Moralistenes revolusjon

I et forsamlingslokale 4000 meter over havet sitter seks ungdommer og diskuterer. De er alle aymaraindianere, de er unge og har allerede vært i krigen. Da politiet og militæret gikk inn i El Alto under den såkalte gasskrigen i 2003, var de med i første rekke. Kampene førte til at tidligere president Gonzalo Sánchez de Lozada måtte gi opp planene om å selge gass til USA ved å bygge en rørledning til Chile. Lozada måtte deretter gå av.
Men indianerne i El Alto hadde også lidd tap. 30 døde og over hundre ble skadet etter at indianerne i El Alto blokkerte hovedveien inn til La Paz. Fortsatt har de forhåndslagret stein dersom det skulle bli aktuelt å kjempe igjen. Men de er optimister.

«Verdighet». - Før var vi en del av problemet. Vi ble kalt kjeltringer, narkolangere og var fienden. Nå er vi en del av løsningen. Vi er med å skape det nye Bolivia, sier David Suntura Mamani (17).
Han ønsker å studere for å bli dataingeniør. Deretter skal han vende tilbake til El Alto for å støtte opp om lokalsamfunnet. I El Alto, et slumområde utenfor den administrative hovedstaden El Paz, bor de fattigste av de fattige i det fattigste landet i Sør-Amerika. Men valget av Evo Morales har gjort noe med ungdommen der.
- Morales har gitt oss verdigheten tilbake, sier Rosmery Quispe Condori (23). Hun er veteranen i gruppa og har vært organisert i flere år.
- Morales betyr forandring, sier Julia Andrea Delgado Salas (16). Hun ønsker å studere medisin. Venninnen Silvia Rodriguez Voldivia (17) som sier hun skal bli gruveingeniør, nikker.
- Valget av Morales ga oss forventninger og håp. Framtiden blir annerledes og bedre, sier hun.
Ariel Oscar Lima (21) studerer, pusser sko, tegner og drømmer om Egypt.
- Jeg kunne tenke meg å studere arkeologi, og kanskje dra til Egypt. Pyramider har alltid fascinert meg.
De andre protesterer.
- Vi vil aldri forlate El Alto. Det er her det skjer, og det skjer nå, sier Rosmery.

Oppglødd. - Den sosiale mobiliseringen spiller en grunnleggende rolle i forandringen som skjer i Bolivia, sier en nesten like oppglødd utviklingsminister Erik Solheim.
- De tradisjonelle politiske partiene er erstattet. Jeg har aldri sett en slik entusiasme på et sted. Det er jo nesten en blanding av den franske revolusjon og den amerikanske borgerettighetsbevegelsen på 60-tallet, sier Solheim.
Men valget av den første indianeren til å styre et land i Amerika på 500 år og nasjonaliseringen av gass og oljereservene er bare et første steg i et vanskelig løp for å få Bolivia ut av elendigheten. Kun 16 prosent av landets befolkning lever på et noenlunde anstendig økonomisk nivå. Og det er ikke lett å være tålmodig når både sulten, tørsten og frosten tærer på.
Nasjonalisering av olje og gass har også vært forsøkt før - uten hell. Første gang i 1937 da Standard Oil ble fordrevet. I 1969 ble virksomheten til Gulf Oil ekspropriert. Begge ganger var det militærjuntaer som sto bak.
Også i 2006 er det problemer. Etter at Morales kuttet lønningene, har mange av fagfolkene innen olje reist ut av landet. Bolivia mangler både kompetanse og kapital til å utnytte naturressursene som i mange tilfeller ligger vanskelig tilgjengelig teknologisk.
Morales har vært vag på hva han egentlig vil med nasjonaliseringen av olje og gassforekomstene. Men olje- og energiminister Andrés Soliz Rada har kjørt en hard linje i forhandlingene med brasilianske Petrobras, som står for de største investeringene i landet og 26 prosent av brutto nasjonalprodukt.
- Det ser ut til at vi kan greie oss uten en løsning med Brasil. Vi har forhandlinger med både Chile og Argentina som gir oss gode resultater. Det er mange som er interessert i å investere i Bolivia. I verste fall kan vi finansiere dette ved egen hjelp, sier Soliz.

Vennligsinnede naboer. Men akkurat det er det ikke mange uavhengige eksperter som tror på. Investorene står ikke i kø. Et viktig problem for gassleveransene er at Bolivia ikke har adgang til havn. Landet ligger inneklemt med Brasil på den ene siden og Andesfjellene på den andre. Dessuten har investorene merket seg at de mest gassrike delstatene ønsker seg større økonomisk selvstyre. En ustabil innenrikspolitisk situasjon betyr økt risiko.
- Vi kommer til å lykkes med vår revolusjon ved hjelp av våre vennligsinnede naboer, sier Nemecia Achacollo fra regjeringspartiet MAS. Aymara-kvinnen sitter både i nasjonalforsamlingen og grunnlovsforsamlingen. Med «vennligsinnede naboer» sikter hun til Venezuelas Hugo Chavez og Cubas Fidel Castro.
Da Evo Morales nasjonaliserte gassen 1. mai 2006, kom han rett fra et møte med sine to viktigste allierte på Cuba. 2. mai var cubanske og venezulanske konsulenter på plass i La Paz. Over alt i Bolivia kan man se at både Chavez, Castro og ikke minst revolusjonshelten Che Guevara - som ble drept i Bolivia - har høy status.
Men det er ikke alle som er like begeistret for den nære kontakten mellom dette revolusjonære trekløveret.
- Jeg er bekymret for at «våre karibiske venner» skal få for stor innflytelse over både politikken i Bolivia og gassressursene, sier Jorge Quiroga, lederen for den største opposisjonsgruppa PODEMOS. Han var landets president i tolv måneder i perioden 2001-02.

Var rasende. Brasils president Luiz Inacio Lula da Silva skal ha vært rasende da Morales okkuperte delvis statseide Petrobras 1. mai. Ikke fordi han nasjonaliserte, men fordi han gjorde det med militære tropper og uten å forhåndsvarsle Lula. Den brasilianske venstrelederen støttet Morales i valget i 2005 og har også støttet nasjonaliseringen. Brasil gjorde det samme i 1953. Brasil har nå forsert egen gassutvinning og regner med å være selvforsynt innen 2009.
Peru og Colombia er også irritert på Morales og Chavez sin innblanding i valg og økonomiske anliggender. Venezuela er nylig blitt med i det økonomiske samarbeidet Mercosur (Brasil, Argentina, Paraguay, Uruguay) og med Bolivia som assosiert medlem.
Chile er også forsiktig i sin tilnærming til Bolivia etter at Morales tidligere har ymtet frampå om territoriale krav om adgang til havn. Bolivia mistet sin kystlinje til Chile etter en krig i 1879-84.
Heller ikke Bolivias viktigste kreditorer IMF (International Monetary Fund), Verdensbanken eller Den interamerikanske utviklingsbanken er overvettes begeistret for konstellasjonen Chavez og Morales.
Til og med Erik Solheim kan styre seg.
- Bolivia og Venezuela har jo motstridende interesser i olje- og gasspørsmålet, sier han.
Solheim har lovet Bolivia eksperthjelp i nasjonaliseringsprosessen dersom de ønsker det - blant annet for å unngå at landet skyves rett i hendene på Chavez.

Koka-kamp. Og så er det storebror i Nord. USA har de siste årene stort sett latt «bakgården» styre seg selv, selv om de ikke liker det som skjer mellom Morales og Chavez. Men Bolivia har to produkter som USA er opptatt av. Det ene vil de gjerne ha: gass. Det andre vil de ikke ha: kokain.
Evo Morales vei til makten skjedde paradoksalt nok etter at han organiserte kokabønder i kamp mot USAs krav om at Bolivia skulle fjerne kokaplantasjene.
Dyrking av kokablad har tradisjon som strekker seg minst 2000 år tilbake i Bolivia. Kokabladene selges overalt og brukes mot høydesyke og som energikilde, men gir ikke noen særlig større rus enn te eller kaffe.
Evo Morales ønsker å utvikle en egen lovlig kokaindustri som inkluderer te, såpe, ja til og med vin er foreslått.

«Lite realistisk». I dag dyrkes det 12.000 hektar lovlig koka i Bolivia. FN har utviklet et program som skal få de fattige bøndene til å begynne med annen dyrking, men så lenge koka gir ti ganger mer i inntekt i forhold til gulrøtter er dette lite realistisk. Både FNs satsing og tidligere innsats fra USA for å redusere kokaproduksjonen regnes for å være mislykket.
- Det er viktig å støtte tiltak som kan redusere koka-produksjonen. Men med de prisene de får for koka i forhold til annen landbruksproduksjon, er det lite realistisk at slike tiltak lykkes, sier Solheim.
USA er klar på at mer koka-dyrking bare vil være i narkotikasmuglernes interesse. I et internt notat om Bolivia har USA kalt Morales for: «agitator for ulovlig koka.»
- USA forsøker å polarisere ved å kalle Morales narkoterrorist. For en fredelig og god utvikling i Sør-Amerika er det viktig å unngå at USA blander seg inn for mye, sier Solheim.

De unge vil tilbake. De unge aymarindianerne i El Alto spør meg om vi har urbefolkning i Norge. Om hva ungdommen i Norge drømmer om. Jeg spør dem om de ikke ønsker seg ut av de frosne og fattige gatene i El Alto, om de ikke ønsker å reise, om de ikke ønsker seg rikdom?
- Jeg drar kanskje bort for å studere. Men etterpå vil jeg tilbake hit. Boliva har rikdommer, de er bare så urettferdig fordelt, sier Julia.
- Det er her revolusjonen skjer, sier David.
På flyet til Lima sier Erik Solheim:
- Det er jo mulig at Morales vil mislykkes. Men det jeg har sett her i Bolivia er at det er andre som er klar til å fortsette. Den ånden de har sluppet løs her, er det umulig å dytte inn på flasken igjen.