Miljø glemt i utviklingsmeldinga

I den påfølgende debatten har meldinga fått kritikk for manglende kvinneperspektiv, manglende fokus på strukturelle forhold og interntilstanden i samarbeidslandene. Færre har fått med seg at miljø er falt ut som en overordnet målsetning for norsk utviklingssamarbeid, to år etter Verdenstoppmøtet for bærekraftig utvikling som slo fast at forsvarlig naturressursforvaltning er en forutsetning for langsiktig og effektiv fattigdomsbekjempelse. Det er alvorlig for de fattigste i Norges samarbeidsland, som lever direkte av naturressursene og rammes først og hardest av naturkatastrofer og miljøødeleggelser.
Norske erfaringer med viltforvaltning i Zambia er et eksempel på hva som kan bli følgene av den nye linja: Her konkurrerer viltforvaltningsmyndighetene med lokalsamfunnene om rettighetene til naturressursene. Imens øker ulovlig jakt og misbruken av norske bistandskroner.

STRIDENS KJERNE er fordeling av inntektene fra den lukrative troféjakten. Storviltjegere betaler gladelig titusener for å skyte en elefant - som det for øvrig finnes mange av i sørlige Afrika. Myndighetene eier alt vilt i Zambia, men det er lokalsamfunnene som lever med det på dørstokken. Norge støtter viltforvaltningen i landet med flere titalls millioner hvert år. Vet vi egentlig hvor pengene nå vil ta veien?
Logikken i utviklingsmeldingen er enkel: bygger vi ikke Staten i de fattige landene, vil de aldri få kraft til å bekjempe fattigdommen for egen maskin. Men dette er jo ingen ny ide; også på 1970- og 80-tallet var det store rammeoverføringer som gjaldt. Erfaringene var mildt sagt blandet, som dokumentert i tallrike evalueringer av norsk bistand de siste åra.
Spørsmålet blir om norsk utviklingspolitikk skal gjenta tabbene, eller om vi denne gangen også skal ta ansvaret for å styrke sivil- og lokalsamfunn som afrikanske sentrale myndigheter ikke har for vane å prioritere. Den økte satsingen på naturressursforvaltning i Zambia som signaliseres fra norsk side som oppfølging av Verdenstoppmøtet for bærekraftig utvikling, blir en viktig test på denne utfordringen.

ZAMBIA SITTER på de viktigste ferskvannsressursene og noen av de viktigste viltbestandene i det sørlige Afrika. En tredel av landet er satt av til nasjonalparker og viltforvaltningsområder. Her er også atskillig fruktbar jord, og med en bedre jordbrukspolitikk skulle matkrisen som er i ferd med å utvikle seg, vært unngått. Hadde kopperprisene som landet er så avhengig av også holdt seg, kunne mye vært annerledes i Zambia i dag. I stedet er landet blant de aller fattigste i verden.
I den 9000 kvadratkilometer store nasjonalparken South Luangwa finner vi ikke mindre enn åtte tusen elefanter og de fleste store antilopene og rovdyrene vi kjenner fra naturreportasjene. Flere av dyre- og planteartene finnes kun her. I Luangwadalen lever også noen av de fattigste og mest neglisjerte befolkningsgruppene i Zambia. Tsetseflue, tørke og flom gjør jordbruk og kveghold vanskelig, så vilt og storslått natur utgjør det fremste utviklingspotensialet. Troféjakt og turisme har vist seg å være en lønnsom og legitim måte å sikre levedyktige viltbestander og naturområder på - når forholdene legges til rette: Det vil si at de som bærer kostnadene ved å leve med ville dyr, også høster fordelene.
Dette skulle ha gitt store inntekter til Zambia, men korrupsjon og dårlig styresett har sørget for at lite eller ingenting når fram til lokalsamfunnene. Nå begynner de å miste troen på at de får noe igjen for å holde ut med rovdyrene, elefantene og flodhestene som kommer ut fra den overfylte nasjonalparken om natten og forsyner seg av husdyr og avlinger, lemlester og dreper folk som kommer i deres vei.

SIDEN ÅTTITALLET har NORAD brukt et par hundre millioner på opprustning av nasjonalparken og distriktsutvikling i områdene omkring, men stiller få krav til myndighetenes involvering av lokalsamfunnene. Vi frykter at den «nye» statsorienteringen vil forsterke dette problemet.
I Lupande viltforvaltningsområde ved nasjonalparken har femti tusen zambiere vært med på både oppturer og nedturer i forbindelse med turisme og viltforvaltning. Oppturer, som da ansvaret og mesteparten av inntektene fra viltforvaltningen gikk til lokalsamfunnet, som fikk støtte - og lov til - å bruke pengene til utviklingsformål etter eget ønske. Eksperimentet gikk over all forventning, både hva økte inntekter, dyrebestander og reduksjon av ulovlig jakt angikk. Det ble også en øvelse i demokrati, økonomistyring og utvikling av sivilt samfunn.
Og nedturer, som da den forrige presidenten plutselig la ned forbud mot all safarijakt i hele landet, i et forsøk på å spenne beina under en av motkandidatene med interesser i denne sektoren i presidentvalget i 2001. Den viktigste effekten av det vilkårlige forbudet var imidlertid å amputere et av de mest spennende eksperimentene i lokalsamfunnsbasert naturressursforvaltning i Afrika.
Nå er jakt igjen tillatt, men i mellomtiden har myndighetene kommet til at lokalsamfunnsorganisasjonene får klare seg med 45 prosent av inntektene fra viltforvaltningen, ettersom pengene trengs til viltforvaltning andre steder i landet.

EN KONSULENTGRUPPE har nylig gått gjennom norsk støtte til viltforvaltningen i landet for å vurdere videre støtte. Funnene bekrefter at sentralisert viltforvaltning har spilt fallitt og at myndighetene nyter liten tillit i lokalsamfunnene de skal betjene. Rapporten slår i likhet med andre studier fast at de sentrale myndighetene mangler interesse, kompetanse og erfaring til å bygge viltforvaltningspolitikken på selve forutsetningen for utvikling av vilt og natur som inntektskilde for landet, nemlig at lokalbefolkningen får direkte utbytte og deltar i forvaltningen av viltressursene i sine områder.
Utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson besøkte Luangwa i vår og kan ikke ha unngått å få med seg at resentraliseringen av forvaltningsmyndighet og inntekter har ført til økt korrupsjon, ulovlig jakt og dårligere levekår lokalt. Den nye utviklingsmeldingen signaliserer likevel sterkere satsing på statlige kanaler. Det kan fort bety nye millioner i korrupte hender og forspilte sjanser for lokalsamfunnene til å komme seg ut av fattigdommen på bærekraftig vis.

FORSTÅ OSS RETT: Styrking av det sentrale forvaltningsnivået er også nødvendig, blant annet for å sikre stabile rammevilkår for private aktører og lokalsamfunn. Men WWF har erfaring for at den virkelig motivasjonen for å ta vare den natur- og kulturarven som viltet og naturen utgjør, finnes i lokalsamfunnene. Men det fungerer bare når sammenhengene mellom ansvar, fordeler og kostnader ved å leve med viltet gjøres sterke og klare. Det skjer lettest gjennom lokal forvaltning - basert på gode og forutsigbare rammevilkår.
Afrikas mange og store nasjonalparker - som kan utgjøre så mye som en fjerdedel av landarealet i mange afrikanske land - er et fantastisk bidrag fra verdens fattigste mennesker til verdens naturarv og biologiske mangfold. Men de er også kunstige øyer av biomangfold i et hav av utarmet jordbruksland og kan neppe forsvares på sikt om ikke de snart kommer brukerne til gode - og det blir overbevisende tydelig at de gjør nettopp det.

HER KAN Norge være med på å tenke nytt, gjennom å se landbruk og naturressursforvaltning i sammenheng i tørre områder i sørlige og østlige Afrika. Slik kan fruktbare områder dyrkes mer intensivt, mens områder med dårlige økologiske forutsetninger for jordbruk brukes til vilt og turisme. Zambias strategi for fattigdomsbekjempelse legger til rette for dette, og ser viltforvaltning og turisme som den viktigste næringsveien etter jordbruk og kopper. Regjeringens nye handlingsplan for landbruk i utviklingssamarbeidet går et stykke i denne retningen, men tar i sitt enøyde fokus på landbruk ikke høyde for det økonomiske potensialet som ligger i en mer strategisk arealbruk der viltbruk også er med.
Vi er overbevist om at den beste måten å ta vare på naturressursene i Afrika på, er å sette fattige lokalsamfunn i stand til selv å forvalte ressursene - både i og utenfor verneområdene. Dette gjør vi ved å kombinere tradisjonell kunnskap med moderne økologisk innsikt og teknologi, bevisstgjøring og organisering, slik at lokalsamfunn effektivt kan utnytte inntektene fra vilt og natur til egen utvikling. Slik kan zambiere kvitte seg med korrupsjonen, bistandsavhengigheten, og vinne tilbake selvrespekten. Og så kan heldige turister fortsette å få del i «de ville dyrene i Afrika», som utgjør en så viktig del av afrikaneres så vel som vår identitet.

Rasmus Hansson er generalsekretær i WWF-Norge og
Leif John Fosse rådgiver i miljø og utvikling i WWF-Norge.