Fra plakaten til utstillingen "Klimakamp er kvinnekamp: historier fra grasrota". Tegnet av Jenny Jordahl.
På tide å se klima og likestilling i sammenheng
MENINGER: To store tema vi hører en god del om i norsk bistand og utviklingsprosjekter, er klimaendringer og likestilling. De fleste kan enes om at dette er to viktige satsningsområder i norsk politikk. Ikke bare berører disse temaene alle mennesker, men det er også to felt der Norge liker å anse seg selv som best i klassen.
Regjeringen har fire områder innen utviklingspolitikken som de anser å være viktige tverrgående hensyn. Disse områdene er menneskerettigheter, kvinners rettigheter & likestilling, klima & miljø og antikorrupsjon. En skulle tro disse hensynene er tilstede for å sørge for at prosjekter der Norge bidrar med finansiell støtte skal arbeide aktivt for problemstillinger tilknyttet disse områdene. Slik er det ikke. Kravet er at det bare skal undersøkes om prosjektene ikke er direkte ødeleggende for noen av disse hensynene. Altså skal man på forhånd gjøre en risikoanalyse der man vurderer om prosjektene kan svekke kvinners rettigheter eller om de kan ha negative miljø- og klimapåvirkninger.
Er det nok å ikke svekke?
Hva med å heller jobbe aktivt for å styrke de samme tverrgående hensynene i samme prosjekt? Skal man virkelig kun ta høyde for at klimatiltak ikke direkte skal svekke kvinners rettigheter? Vi vet at klimaendringene har en kjønnsdimensjon, og at kvinner i det globale sør rammes ekstra hardt av ulike situasjoner som forskning knytter sterkt til klimaendringer - eksempler er økt tørke og flom. Kjønnsforskjellene i sårbarhet for klimaendringer knyttes gjerne til faktorer som fattigdom, lavere utdanningsnivå, ulik tilgang til finansielle ressurser, lite tilgang på landressurser og omsorgsansvaret kvinner ofte bærer i familien. Kvinner er ofte svært avhengig av landbruket for å overleve. Landbruket som kan bli ødelagt av ekstremvær som flom, tørke eller uregelmessige regnbyger.
Kvinner har generelt dårligere tilgang til jord enn menn. Ifølge tall fra World Economic Forum fra 2017 så mangler kvinner de samme rettighetene som menn til å eie jord i så mye som 90 land På global basis eier kvinner mindre enn 20% av alt jordbruksareal. Mangel på eiendomsrett resulterer i svært svekket sosial og økonomisk forhandlingsmakt. I tillegg er det ofte et krav om å eie egen jord for å delta i bondeorganisasjoner eller kooperativer, som ikke bare har lokal makt, men som også ofte får finansiell støtte fra utviklingsprosjekter og internasjonale aktører. Dette viser at når klimaendringer inntreffer kan det igjen forsterke de eksisterende urettferdige strukturene som allerede rammer kvinner.
Å styrke ett hensyn vil kunne styrke flere
Det positive er at, til tross for at det kanskje kan virke slik, må vi faktisk ikke velge hva vi syns er viktigst av klima og likestilling. Dersom vi sørger for at disse hensynene tar høyde for og inkorporeres i hverandre, kan de styrke hverandre. FN har påpekt at dersom kvinner på landsbygda globalt hadde samme tilgang på land, teknologi, finansielle tjenester, utdanning og markeder som menn, kunne landbruksproduksjonen på kvinners gårder økt med opptil 30 prosent, og antall sultne mennesker blitt redusert med 100-150 millioner. Større bevissthet rundt kvinners rolle globalt er avgjørende for å bevare menneskerettighetene og nå FNs bærekraftsmål om redusert fattigdom og sult.
Norsk manglende evne til å styrke flere hensyn
I forrige uke kom Fafo med en rapport om jenters rettigheter og likestilling i norsk utviklingspolitikk. Denne rapporten peker på at Norges politikk på klima, fornybar energi og miljø mangler et kjønnsperspektiv. Selv om klima og likestilling skal være tverrgående hensyn i all utviklingspolitikk, virker det som disse glemmer å ”tverrgå” hverandre. Dermed unnlater man å ta to viktige kamper sammen, og dermed muligheten til å kunne styrke dem begge. Man risikerer også at klimatiltak reproduserer eksisterende kjønnsrollemønstre.
Hva bør den norske regjeringen gjøre?
Som rik oljenasjon har Norge et særskilt ansvar for de globale klimaendringene. Regjeringen bør derfor innse at norsk oljenæring bidrar til økte ulikheter i verden. I tillegg bør regjeringen foreta endringer i utviklings- og bistandspolitikken. Man kan ikke bare vurdere om tiltak kan aktivt svekke andre hensyn, men heller se på hvordan de kan styrke hverandre. Klimaendringene er en av nåtidens største utfordringer, derfor må dette være en sentral og integrert del av all bistandspolitikk.
Eiendomsrettigheter og jordbruk er svært sentralt for både klima og likestilling. Derfor er dette også et felt som bør få økt prioritet i norske prosjekter. Norge må være en forkjemper i internasjonale fora for kvinners rett til å eie og arve land og for å styrke kvinners politiske deltakelse. Videre må Norge trappe opp andelen norsk bistand rettet mot landbrukssektoren med fokus på småbrukere som i dag mangler et sosialt og økonomisk sikkerhetsnett.
Vi har kommet et stykke på vei når det gjelder å innse at klimaendringene krever høy prioritet. Norge har også mye fokus på globalt likestillingsarbeid. Derfor er det et paradoks at vi arbeider med disse temaene hver for seg. Vi kan ikke fortsette å tro at vi kan arbeide mot klimaendringene uten å ta hensyn til likestilling.
Kilde:
