Mye skole for lite penger

I regntiden ble elva Zambesi så stri at de små båtene som skoleelevene ble fraktet over i, ofte ble tatt av kraftige strømmer. Som om det ikke var nok med store avstander og røff natur risikerte barna også å bli kidnappet og utsatt for overgrep på vei til skolen.
Selv om Abraham og andre barn i området veldig gjerne ville gå på skolen, ble det så som så med frammøtet. Den farlige skoleveien førte naturlig nok til at mange av foreldrene nølte med å sende ungene av gårde.

I 2001 satt to av de eldste i landsbyen, Patric Mutale og Oswald Chanda, i gang en landsbyskole for å kunne gi barna i landsbyen et skikkelig grunnskoletilbud. Skolen åpnet året etter og hadde straks over 60 elever. Som skolelokale brukte de den lokale kirken, den sto tom på formiddagen i ukedagene.
Nå, fem år etter, har skolen en egen bygning med to klasserom og et lite kontor. Elevene husker bare den farlige og lange skoleveien til den gamle skolen som et fjernt minne.
Hovedlærer på skolen i Safwa, Friday Bwalya, forteller at analfabetisme i området er redusert betraktelig etter at landsbyskolen ble etablert for fem år siden. Tidlige ekteskap, med jenter helt ned i 10-12-årsalderen, er også kraftig redusert. Nå vet alle hvor viktig utdanning er, og barna blir ikke gående uvirksomme hjemme.
Landsbyskolene har i de siste årene blitt et viktig supplement til offentlige grunnskoler i Zambia. Normalt er landsbyskolene et spleiselag mellom dugnadsinnsats, lokalt innsamlede midler og noe offentlig støtte. Grunnutdanning skal være gratis for alle i Zambia, så det er ikke mulig å finansiere utdanningen ved hjelp av skolepenger.
Det viktigste bidraget fra utdanningsmyndighetene i Zambia er utdanning og videreutdanning av lærere. De aller færreste av lærerne i landsbyskolene har noen form for pedagogisk utdanning. De er stort sett bønder som jobber frivillig eller for en symbolsk betaling. Programmet Read On Express gir disse frivillige lærerne en enkel pedagogisk grunnutdanning.

Økonomien er den største hodepinen for landsbyskolene trass i frivillig innsats og bidrag fra myndighetene. Barnekullene er store og elevmassen vokser raskt. All informasjonen om hvor viktig det er å gå på skole blir også tatt på alvor, og stadig nye elever møter opp på landsbyskolene. De fleste skoler finner et lokale, ofte kirker, men noen steder må læreren samle klassen under et skyggefullt tre.
Noen skoler forsøker å omgå forbudet om skolepenger ved å innføre en liten registreringsavgift for elevene eller en tilleggsbetaling for bøker. Men i mange landsbyer har folk så lite penger at selv de minste betalingskrav fører til at de må ta ungene ut av skolen. Flere av elevene er også foreldreløse etter at foreldrene har dødd av aids eller andre sykdommer.

De fleste distrikter i Zambia har nå mellom 30 og 50 landsbyskoler, noe som normalt utgjør 30 prosent av grunnskoleutdanningen i landet. Totalt er det over 2500 lokale skoler med over 430 000 elever. Denne satsingen er svært viktig for å nå FNs tusenårsmål om full skoledeltakelse innen 2015. Elevene i landsbyene i Zambia tenker imidlertid ikke så mye på oppfyllelsen av tusenårsmålene. De er langt mer opptatt av framtida som utdanningen kan gi dem.