Urbanisering gir kvinner nye utfordringer

FN har gjennom to tidligere «Verdenskonferanser om urbanisering og bærekraftig, menneskelig bosetting» drøftet kvinners situasjon i en urban verden. Først i Vancouver i 1976, så i Istanbul i 1996. Likestillingsspørsmål vil også stå sentralt på Habitat III som finner sted i Quito, Ecuador, i oktober 2016.

Begge de tidligere Habitat konferansene har på verdensbasis understreket behovet for større likestilling mellom kvinner og menn, like rettigheter for begge kjønn, mer innflytelse og deltakelse for kvinner, mindre vold og diskriminering mot kvinner og jenter.

Mange anbefalinger, resolusjoner og konvensjoner er vedtatt gjennom årene av flertallet av FNs medlemsland på disse og andre felt som er viktige for kvinner. Endel er oppnådd. Mye gjenstår når det nå skal lages en global handlingsplan for urbanisering og byer.

Nye urbane trender

Nye problemer og trender har kommet til etter Habitat II i 1996. Økt segregering og diskriminering og gjort situasjonen for kvinner vanskeligere; kriger og interne konflikter inkludert flyktningestrømmer, klimaendringer og migrasjon, økende vold og tap av eiendom og rettigheter. Dominerende internasjonale selskapers jakt på land, «slum evictions», korrupsjon og dårlig styresett går utover fattige kvinner. Manglende deltakelse, innflytelse og styrking av kvinners rettigheter - særlig fattige, kvinnelige husholdsledere på grasrota - hindrer også bruk av kvinners erfaringer og ressurser i planlegging og byutforming.

På den andre side bidrar globalisering og demokratisering, migrasjon, teknologisk utvikling til endring av kulturer og flere muligheter for kvinner til frigjøring fra gamle tradisjoner. Det begynner også å bre seg en forståelse av at uten kvinners deltakelse, medbestemmelse og innsats på alle områder i samfunnet, vil landene ikke lykkes i å skape bedre forhold og levekår for befolkningen.

Når en ny global handlingsplan for urbane forhold nå skal utformes, er det store muligheter til å ”rette oppat feila fra i går”.

De viktigste faktorene

I september 2015 møttes likestillingseksperter fra hele verden for å diskutere og trekke fram de viktigste forhold og faktorer som må endres for å skape større likestilling mellom kjønnene og for å gjøre det mulig for fattige kvinner på grasrota til å delta fullt ut i samfunnsutviklingen.

• De tre hovedfaktorer som ble sett på som viktigst er knyttet til myndighetenes atferd og utforming. For å kunne styrke kvinnenes situasjon i byene må det:
• etableres prosesser og strukturer som gir kvinner lik rett og mulighet til å delta i utviklingen av bypolitikk,- planlegging og budsjett. Også på nasjonalt nivå.
• dette må understøttes av åpne systemer for etterprøving, evaluering og offentliggjøring.
• det må foretas innsamling og analyse av data og informasjon spesifisert på kjønn samt kunnskap om og opplæring i bruk av slike data.

Seks politikkområder i byens liv ble særlig vektlagt av ekspertgruppen.

Det første av disse var” Social Cohesion and Equity; Livable Cities”. Her ble det lagt vekt på tilrettelegging av åpne arealer, transport, infrastruktur, for kvinners behov og bruk, inkludert produksjon av mat.

I det andre området” Urban Frameworks” ble det lagt vekt på at organisasjoner som representerer kvinner fra grasrota samt andre lokale organisasjoner skulle være institusjonelt og finansielt støttet og anerkjent som deltakere, i samarbeid med lokale myndigheter, i utvikling og utbygging av lokalsamfunnet. Samt at de får adgang til nødvendig teknisk og annen opplæring til slikt arbeid. Her ble det også understreket at styringssystemet må foregå i åpenhet med muligheter for organiserte grupper til å drive etterprøving.

På det tredje området ”Spatial Development” gikk de tidligere nevnte temaene igjen, - planlegging og praksis basert på kjønns-spesifikke hensyn, med særlig vekt på behovet for kvinner for bolig, infrastruktur og trygghet. Her ble også understreket at kvinner må ha kontroll eller rettigheter over arealer som kan brukes til matproduksjon.

” Urban Economy” la vekt på kvinners muligheter til å kunne jobbe, bygge opp bedrifter og forretningsvirksomhet, produksjon også i hjemmene og så videre. Dette forutsetter at kvinner får tilgang til teknologi, kreditt, egnede transportmuligheter til markeder, adgang til nye jobbtyper, tilrettelagte og fleksible servicetilbud med mer. Forholdet mellom formelle og uformelle arbeidsforhold ble nevnt, der bedring og anerkjennelse av kvinners innsats ble etterspurt, mv.

Når det gjelder ”Ecology and the Environment” ble forebygging av klimaødeleggelser og grasrotkvinners innsats ifm klimaendringer lagt stor vekt på. Det ble anerkjent at grasrot- kvinners erfaringer og innsats var viktige å benytte i lokale, nasjonale og internasjonale sammenhenger. Lokale kvinners innsats og erfaringer må tas hensyn til og brukes i samarbeid med f.eks. lokale myndigheters innsats, samt forsknings- og utredningsarbeid med hensyn til å forbygge/hindre klimaendringer og – ødeleggelser.

”Urban Housing and Basic Services” var et viktig punkt for ekspertmøtet og mange forslag ble fremmet. Et hovedpunkt var ”secure tenure”, borett til bolig for kvinner og marginaliserte grupper i tråd med lovverk, uformelle systemer og sedvanerett. Boretten må lovfeste at boligene ikke kan eksproprieres eller fratas kvinner basert på de universelle menneskerettighetene. Ved klimaendringer eller katastrofer må boretten fastholdes og bibeholdes over generasjoner.

Subsidier og sosial boligpolitikk må etableres og tilrettelegges slik at den hjelper/fortsetter å hjelpe vanskeligstilte grupper mv

Med hensyn til infrastruktur er det viktig å tilrettelegge denne etter varierende behov og roller for ulike grupper av kvinner. Det er også behov for lokale sentra for helsesjekk, opplæring, arbeidsformidling, info til kvinner om bla kreditt, designopplæring mv. Infrastruktur for kvinner må være organisert slik at det er trygt å benytte den, særlig i uformelle bosetninger. Kvinner må selv kunne delta i planlegging og drift av slike sentra.

Dette er hovedtrekkene i Ekspertmøtets uttalelser. Rapporten inneholder også en rekke foreslåtte indikatorer knyttet til de ulike punktene.

Mye gjenstår

FN vedtok i september 2015 en rekke bærekraftmål som skal gjelde til 2030. Blant annet vedtok FN mål nr 11 ”Make Cities and Human Settlements Inclusive, Safe, Resilient and Sustainable”. Det er utgangspunktet for diskusjonen om den nye urbane agendaen på bosettingsfeltet.

De ti underpunktene til dette målet tar opp noen av de samme temaene som Ekspertmøtet trakk fram. Blant annet tilgang for alle til bolig, basistjenester, åpne arealer, tilrettelagte transportsystemer, oppgradering av slum og forebygging av klimakatastrofer/endringer. Det legges særlig vekt på et inkluderende, deltakende og bærekraftig styresett i alle land.

Et annet av bærekraftmålene som gjelder likestilling og kvinners situasjon er nr. 5: ”Achieve Gender Equality and Empower All Women and Girls”. Noen av underpunktene til dette målet er mer generelle enn målene nevnt av Ekspertmøtet. Mange av underpunktene samsvarer imidlertid med Ekspertmøtets forslag til innspill til den nye urbane agendaen; som for eksempel å få slutt på diskriminering, vold og overgrep, lik adgang for kvinner til deltakelse, medbestemmelse, økonomiske og tekniske virkemidler, rett til å eie eiendom, rett til arv og rett til å ha lederskap på alle områder og tilgang til teknologisk kunnskap

I de andre bærekraftmålene som er vedtatt, nevnes også i endel tilfeller likestilling og behov for bedring/endring av kvinners levekår og situasjon.

Det er fortsatt mange oppgaver å ta fatt på!