ikke akseptere verken korrupsjon eller svindel. Men norske myndigheter bør ha en bredere forståelse av risiko enn den veldig snevre tilnærmingen man har i dag. I dag har man nulltoleranse for mislighold, men høy toleranse for kortsiktig og ineffektiv bistand, sier Robles.
– Norske organisasjoner fortsatt viktige
Hun understreker at de store bistandskuttene internasjonalt gjør det enda viktigere at mer norsk bistand går direkte til lokale organisasjoner.
– Det er viktigere enn noen gang at bistanden er effektiv og treffsikker. Nå må mer makt og ressurser flyttes fra «nord» til «sør».
– Men bør norske organisasjoner slutte med bistandsarbeid?
– Absolutt ikke. Norske organisasjoner er veldig dyktige og har masse å bidra med. Både innen konkret bistandsarbeid og politisk påvirkningsarbeid. Men situasjonen krever nå at vi bruker norsk bistand best mulig og da mener vi at mer penger bør gå direkte til lokale organisasjoner og mindre til de norske, sier Robles.
Hun poengtere at bistanden til sivilsamfunnet bør bli mer etterspørselsdrevet.
– Det bør i større grad være nasjonale og lokale aktører som bestemmer hvem de ønsker å samarbeide med. Her må vi tenke nytt rundt rollen til de norske organisasjonene.
