To ledere, to taler, samme budskap

Det er i slutten av mai. I Kennedy Park. Jeg sitter sammen med 400 elever som nettopp er uteksaminert fra Harvard-universitetet i Cambridge i USA.

Elevene er fra 90 forskjellige land. Mange av dem er ledere i sine hjemland, andre har ambisjoner om å bli morgendagens ledere. Noen reiser rett hjem for å drive valgkamp, andre skal ta over familiebedrifter eller være rådgivere for sine lands ledere.

I god amerikansk universitetstradisjon inviteres en betydningsfull person for å dele sine erfaringer fra sitt liv som leder. Til inspirasjon og ettertanke.

Lærte om fredsverktøy

Colombias president Juan Manuel Santos har selv vært student på Harvard, og ble uteksaminert tidlig på åttitallet. Deretter ble han forsvarsminister og senere president i sitt hjemland. Han ledet Colombia inn i fredssamtalene som skulle få slutt på den lengste krigen på den vestlige halvkule, der Norge og Cuba var offisielle tilretteleggere av samtalene.

Presidenten forteller studentene at det var det han lærte ved Harvard som ga ham verktøyene, viljen og motet til å få Colombia ut av krigen mellom FARC-geriljaen og landets militære styrker - og inn på fredsveien. Det var ved Harvard han møtte professorer, ledere og praktikere som selv hadde ledet og reformert, som hadde vunnet nobelpriser og fortsatte å inspirere nye generasjoner av ledere. Det var ved Harvard han ble utfordret av sine medstudenter, som alle hadde erfaringer fra verden utenfor klasserommene. Det var her han valgte sine mentorer som skulle følge ham gjennom livet.

Rektor ved skolen, Dean Douglas Elmendorf, introduserer Santos som «en prinsipiell og effektiv leder», den type leder som han håper og ønsker at Harvard alumni skal være i egne liv og karrierer.

President Santos snakker om de valgene han selv måtte ta: om å snakke med fienden, FARC-geriljaen, og møte dem med empati. Det var dette som gjorde at mange så på ham som en forræder. Han legger ikke skjul på at fredsavtalen han fremforhandlet, og som ble signert i 2016, er skjør. Modige ledere forhandler fred - men den vanskeligste etappen i fredsprosessen er gjennomføringsfasen, sier han.

En hel region i ubalanse

Jeg har selv snakket med president Santos flere ganger i løpet av dette studieåret, og han legger ikke skjul på sin frykt for at fredsavtalen ikke vil holde. Han er bekymret for om dagens ledere i Colombia har nok empati til å følge opp fredsavtalen. Han forteller om et Colombia hvor volden fortsetter å øke, der det å være sivilsamfunnsaktør er farligere enn på lenge.

Foran avgangselevene snakker han pessimistisk om en hel region i ubalanse og konflikt, og viser til utviklingen i nabolandet Venezuela: Situasjonen i Venezuela, er som tatt ut av en Gabriel García Marquez-bok med ingredienser av magisk realisme - eller «tragisk realisme», som Colombias president kaller det. Det som en gang var det rikeste landet i Sør-Amerika er blitt det fattigste. - Hvor er ansvarlig ledelse her, spør han: Hvor er lederne og deres empati med sitt eget folk?

Blant elevene på Kennedy er også deler av den venezuleanske eksil-eliten. De vet altfor godt hva han snakker om. For mens samtaler har pågått i Oslo, har eksil-venezulanere arbeidet hardt for å få situasjonen i hjemlandet opp på den internasjonale agendaen.

Fredsprisvinneren fortsetter å ramse opp uløste konflikter rundt om i verden. Han vet han sitter foran elever som tar dette «rett hjem». Som føler at han snakker direkte til dem. Mange returnerer for å løse nettopp disse konfliktene: Syria, Myanmar, Sudan, Venezuela, Kashmir og Afghanistan.

«Den største utfordringen»

Men så, plutselig snakker han til oss alle, samlet, uavhengig hvor vi måtte komme fra: Av alle vår tids konflikter, er den største utfordringen klimakrisen, sier Santos. Her trengs ledelse, her trengs troverdighet og sannhet. Her trengs kunnskap, fakta og vitenskap. Også her må vi snakke med «fienden» for at ødeleggelsene vår generasjon har forårsaket og utfordringene den neste generasjons ledere står overfor, skal bli forstått. Vi må forstå raskt - og dømme sakte. Dette er kanskje den største ledelsesutfordringen. Her vil ethvert verktøy vi har lært om som elever, være nødvendige: forhandlinger, empati, evne til å lese klima-skeptikere og vilje til å skape forandring.

I de største utfordringer, ligger også de største mulighetene, fortsetter president Santos. Og elevene og deres pårørende klapper. For mange føltes det som direkte tale til dagens amerikanske administrasjon.

- En krise helt ulik alle andre

Ikke så langt unna, en knapp uke senere, på Massachusetts Institute of Technology (MIT), holder næringslivsgründeren og tidligere New York-ordfører Michael Bloomberg sin tale til avgangselevene. Også han velger å trekke fram klimakrisen - med enda tydeligere kritikk av den sittende administrasjonen.

- Dette er en krise helt annerledes enn alle andre kriser, sier han.

Også han trekker frem behovet for god ledelse i å løse denne krisen. Bloomberg fortsetter: Vi har teknologien, dere er med på å utvikle den! Nå handler det om politisk ledelse og politisk aktivisme: det handler om ansvarlighet.

Og som om de to er i dialog, fortsetter president Santos: Det handler om ledelse som går utover eget land, religion, etnisitet: det handler om humanitet. Det vi har felles.

To ledere, to taler. På to ikke ubetydelige akademiske institusjoner. Men med det samme budskapet: Behovet for ansvarlig ledelse, i små og store kriser, i møte med verdens virkelig store utfordringer. Om vi ikke gjør alt vi kan, vil de kommende generasjoner felle en streng dom over vår likegyldighet.