Mangel på helsepersonell koster millioner av liv

Mangelen på helsepersonell svekker grunnleggende og livreddende helsetiltak som barnevaksiner, sikre forhold for gravide og fødende og tilgang til behandling av AIDS, tuberkulose og malaria.

Der mennesker kjemper for å overleve står overarbeidete leger, sykepleiere, jordmødre og annet helsepersonell. De mangler den støtten og det utstyret de trenger, de blir stadig færre i antall og de taper kampen for å bedre den globale helsen.

Om kort tid vil for første gang det globale forumet 'Global Forum on Human Resources for Health' bli arrangert i Ugandas hovedstad Kampala. Der vil verdenssamfunnet komme sammen 2. til 7. mars for å drøfte den alvorlige mangelen på helsearbeidere. Dersom underskuddet på helsepersonell ikke blir rettet opp, vil det ikke være mulig å nå internasjonale helsemål, befolkningers livskvalitet vil bli stadig verre og lidelse og død vil øke i omfang.

Økende behov for pleie.
Vi har stått stille og sett på mens denne helsepersonellkrisen har fått utvikle seg. I de rike landene har vi en stadig eldre befolkning og et økende behov for pleie. I lavinntektsland i Sør ser vi oppblomstringer av gamle og nye pandemier. På toppen av dette kommer ren og skjær forsømmelse. Resultatene av denne utviklingen er katastrofale: Et omfattende, internasjonalt underskudd på helsearbeidere, en skjev fordeling av personell i og mellom land, migrasjon av helsearbeidere og elendige arbeidsforhold. Effekten dette har for folks helse har vært tilsvarende katastrofal, særlig i enkelte av de fattigste landene der forventet levealder stuper.

Dette er tallene som viser svart på hvitt hva det dreier seg om: 11 prosent av verdens befolkning lever i Afrika sør for Sahara. Ifølge WHO rammes disse menneskene av 24 prosent av verdens sykdomstilfeller, men de har bare tilgang på 3 prosent av verdens helsearbeidere. Gjennomsnittlig én av fire leger og én av 20 sykepleiere som er utdannet i Afrika, jobber i OECD-land. I Afrika sør for Sahara og enkelte asiatiske land kan en offentlig ansatt lege tjene mindre enn 100 dollar i måneden. I OECD-land kan månedslønna for den samme yrkesgruppen overstige 14.000 dollar.

Internasjonalt problem.
Dette er en krise som rammer alle; rike og fattige, i nord og sør, øst og vest. Likevel er det slik at i mange fattige land blir sykdommer som sprer seg raskt og dødsfall som inntreffer altfor tidlig godtatt som en fatalistisk sannhet, noe som bare må godtas.
Rike land har verken viet nok oppmerksomhet til den alvorlige skaden som fattige land er rammet av eller til mangelen på helsearbeidere som et internasjonalt problem.

Denne situasjonen er uakseptabel og kan ikke vedvare.

Politiske valg.
Dette er langt mer enn et helseproblem, det handler om politiske valg. Det er en menneskerett å ha den høyest oppnåelige helsestandard. Befolkningers livskvalitet må være grunnlaget for alle politiske valg. At det er en internasjonal forpliktelse å løse denne krisen er åpenbart.

Noe positiv utvikling er det likevel. En frisk befolkning med utdannelse blir nå ansett som motoren i en bærekraftig økonomi og for sosial utvikling og et effektivt nasjonalt helsepersonell er anerkjent som grunnleggende for å fremme bedre helse, lindre menneskelig smerte og redusere fattigdom.

De siste årene har verdens ledere samlet seg i en rekke fora som G8, Den afrikanske union, FNs generalforsamling og Monterrey og de har forpliktet seg til å ta fatt på problemet med den internasjonale helsepersonellkrisen. Men det er et stort gap mellom målene som er satt og hvordan løftene blir gjennomført. Det globale partnerskapet Global Health Workforce Alliance mener tiden nå er kommet for at løftene må bli omgjort til konkrete handlinger. Dette krever politisk lederskap som makter å trenge gjennom alle sidene ved problemet, inkludert det å skulle harmonisere ulike synspunkt.

Hensikten med det globale forumet i Kampala er å forsterke enigheten om betydningen av handling for å bøte på helsepersonellkrisen, gjennom å styrke kunnskapen, bygge nettverk og - viktigst av alt - konsolidere den politiske forpliktelsen til å sette en global handlingsplan ut i livet. Handlingsplanen er laget for å samle verdens kunnskaper og ressurser i arbeidet med å snu den uholdbare situasjonen der liv går tapt på grunn av manglende tilgang på helsearbeidere. Handlingsplanen er både en oppfordring til handling og en planmessig oppstilling av prioriteringer og anbefalinger til enkeltland, det internasjonale samfunnet, krefter i det sivile samfunnet og helsearbeidere, slik at alle gode krefter både kan jobbe sammen og føle seg gjensidig forpliktet.

Behov for samhandling.
Verdens ledere, eksperter og ledere i det sivile samfunn, helse-, finans- og utdanningsministre, samt helsearbeidere, ledere og forskere som deltar på forumet kan og må vise sin vilje til å gjennomføre denne globale handlingsplanen og sørge for at den iverksettes.

Ingen kan løse denne krisen alene. Vi er alle en del av løsningen, samhandling er grunnleggende om vi skal lykkes. Forumet i Kampala gir en unik mulighet til å skape et engasjement om den globale handlingsplanen blant helsearbeidere og danne en virkelig verdensomspennende bevegelse som kan bedre de forholdene som er skapt på grunn av manglende bevissthet.

Vi kan ikke fortsette å la denne menneskelige katastrofen utspille seg mens vi står som passive vitner. Vi kan ikke fortsette med å akseptere unødvendig død og lidelse. Og vi kan ikke tro at dette vil løse seg dersom det ikke finnes ekte politisk vilje til å handle og endre.

Vi deler en visjon om at alle mennesker skal ha, og at det alle steder skal være, tilgang til en kompetent, motivert helsearbeider med nødvendig utstyr. Dette kan og må bli virkelighet.

Francis Omaswa er administrerende direktør for Global Health Workforce Alliance.
Sigrun Møgedal er styremedlem i alliansen og ansatt i Utenriksdepartementet.

Publisert 210208