Klima er jævlig kjedelig

Debattredaktøren var lei av å gi spalteplass til kjedelige klimatekster. Selv ønsket han å bruke mer plass på en så viktig tematikk. «Men», sa han, «det er gørr kjedelig å lese om at vi må kutte 30 eller 40 prosent av norske utslipp innen da og da, 450 ppm og IPCC og COP gjør ikke stort annet enn å fremkalle et stort gjesp fra folk flest.»

Det har fått meg til å tenke. Hva er det som gjør at nordmenn ikke er i harnisk over slappe politikere som nærmest i sakte film betrakter de pågående klimaendringene? Hvorfor har vi ikke en svær folkelig bevegelse som kjemper for at Norge skal være best i miljøklassen? 

Teknisk og fjernt

Ved kun å snakke om mål for utslippskutt og grafer og tall, bidrar politikere, miljøbevegelsen og media til å gjøre klima til noe fjernt og abstrakt, mens klimaendringene i realiteten er høyst aktuelle og nære. Uten å si at klimakrisen kun handler om endringer i været, er det fristende å trekke fram et rekordfuktig og snøfritt Oslo – i februar!

Når våre folkevalgte sier at klimaendringene er vår tids største utfordring og at her må det handles kjapt, mens det vi ser i praksis er årelange diskusjoner, konferanser, mer snakk og lite synlig handling, jo, da begynner vi å tvile på om disse klimaendringene er så fryktelig viktige og om det virkelig er et behov for at vi selv skal handle.

Holder det å elektrifisere oljesektoren, eller må vi kutte olja helt? Bør vi som forbrukere kjøpe økologisk mat fra Norge, eller sparer vi miljø og energi ved å velge solmoden mat fra Spania? Blandingen av kritiske pekefingre og motstridende informasjon gjør at mange av oss reagerer med apati og passivitet.

Valg av visjoner

I 1969 fant vi olja. Norge har drevet langsiktig, strategisk planlegging for å bli den oljenasjonen vi er i dag. Vi bygget opp en helt ny nasjonal industri med utvikling av markedstilpasninger, infrastruktur og kunnskapsmiljøer som et slikt prosjekt krever. På samme måte kan vi også velge å gå inn for å redde klimaet. Montrealprotokollen fra 1987 viser at det går an; i dag har vi mer eller mindre stoppet bruken av en rekke ozonødeleggende stoffer.

Norge burde ha verdens beste kollektivløsninger. Vi burde kunne reise til og fra jobb med miljøvennlig transport, og ha en tidseffektiv og økonomisk mulighet til å velge bort forurensende alternativer. All maten i butikken burde være dyrket fram på økologisk, bærekraftig vis, og varene produsert av mennesker med lønn til å leve av og verdige arbeidsforhold. Dette burde ikke være en utopisk visjon.

Så hvorfor er det ikke sånn? Jeg mener svaret er enkelt. Fordi vi mangler politikere med politisk vilje til å gjennomføre det.

Egentlig burde vi være illsinte. Illsinte for at vi har så få gode alternativer til å opptre i tråd med miljøets behov. Det sinnet kunne vi ha brukt til å stille politikerne våre til ansvar. Men sinnet vårt er dempet av den tåkeleggingen jeg har beskrevet ovenfor. Derfor er en av de viktigste oppgavene miljøbevegelsen står overfor å vri apati og passivitet til folkelig engasjement.

Skap begeistring

Historien viser at vi kan hvis vi vil. Nå må miljøbevegelsen bidra til å vekke entusiasme for det vi kan skape. Framfor å være de som kritiserer Kari Nordmann for sin miljøfiendtlige adferd, må vi presentere løsninger som begeistrer, en visjon for framtida som folk flest vil være med på. Vi må bygge allianser på tvers av politiske partier, vi må ha med fagbevegelse, miljøbevegelse, interesseorganisasjoner, skoler – alle skal med!

Vi må gjøre alt for å hindre en såkalt kjedelig debatt om klima, som fremmedgjør fremfor å mobilisere. Vi kan og vi må skape engasjement som stiller politikerne våre til ansvar, og bidrar til å redde kloden vår.

Anja Bakken Riise er tidligere leder av Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond, nestleder i FN-sambandet og politisk rådgiver på klima og miljø i Framtiden i våre hender.