Markedets mektige matroner

«Vi kvinner er uavhengige», forklarer Madame Justine Chodaton som er leder for 4000 markedskvinner i Benin og medlem av nasjonalforsamlingen. «Vi tjener penger og gjør hva vi vil med pengene. Vi tar oss av barna og sørger for deres skolegang. Vi kjøper hus og kan starte så mange forretninger vi vil, bare vi betaler skatt. Og vi bistår folk som trenger hjelp.»
Madame Chodaton er 65 år, men ser yngre ut i sin elegante fiolett-stripete kjole med tørkle. Hun begynte med småhandel i landsbyen. Nå går det i super-stoffer med forbindelser såvel internasjonalt som regionalt. Tretti år gammel giftet hun seg og døtrene er også forretningskvinner. Hun har gjort det bra. Hun snakker riktignok ikke fransk og kan verken lese eller skrive, men hun behersker fem afrikanske språk. «En kan bli en god handelskvinne uten å gå på skole,» forsikrer hun og serverer ekte fransk champagne til sine medarbeidere og gjester. «Men en må være tilstrekkelig oppvakt, og jeg kan regne.» Hun ble valgt til nasjonalforsamlingen i mars 1999 som representant for de uformelle handelsgruppene. Hun fikk en assistent som leser dokumentene for henne og formidler videre det hun mener. Og hun blir hørt, hevder hun.

Markedskvinnene er organisert for å regulere handelen og fremme sine interesser. Både i Togo og Benin representerer de en politisk maktfaktor av betydning. I Benin styrer markedskvinnene i alt 54 markeder som omfatter både mannlige og kvinnelige selgere, men mest kvinnelige. Det omsettes alt fra mat og kjøkkenutstyr til stoffer og biler. Madame Chodaton er leder for det største markedet og dessuten president for den nasjonale foreningen av markedskvinner. Hun har hjelpere som drar rundt på markedene for å holde orden og løse problemer. Når det trengs, tar hun kontakt med myndighetene for støtte og hjelp. Høsten 1999 snakket markedskvinnene mye om å lukke markedene i en eller flere dager i protest mot de høye tollavgiftene. «Da blir myndighetene engstelige,» sier Madame, «for de har store inntekter fra markedet. Men vi snakker med de ansvarlige før vi går til aksjon, og vanligvis tar de hensyn til kravene våre.»
I Togo etablerte «matroner» seg snart etter uavhengigheten i grossist-handel med stoffer. Det er wax-print, fancy, tie and dye og kete fra Nederland, Storbritania og Japan samt fabrikker i Vest- og Sentral-Afrika. Et av de største markedene i hovedstaden Lome under ledelse av de berømte Nanas Benz. Dette er kvinnelige grossister som driver stor butikk. De ble kjent i 1960-årene for sine luksuriøse biler, fortrinnsvis Mercedes-Benz, hvorav tilnavnet. (Nana betyr matrone). Kvinnene er usedvanlig dyktige. De kan drive business, har sans for stoffer og har glede av å utfolde seg. Fortjenesten har variert etter de økonomiske og politiske konjunkturene, men Togo er strategisk plassert for regional og internasjonal handel. På 1990-tallet hadde sannsynligvis et titalls Nanas Benz en omsetning som oversteg et par millioner kroner i året.

Patience Sanvee er en av de mest kjente Nana Benz. Hun har vært mye i medias søkelys. Ettersom hun fylte 73 år i 1999, har hun trappet noe ned, men ser livlig ut med små struttefletter over hele hodet og en bølgende kjole i rød og blå wax. Hun har handlet sia hun var tjue, som bestemora, mora og tantene gjorde før henne. Hun begynte med sigaretter. En dag forsøkte hun seg med videresalg av stoffer. Hun ble etterhvert svært «pålitelig», var flink til å prutte og hadde smak for gode motiver. «Vi får nederlenderne til å produsere wax med afrikanske mønster,» forklarer Patience. «Jeg hadde bestselgere der mønsteret het «Mannen min er dyktig», «Jeg løper fortere enn min rival», «Hvis du går, går jeg» og spesielt «Milliardær». - Hun viser fram et foto der både hun og en flott bil er svøpt i milliardær-stoffet. - Jeg hadde storsalg av stoffer hjemme en gang i måneden for 100 til 200 spesielt inviterte kunder, og så solgte jeg i butikken min like ved markedet. Stoffene ble solgt videre på markedet i Lome, innover i landet eller til utlandet.» Hun giftet seg 22 år gammel med en bankfunksjonær og fikk fem barn, bare sønner og to av dem døde. Hun håper en kusine vil fortsette virksomheten.
I det store markedet i Lome er det mer enn fem hundre kvinnelige halv-grossister med sine store «tøy-bibliotek», der stoff-bunkene er sirlig oppstilt tett i tett som bøker i en hylle. Rundt markedet og utover landet selger titusener av kvinner stoffene videre. Bare i Lome er det dessuten omlag 3500 syersker som lager kjoler, skjørt, skjorter og bukser.

Torild Skard er spesialrådgiver i Utenriksdepartementet og tidligere regiondirektør i Unicef for Vest- og Sentral-Afrika