Vil MDG svikte i kampen for lokalt ledet utvikling?

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Cindy Robles

Seniorrådgiver i tankesmien Langsikt og medlem av MDG

Støtte til lokalt ledet utvikling gjennom norske organisasjoner er et stort paradoks, vil mange si. Det dekkes godt i en sak i Panorama. Forslaget lukter politisk risikoaversjon og et ønske om å gjøre norske organisasjoner fornøyde. Dessverre undergraver det prinsippene om lokalt ledet utvikling, eierskap og likeverd.

Lokalt ledet utvikling er et sentralt prinsipp i moderne bistand. Bærekraftige løsninger skapes når makt, ressurser og beslutninger ligger hos nasjonale og lokale aktører. Norge har lenge støttet dette prinsippet i ord, men foreløpig har handlingen uteblitt.

Ikke bare Aukrust sliter med å konsekvent følge dette prinsippet. I Miljøpartiet De Grønne (MDG), som jeg selv er medlem av, foreslår programkomiteen nå å avvise et forslag om å prioritere lokalt ledet utvikling i norsk bistand. 

Dette strider mot partiets prinsipprogram som sier at beslutninger skal tas nær de som berøres, et prinsipp som tilsynelatende ikke vil gjelde for mennesker i det globale sør, hvis forslaget avvises på landsmøtet.

Arbeiderpartiet (Ap) og MDG er ikke alene om å nedvurdere betydningen av lokalt ledet utvikling. Ingen partier, utenom Kristelig Folkeparti (KrF), viser reell vilje til å prioritere nasjonal og lokalt eierskap i bistanden. Til tross for høye idealer forblir dette et blindfelt i norsk utviklingspolitikk.

Misforstå meg rett: Norske sivilsamfunnsorganisasjoner gjør viktig arbeid, og jobber mye med lokale partnere i sør. Men om vi ikke flytter både makt, penger og beslutningsmyndighet til nasjonale og lokale aktører, svikter vi både de vi skal støtte og våre internasjonale forpliktelser. Dette gjelder for øvrig for hele bistanden, ikke bare for støtten til sivilsamfunnet.

Allerede i 2016 forpliktet Norge seg til å kanalisere mer støtte til nasjonale og lokale aktører gjennom Grand Bargain-erklæringen. Den samme ambisjonen ligger til grunn i OECDs utviklingskomité (DAC) sine prinsipper, og ble senest bekreftet i FNs fredsagenda, New Agenda for Peace. 

Likevel mottar lokale aktører minimalt av norsk bistand direkte. Denne politikken sier i praksis: «Vi stoler ikke på dere.»

Kontrollbehov forkledd som ansvarlighet

Begreper som «risikohåndtering» og «rapporteringskrav» brukes ofte som unnskyldning for å opprettholde kontroll i nord. Risikoaversjon har blitt en ryggmargsrefleks i bistanden. Men det finnes måter å redusere risiko på uten å frata myndigheter og lokalsamfunn muligheten til å lede.

Økt finansiering og teknisk støtte til aktører med gode resultater kan knyttes til målbare resultater. Der det mangler kompetanse, kan kompetanse styrkes over tid.

Ansvarsoverføring kan skje gradvis gjennom trinnvise prosesser der små prosjekter utvides etter lokale aktørers evne. Pilotprogrammer kan teste løsninger før fullskala iverksetting. Likeverdige partnerskap er en annen mulig modell.

Digitale verktøy gjør det også enklere å sikre ansvarlighet og kontroll fra giver (ofte Norad). Digitale betalingssystemer kan redusere misbruk, og nettbaserte plattformer kan gi sanntidsdata om resultater tilgjengelig for offentligheten. Kapasitetsbygging gjennom institusjonsstøtte og teknisk assistanse styrker sivilsamfunnets evne til å overvåke myndigheter. Målrettede antikorrupsjonsprogrammer kan supplere dette. 

Alt dette viser at kontroll og lokalt lederskap kan forenes, hvis man virkelig vil.

Norge har en mulighet til å være et foregangsland for lokalt ledet bistand. I en tid med økt gap mellom behov og ressurser på grunn av store globale kutt blir det enda viktigere enn før å reformere bistandsarkitekturen. Mer lokalt ledet utvikling er avgjørende, ikke bare fordi det er rett, men fordi det virker. 

En mer effektiv bistand krever at vi flytter makt og midler til dem som kjenner virkeligheten best. Norge burde lede med eksempel og vise at solidaritet betyr tillit, eierskap og lokal handlekraft. Men da må vi gjøre ord til handling. Det inkluderer spesielt utviklingsminister Aukrust (Ap), men også politiske partier som MDG.

Å ikke endre er den største risikoen

Korrupsjonsfrykt ved lokalt ledet utvikling overser risikoen ved å ikke endre noe. Dette inkluderer bidrag til bistandsavhengighet, ineffektivitet og mangel på forankring. Det risikerer også at unge endringsaktører i sør mister tilliten.

Vi kan ikke fortsette med bistand som impliserer at aktører i utviklingsland ikke kan ta gode beslutninger selv. Det bør ikke lenger være akseptabelt å prioritere norske organisasjoner uten evidens for at det gir bedre resultat, eller å låse norske bistandsmidler og utlysninger til dem, slik vi gjør i dag.

Vi står ved et veiskille. Enten tør vi å slippe taket i giverstyrt tankegang og støtte krefter i sør som vet hvor skoen trykker, eller vi fortsetter som før, med mindre troverdighet og større avstand mellom ord og handling. Fremtidens bistand bør være nasjonalt og lokalt ledet.

Skal Norge være en relevant aktør, må politikerne handle deretter. MDG har muligheten til å lede an i kampen for en rettferdig og solidarisk bistand. Jeg håper derfor at landsmøtet sier ja til å styrke lokalt ledet utvikling, og at Aukrust følger etter.