Natur i ubalanse
Mosambik er nok en gang rammet av flom. Det er ikke lenge siden vår oppmerksomhet ble rettet mot en tilsvarende katastrofe i samme land. En kvinne som fødte et barn i en tretopp var episoden som skjerpet interessen i de store mediakonsernene, og dermed brakte elendigheten inn i stuene våre.
Og det blir ofte de katastrofene der det er mulig å skape nærhet til ofrene som opptar oss. Vonde bilder fra jordskjelvrammede områder der mennesker leter fortvilet etter sine. Hus i ruiner. Det er tyngre å holde oppe engasjementet for folk som rammes av langvarig tørke, eller som ikke har tilgang på rent vann eller brensel. Men alt handler om miljø og utvikling.
FNs klimapanel har nylig lagt ferske fakta på bordet som underbygger tidligere antakelser om at noe er i ferd med å skje med klimaet - og at endringene sannsynligvis er et resultat av menneskelige handlinger.
Vi registrerer at hyppigheten av ekstreme naturfenomener øker. Det dreier seg nettopp om flom, tørke og jordskjelv, men også om kraftige snøfall på ellers varme breddegrader eller roser i blomst til nærmere juletider i nord.
Hvis «føre var»-prinsippet fortsatt er en kjøreregel på miljøområdet, kan vi ikke se bort fra at noe kan ha en sammenheng med drivhuseffekten og handle i forhold til det.
Ekspertene peker på at dersom denne trenden fortsetter er det de fattigste landene og menneskene som bor der som må betale den høyeste prisen. Hus, veier og annen infrastruktur er ikke robust nok til å tåle trykket fra naturkrefter i ubalanse. Naturressursgrunnlaget er også i faresonen.
For noen år siden satte FNs kommisjon for bærekraftig utvikling (CSD) søkelyset på de rike landenes produksjons- og forbruksmønstre. Et sterkt økende energiforbruk, transportmønster med økende biltetthet og forbruket mer generelt har sin miljøpris. Samtidig lever over en milliard mennesker under fattigdomsgrensen. De har krav på en utvikling som går mot noe bedre.
Etter at Brundtland-rapporten ble lagt fram i 1987 og verdens største FN-konferanse om miljø og utvikling ble arrangert i Rio de Janeiro i 1992, fikk miljøtiltak en skikkelig oppdrift. Rio-konferansen hvilte imidlertid på nok en stolpe - nemlig utvikling. Den dimensjonen fikk mer rollen som lillebror i oppfølgingen. I de siste åra har oppmerksomheten omkring miljøspørsmål dabbet noe av, mens hovedtyngden av de rike landene krymper andelen av bruttonasjonalinntekten som går til bistand.
Ti år etter Rio - det vil si neste år - samles igjen verdens statsledere og NGO-miljøet i Sør-Afrika for å gjøre opp status og finne veier videre. De siste rapportene fra FNs klimapanel, hyppigheten av ekstreme naturkatastrofer og det faktum at kampen mot fattigdom fortsatt står i fokus i utviklingspolitikken, kan gjøre denne konferansen til en nøkkelarena for de løsninger som må finnes på tvers av landegrenser. De vonde bildene fra de omfattende katastrofene er en påminnelse om at noe må skje - raskt.
TB
