Modernitet og tradisjon

Selv om vi lenge har visst om mange afrikanske lederes autoritære, maktglade og undertrykkende politikk, har det ikke alltid vært like passende å komme med en grunnleggende kritikk av disse lederne og deres regimer. Noen av deltakerne i debatten rundt bistand og utvikling har hatt et grunnleggende kultur-relativistisk utgangspunkt, hvor universalistiske prinsipper og rettigheter er blitt sterkt kritisert og mistenkeliggjort. Jeg husker selv hvordan jeg som leder for støttegruppa for Koigi wa Wamwere fikk høre at min beske kritikk av president Moi på 90-tallet var en majestetsfornærmelse mot nettopp Moi.
I denne artikkelen vil jeg ta for meg et annet aspekt ved denne debatten om kultur i en utviklingssammenheng som også i stor grad er blitt underkommunisert. Det gjelder forholdet mellom tradisjonelle, afrikanske verdier og modernitet og utvikling.

DEN KENYANSKE forfatteren Ngugi wa Thiong'o ga i 1986 ut boken Decolonising the Mind. Boken var et oppgjør med kolonialismens mentale erobringer på det afrikanske kontinent. Budskapet var at selv om Afrika hadde oppnådd en slags politisk uavhengighet, så var fremdeles Afrika å betrakte som kolonialt kontinent på det mentale området. At avhengigheten også er en økonomisk avhengighet, beskrives i noen av hans romaner, blant annet i Djevelen på Korset.
Ngugis kritikk betydde ikke at han ønsket seg tilbake til et før-kolonialt Afrika, men han fremholder at Afrika må finne sine egne kulturelle uttrykk i en moderne tid. Det interessante og også problematiske ved Ngugis tenking er at den ikke er en brodd mot moderniteten som sådan, men at han foretar en grenseoppgang mellom modernitet på den ene siden og vestliggjøring på den andre. Med andre ord: modernitetens inntog i Afrika er en dyd av nødvendighet, men den må ikles en afrikansk kappe.

DET ER LIKEVEL et faktum at på mange områder har den vestlige moderniteten vært og er et attråverdig gode for folk og myndigheter i mange land i den 3. verden, spesielt koblet til økonomisk utvikling. De afrikanske myndigheters uttalte mål etter frigjøringen om primærutdanning for alle innen 1980 er ett eksempel på et gigantisk afrikansk modernitetsprosjekt som skulle bidra til å løfte Afrika ut av fattigdommens onde sirkel. Både pensum og læreplaner lignet ofte til forveksling på tilsvarende planer i Vesten.
Bistanden til Afrika sør for Sahara har også siktet mot å få Afrika opp av den økonomiske bakevjen. Det har ikke lykkes, selv om situasjonen antakeligvis ville ha vært enda verre uten denne bistanden. Hvorfor disse problemene? Er det fordi både utenlandske og innenlandske modernitetsprosjekter har vært for vestligorienterte i sin anretning og at de ikke har tatt nok hensyn til den afrikanske faktor? Ser vi en økonomisk og mental nykolonisering i fremskrittets og modernitetens navn og hvor Ngugis dekoloniseringsstrategier taper på alle fronter?
Det finnes neppe noen enkle svar på hvorfor Afrika strever i motbakke. Jeg mener imidlertid at søkelyset også må rettes mot visse aspekter ved afrikansk kultur og tradisjon. Å gripe fatt i dette er som å bevege seg i et minefelt hvor anklager om rasisme, nykolonialisme og vestlig hegemonisk tenking lett skygger for en mer edruelig debatt om utfordringene i det afrikanske terreng. Heldigvis har også noen afrikanske forskere begynt å fokusere på spenningsfeltet mellom modernitet og tradisjon, den kanskje mest kjente er filosofiprofessoren Kwame Gyekye ved universitetet i Ghana i boken Tradition and Modernity.

EN TUR PÅ landsbygda i de fleste afrikanske land sør for Sahara viser at den i liten grad er preget av moderniteten og at landsbygda lider under store problemer som vanskelig bare kan forklares med kolonitiden. Det er påtrengende å løse en del av disse grunnleggende problemer innen blant annet helse, utdanning og næringsutvikling, uansett hvor kritisk en måtte vært til modernitet og vestlig utvikling som sådan. Selv om det alltid er farlig å generalisere rundt spørsmål om tradisjon og kultur, er det tross store ulikheter også påfallende mange likhetstegn mellom landsbygda i forskjellige afrikanske land, noe også Gyekye påpeker i sin bok. Det er viktig å fastslå at denne tilsynelatende mangel på endring ofte har, slik bistandsforskere alltid har påpekt, noe å gjøre med faktiske, materielle muligheter til å endre. Det må ikke underslås. Men er det hele forklaringen?
Bessie Head, en av det sørlige Afrikas mest anerkjente forfattere, beskriver i Når himmelen mørknar hvordan høvdingen i et område der et progressivt utviklingsprosjekt etableres, med alle midler forsøker å ødelegge prosjektet fordi det vil kunne svekke høvdingens makt og frigjøre landsbygdbefolkningen. Det handler altså om samfunn der forsøk på endring slås ned, og det handler også som oftest om et mannsdominert hierarki som undertrykker kvinners kreativitet og vilje til endring. Den første presidenten i Mosambik, Samora Machels, kritikk av de tradisjonelle samfunnene var utvetydig: «Medlemmene av tradisjonelle samfunn har en overflatisk forståelse av naturen og ser på naturen som en serie av overnaturlige krefter som er mer eller mindre fiendtlige til mennesket. Således erstatter overtro vitenskap… Systemet med de eldste og overgangsriter har til hensikt å holde ungdommene under dominans av gamle ideer og å drepe alt initiativ. Alt som er nytt, forskjellig eller merkelig blir avvist i tradisjonens navn.»

SELV OM MACHELS kritikk er unyansert, er det liten tvil om at det er kulturelle koder på det afrikanske kontinent som utfordrer moderniteten. Det er for eksempel et faktum at både hekseri og forfedretro har et sterkt grep på befolkningen i de fleste afrikanske land sør for Sahara. I Sør-Afrika har det vært så stor uro over utbredelsen av hekseri at en nasjonal konferanse for en stund siden drøftet de negative konsekvensene av nettopp hekseri. En konsekvens av for eksempel forfedretroen er sterk fokusering på fortiden og tro på at forfedrene har råd og løsninger på dagens og morgendagens problemer.
En slik syklisk tidsoppfatning synes å bryte med modernitetens lineære, fremtidsrettede tidsforståelse og kan synes å skyve oppmerksomheten bort fra fremtidens utfordringer. Idealsamfunnet er på en måte, bevisst eller ubevisst, i fortiden. Interessant er det i denne forbindelse at både kiswahili og xhosa (Sør-Afrika) har en mengde uttrykk for fortid og nåtid, men få språkuttrykk som peker mot fremtiden. Det blir nå heldigvis mer fokus på forholdet mellom tradisjonelle verdier og hiv/aids.
Afrikanske kulturelle koder utfordrer også moderniteten på andre måter, ikke minst gjennom uttrykket ubuntu, som understreker menneskelig solidaritet, kollektivets forrang fremfor individet og omsorgen for de eldre. Ifølge ubuntu oppnås sann menneskelighet gjennom andre mennesker, en kulturell kode som bryter med modernitetens problematiske sider.
Det er i dette skjæringspunktet mellom modernitet og tradisjon, mellom forskjellige kulturelle koder og rasjonaliteter at Afrika befinner seg. Afrikas utfordringer «løses» ikke med fiks ferdige modeller fra Europa, men de «løses» heller ikke dersom det kompliserte samspill mellom tradisjon, kultur og endring feies under teppet slik det i stor grad gjøres i utviklingsdebatten om Afrikas fremtid.

Anders Breidlid, forsker ved Høgskolen i Oslo. Dr.grad fra School of Oriental and African Studies, University of London. Forsker for tiden på forholdet mellom tradisjonelle og moderne verdier og utdanning i Sør- Afrika og Sudan. Bokaktuell med Resistance and Consciousness in Kenya and South Africa.