Klimaforverring og fattigdom truer arktiske byer

Urbane bærekraftutfordringer vokser verden over. Også i byer i rike land blir «fattigdoms-lommene» flere og større etter hvert som ny–liberal politikk fester grepet, offentlige budsjetter kuttes og ulikheter vokser. I tillegg forsterker klimaendringer sosiale, økonomiske og økologiske problemer i allerede marginaliserte samfunn.

Medias fokus er på dramatikken rundt øystater som oversvømmes i Stillehavet og Det indiske hav. Utfordringene som større og mindre byer møter rett over «dør-stokken» vår - i Arktis – er knapt i nyhetsbildet. Heller ikke Arktisk Råd med åtte høyinntekts land (UNDP, Human Development Index, 2009) som medlem prioriterer byenes og tettstedenes situasjon. FNs «Nye urbane agenda» nevner ikke det sirkumpolare nord. Som påpekt i en nylig evaluering av UN Habitat har FN, som følge av medlemslandene politikk, aldri prioritert urban utvikling (1). Kan FN fra i stor grad være en nord-sør utviklingsorganisasjon, med utgangs-punkt i utfordringene i det arktiske nord, bli den universelle mekanismen den var ment å være? E

kstreme værforhold i Arktis begrenser menneskelig nærvær til forholdsvis få byer og tettsteder. 80 prosent av befolkningen her bor i 400 samfunn som utgjør 1 prosent av verdens befolkning på 15 prosent av landarealet. Urfolk utgjør 10 prosent. Men også de- som ellers i verden- flytter i økende grad til byer. Urban befolknings- vekst skyter fart også i denne delen av verden. I Russland er flere havner- og militærbaser på tegnebrettet mens Kina planlegger en isfri «Polar Silk Road». Geo-økonomi, geo-fysikk og geo –politikk flyter sammen på Nordkalotten.

Pan - arktisk ordførerforum etablert

Arktisk Råd har knapt satt polare by-utfordringer på dagsorden. Det har for tiden seks arbeidsgrupper, men ingen for menneskelig bosetting. Byer og lokale myndigheter er ikke representert i Rådet. Et viktig skritt for å styrke innflytelse var at 11 ordførere i fjor møttes i et «Arctic Mayors Forum» (Fairbanks,mai, 2017).De vedtok å styrke samarbeid på felter som økonomisk utvikling, infrastruktur og klimatilpasning. Forumet samlet seg igjen i Tromsø i februar i år.

FNs bosettingsprogram (UN Habitat) har opprettet et «Arctic Cities Resilience Network» som møttes for første gang i Reykjavik i fjor høst. Her deltok ordførere fra større arktiske byer. Utgangspunktet for nettverkets arbeid er resolusjonen fra 2008 om arktiske byer vedtatt på UN Habitats styremøte lagt fram av Russland. Klimaforverring i Arktis slår ulikt ut i forhold til polar urbanitet. Tre eksempler fra Alaska, Canada og Russland illustrerer dette:

Arktisk Russland - på gyngende grunn

Hovedproblemet for Russlands arktiske byer er smeltende permafrost og økt nedbør. Temperaturen i jorda har økt med nesten 1 grad celcius fra 1999 til 2013. Norilsk, Russlands mest forurensede by, et nikkelproduserende senter med 180.000 innbyggere 290 km nord for polarsirkelen, er særlig rammet. Fysisk infrastruktur som sprekker og kollapser på grunn av smeltende permafrost er i tillegg til sosiale problemer som alkoholisme samt vold og overgep mot kvinner kritiske utfordringer. Ifølge lokale eksperter kan boliger for mer enn 100.000 mennesker når som helst falle sammen. I Norilsk regnes det med at 60 prosent av bygningene er deformert mot 40 prosent i kullbyen Vorkutsk. «Greenpeace» har dokumentert at smelting bidrar til tusenvis av brudd på olje- og gassledninger. Irreversibel forurensning av land, luft og vann blir resultatet. I Sibir er det oppstått minst 7 gigantkratere med metan som eksploderer. Antraks-bakterier utløses. En 12 år gammel gutt er død av smitte.

Samtidig utvider Russland militærbaser og infrastruktur for olje og gass. President Putin tviler på om klimaendringer er menneskeskapt og mener økt temperatur vil gagne landet. Media nevner ikke prob -lemene. Utgifter til å forebygge og reparere er enorme og kan ikke dekkes over vanlige budsjetter2).

Kjøleskap etterlatt åpent?

Inupiat-folket har i hundrevis av år drevet jakt og fiske på Alaskas vestkyst. Bosettingen Shaktoolik - på en sandbanke mellom Beringhavet og Tagoomenikelva – står overfor store erosjon – og flomtrusler. Oppvarmingen i Alaska skjer dobbelt så fort som i øvrig USA. Noen har latt kjøleskapsdøra stå åpen, hevdes det, for en er inne i de varmeste årene i nyere historie. Delstats-myndighetene har identifisert 31 særlig utsatte byer. Shaktoolik er blant de topp fire. I Innbyggerne kan bli klimaflyktninger lenge før 2050. Islaget langs kysten, som beskytter mot storm og mektige havbølger, minsker på grunn av økte temperaturer. Enkelte år er det uteblitt helt. På grunn av bølgeerosjon mister sandbanken ca. 4000 kvadratmeter i året. Den siste stormen i 2015, med flom fra havet og økt vannstand i elva, gjorde nesten Shaktoolik til en øy.

Truede byer i Alaska har to valg. De kan flytte til høyereliggende områder. Kostnadene er samlet beregnet til USD 200 mill. Eller de kan bli boende og håpe på økonomiske midler til forsterking av bygninger og kystlinje. Shaktoolik har uten tilsagn om støtte med knapt flertall besluttet å bli. Mulighetene for investeringer til å utbedre skole, flyplass og oljetanker er små fordi faren for at vedtaket må gjøres om vurderes som stor. Obama - administrasjonen bevilget USD 400 mill. til oppgradering av fysisk infrastruktur i Alaskas kystsamfunn. 1 mill. er mottatt. Med klimaskeptiske Trump som president er det liten grunn til optimisme. Ungdom gir opp fangstkulturen og flytter (3).

Canada – urfolks kamp om byen

Etter en folkeavstemning I 1995 ble Iqualit hovedstaden i territoriet Nunavut. Det innebar inuitt - selvstyre og kontroll over lokale institusjoner. Iqualit ble aksen kanadiske anstrengelser for urfolk skulle dreie rundt. Befolkningen har siden økt fra 3000 – de fleste inuitter - til 8000 - hvorav halvparten er inuitter. Selv om inuktikut snakkes av ¾ av inuittene, er engelsk blitt hovedspråk. Eget språk forsvinner og med det en særegen kultur.

Inuittenes levemåte har endret seg dramatisk pga. tilflytting av folk fra hele verden. Det Nunavut var ment å bekjempe – sørlig majoritetsdominans – er blitt resultatet. Mens middelinntekten for ikke-inuitter er 86 600 dollar i året, er inuittenes 19 900 dollar (2014). Arbeidsledigheten for inuitter ligger på 20 prosent. Selvmordsraten er vokst til en av verdens høyeste og er vurdert til 63.9 selvmord per 100 000 innbyggere. Forekomsten av familievold er stor også i global målestokk. En rapport fra 2014 viser at 40 prosent voksne inuitter har opplevd alvorlige seksuelle overgrep som barn. Ifølge en nylig Sannhets-kommisjon er inuitter sendt til internatskoler hvor overgrep hørte til dagens orden. Et effektivt redskap for kulturelt folkemord også andre steder i verden.

Selskinn - industrien var et fast holdepunkt midt i alle traumene; en mulighet til å opprettholde og videreutvikle forfedrenes kultur. Det var også en stabil inntektskilde som tilrettela overgang fra halv- nomadisk livsstil til permanent bosetting. Dette «pusterommet» ble av kort varighet. Forbudet mot selskinn, vedtatt av EU tidlig i 1980 årene, førte til kollaps i det internasjonale markedet. Årlig inntekt for jegerne falt fra CAN 54 000 til CAN 1000 (1983-85). I Nunavut ble fattigdom en normalsituasjon: 7 av 10 inuittbarn gikk sultne på skolen.

Iqualit er bygget på permafrost med bygninger på påler. Men kloakk og vannrør har stadige brudd. En bygningsmasse verdt CAN 1 milliard er truet. Som i andre arktiske områder er massive investeringer nødvendig. De lar vente på seg. Tundraen og isen smelter og vanskeliggjør jeger og samlerkulturen slik den er praktisert i tusenvis av år. Det er ingen vei tilbake.

Utviklingen i Iqaluit og Nunavut kontrolleres av dyreaktivister langt unna. Men inuittene har begynt kampen for mulighetene som indre selvstyre gir. EU - forbudet mot selskinn utfordres. Etablering av inuktikut - språklige barnehager og tiltak for å bevare tradisjonelle kulturformer som strupesang, trommedans og «storytelling» vedtas. Byen blir samlingspunkt for kampen om et urfolks identitet (4).

Økende geopolitisk betydning

Geopolitikk, geoøkonomi og geofysikk møtes i byene i det arktiske nord. Områdets militær- strategiske betydning tilspisses med smeltende havis og nye handelsruter. Grenser i havet skal trekkes opp på nytt. Noen av verdens største energi- og mineralressurser finnes på Nordkalotten. Kjøpekraftige turister fra hele verden får nå øynene opp for enestående natur, dyreliv, materiell og immateriell verdensarv. Frost og nordlys blir salgsvare. Nye moskeer signaliserer at arbeidsmigranter og flyktninger fra sør ser muligheter. Byene blir utgangspunkt for investeringer i ressursutvinning og økonomisk, fysisk og sosial infrastruktur på sjø og land.

IT teknologi med sine linjer og kabler blir pådriver for økonomisk utvikling. De forbinder byene også i Arktis. Direkte styresett- og samarbeidsformer vokser fram mellom byer over landegrenser for å regulere og kontrollere miljømessige, sosiale og økonomiske utfordringer. Dialogen Kirkenes - Murmansk er trolig mer effektiv enn den mellom hovedstedene Oslo og Moskva. Byene og deres regioner er sentrale tilretteleggere i det norsk initierte Barents- og Nordkalott-samarbeidet.

Fortsatt treffes de viktigste beslutningene om Arktis framtid utenfor byene i nord. Men klare trender peker mot dem som aktører og problemløsere. Nye kunnskaps, forsknings- og undervisningssentra vokser fram. Med det følger et større og mer variert næringsliv. Den globale trenden beskrevet av forskerne Henrik Thune og Leiv Lundereflekteres også her: makten beveger seg nedover fra stat til lokale myndigheter, sivilsamfunn, næringsliv og akademia (5). Disse aktørene styrker sitt urbane fotfeste og blir premissleggere i en regional og global interessekamp vi bare ser begynnelsen på.

Datainnsamling og analyse om byers utvikling er en viktig oppgave for UN Habitat. I serien av «flaggskip publikasjoner» planlegges nå en «State of Arctic Cities Report». Hovedfunksjonen blir å samle og produsere grunnlagsdata, utvikle politikkanbefalinger og handlingsmål på by-nivå. Arbeidet med rapporten vil kunne bringe sammen relevante aktører på alle nivå – ikke minst fra byene - for erfaringsutveksling og kunnskapsoverføring. Den globale interessen og kunnskapen for det sirkumpolare nord vil øke vesentlig gjennom en slik rapport.

Utviklingsbistand til Arktis?

Gitt klimautfordringene og ressursmangelen i enkelte arktiske land, vil rapporten også fokusere på investeringsbehovet mht. framtidige «adaptation» og «mitigation» tilltak. I dag mangler lokalt innrettede, innovative klima- og investeringsfond for Arktis. Det grønne klimafondet tenker i andre retninger og målestokker.

Samtidig preges flere av de arktiske landenes nordregioner av fattigdom, økende sosial ulikhet og brudd på menneskerettigheter. Urfolk, kvinner og ungdom er særlig utsatt. Gitt FNs universelle mandat bør spørsmålet reises om midler kanalisert gjennom verdensorganisasjonen kan stilles til disposisjon for sosial utvikling f.eks. gjennom sivilsamfunnsorganisasjoner og regionale utviklingsbanker? På en slik måte at det ikke konkurreres om midler til de minst utviklede landene.

Kilder: 1. Report of the High Level Independent Panel to Assess and Enhance Effectiveness of UN Habitat. (A /71/1006) 1.08. 2017.

2. Bacon, Roger, «Arctic Cities Crumble as Climate Change Thaws Permafrost”, The Guardian, 20.10.2016. 3..Allen, Craig, m.fl.,”A wrenching Choice for Alaska Towns in the Path of Climate Change, The New York Times, 29.11.2016. 4.Kassam, Ashifa, “The Struggle in Iqaluit: north and south Collide in Canada’s Arctic capital, The Guardian, 5.07. 2016. 5.Thune, Henrik/Lunde, Leiv “Hva Norge kan være I verden”, Cappelen Damm (2013), s.90