Mottakeransvar og politiske realiteter

THOR LARSEN har utvilsomt rett når han i Bistandsaktuelt nr. 1/2000 påpeker at det kan være stor forskjell på hva lokale myndigheter prioriterer og hvilke tiltak NORAD mener må til for å bekjempe fattigdom i samarbeidslandene. Dette rokker likevel ikke ved prinsippet om at mottakeransvar og mottakers eierskap til prioriteringer og løsninger er helt nødvendig om det skal skje varige positive forandringer.

Publisert

Vi, det vil si giverne, kan ikke overta rollen til valgte politikere i andre land. Dette har ikke bare med respekt og mandat å gjøre. Det kan også begrunnes med forskningsbasert kunnskap og evaluering. Det er nok av eksempler på givere som - med de beste hensikter - har forsøkt å utvikle fattige land utenfra. Uten å klare det.
Derfor ser vi også at erkjennelsen om mottakeransvarets betydning slår gjennom med økende tyngde hos flere og flere givere. Blant annet sies det i Verdensbankens årsrapport for 1999: «Policy reforms and institutional development cannot be imported or imposed: without domestic ownership, reforms and investments are not sustainable». Men det legges til at: «successful development requires partnerships among government, local communities, the private sector, civil society and development agencies».
Og det er dette siste vi forsøker på ved å føre en aktiv dialog med mottakerlandets myndigheter om fattigdomsbekjempelse; om demokratisk utvikling, menneskerettigheter, likestilling, godt styresett og sist men ikke minst: hvordan skape bærekraftig økonomisk vekst og sikre en rimelig fordeling av denne. Ved å sette dette på dagsorden - sammen med andre givere - tror vi mottakerlandenes myndigheter over tid vil utvikle holdninger og arbeidsformer som er til beste for landene selv og den fattige del av befolkningen. Vi kombinerer for øvrig dialogen med støtte til det sivile samfunn - både organisasjoner og institusjoner - som over tid kan bli pådrivere for en bedre utvikling gjennom kunnskap, engasjement og tyngde.

I DEN SENERE TID har dialogen om fattigdomsbekjempelse fått en mer strukturert form ved at mottakerlandet selv utvikler en strategi for en samordnet bruk av bistanden. Slike strategier kan enten være initiert av landet selv (eks. Tanzania Assistance Strategy) eller etter initiativ fra giverne gjennom konseptet Comprehensive Development Framework (CDF). Målet må være at landene selv utvikler en strategi for fattigdomsbekjempelse og at denne så danner utgangspunktet for dialogen og for bistandsinnsatsen for hvert enkelt av giverlandene.
Et annet nytt trekk i bildet er den økende forståelse av at utviklingen i et land må sees i en helhet. Offentlig sektor må sees i sammenheng med utviklingen i privat sektor og i det sivile samfunn. Dette vil - som Thor Larsen sier - prege NORADs arbeidsform framover, og i prosjekt NORAD 2000 ser vi på de konsekvenser denne endrete tilnærmingen vil ha for organisering, arbeidsform og krav til kompetanse framover. Dette er også tema som ligger langt fremme i dialogen mellom givere og mottagere og som vil bli fanget opp mer systematisk innenfor rammen av CDF.

VEKTLEGGINGEN AV dialogen som et sentralt virkemiddel er et uttrykk for vår erkjennelse av at prinsippet om at mottakeransvar ikke fritar oss for et ansvar. Men svaret er ikke å velge bort myndighetene som partner. Vi må tvert imot forsøke å påvirke deres arbeid med rammevilkår og politiske prioriteringer. Samtidig bør vi bidra med bistand gjennom frivillige organisasjoner.
Men også her er det fallgruver. Det er mange eksempler på organisasjoner som har liten eller ingen forankring lokalt og som forsvinner den dagen bistandsmidlene opphører. Også her kreves med andre ord kunnskap og bevissthet. I NORAD vil vi også satse mer for å bidra til verdiskapende aktiviteter i samarbeidslandene. Men også i dette arbeidet er det nødvendig med bevisst innsats fra offentlig sektor - altså myndighetene - for å få til en utvikling av landets næringsliv.
Nå kan ikke dialog kompensere for alle svakheter hos mottaker. Den kan heller ikke pågå i evigheter uten at vi registrerer bedring i styresett og i andre forutsetninger for en bedre utvikling. Det må nødvendigvis være en grense for hva slags regime Norge velger som samarbeidspartner. I noen land er rammevilkårene for bistand slik at det er rimelig å vurdere støttens omfang og innretning. Det er Stortinget som fastsetter hvilke land Norge skal samarbeide med. NORAD bør kunne gi et forbedret underlag for de valg som må gjøres av de politiske myndigheter både i forhold til nye land og i forhold til om det er meningsfullt å fortsette i et land. Men vi må akseptere at i de land vi velger å samarbeide med, vil forholdene ofte være mangelfulle. Ofte er det jo derfor det er så utrolig mange fattige mennesker i disse landene.
Noen av de viktige nye utviklingstrekkene innen bistandsverdenen dreier seg altså om økt vekt på mottakeransvar, akseptable rammevilkår, bedre samordning mellom giverne og en mer omfattende og strukturert dialog med mottaker der fattigdomsbekjempelse står sentralt. Om dette vil gi de forventede resultater vil bl.a. avhenge av tre viktige forhold: at giverne ikke faller for fristelsen til enda større dominans gjennom utvidet dialog og den økte satsing på samfinansierte sektorprogrammer, at det enkelte mottakerland mobiliserer et genuint og forpliktende engasjement i kampen mot fattigdom og at vi tenker langsiktig - utvikling tar tid!

Powered by Labrador CMS