Naturvern og fattigdom

Vi, MIOMBO Development, er en nystartet utviklingsorganisasjon med en kjerne av tidligere bistandsarbeidere, altså en av de nevnte frivillige organisasjonene, som skal ha hevdet at praksisen til fattige bønder og nomader, for eksempel Masaiene i Kenya og Tanzania, forringer miljøet.
MIOMBO kommer fra det afrikanske navnet på den åpne skogen på om lag tre-fem millioner kvadratkilometer, som dekker store deler av det østlige og sørlige Afrika.
Dette er en region som er rik på både mineraler og andre naturressurser, som jord, skog, vilt og vann.
Likevel er ressursgrunnlaget under sterkt press som følge av befolkningsøkning, avskoging og annen rovdrift på ressursene.
Vi vil forsøke å konsentrere oss om forholdene i området for Miomboskogen i det sørlige Afrika, der de fleste av oss har erfaring fra langtidsopphold på landsbygda i flere land.

DET EN i første rekke har påpekt, er at avskogingen i disse områdene er stadig økende.
Det skal ikke så mye fantasi til for å skjønne problemstillingen rundt dette når en vet at av det totale energi forbruk i hushodningen i et land som Tanzania, med om lag 30 millioner innbyggere, baseres 97 prosent seg på biobrensel - altså ved og trekull.
Den som har krysset grensen mellom det grisgrente og tynt befolkede Zambia, med om lag ti millioner innbyggere, til det tettere befolkede Tanzania, vil se en "dramatisk" avskoging jo nærmere grensa en kommer. På den andre siden mot Mbeya finnes det knapt vegetasjon.
I disse skogsområdene brennes det daglig trekull som eksporteres ulovlig til Dar Es Salam, da Zambia selv har nedsatt forbud mot eksport av trekull og gjør alt de kan for å redusere og kontrollere produksjon av denne handelsvaren.
Miomboskogen har en avgjørende betydning på nedbørsmønster og grunnvannsressurser i regionen.
Flere store "floder" har sitt utspring her, deriblant, Congo, Zambezi, Limpopo og Kavango.
Landsbybefolkningen i regionen lever i et tett og tradisjonsrikt samspill med naturen, og er svært sårbare for endringer i blant annet nedbørsmønstre.

VI SOM HAR oppholdt i disse områdene i en årrekke, og nettopp på landbygda, kjenner oss ikke igjen i det såkalte "elendighetsbilde" som lages over livet her.
Det er ingen dans på roser, men dagliglivet i slummen i for eksempel Lusaka, med stadig økende kriminalitet og kampen for det daglige brød, er nok til tider langt tøffere enn på landsbygda.
I et land som Zambia er det svært vanlig at når en pensjoneres fra en jobb i urbane strøk, flytter en gjerne ut på landet og starter med "farming".
I Zambia er det ikke tilgangen på jord som er problemstillingen i dag, men interessen for å drive med landbruk og matvareproduksjon.
Den stadige urbaniseringen er ikke bare et "problem" i Norge, men en stadig hemsko for utviklingen av landbruket i svært mange utviklingsland.
Det er ikke bare i Norge at det ikke er fint nok å bli bonde og skitten under neglene.
Skrivebords- og strøjobber i hovedstaden virker som fluepapir på den kunnskapssøkende generasjonen på landsbygda, i takt med økende arbeidsledighet.
Det er på høy tid å skape næringsutvikling på landbygda i Afrika. Og det mest nærliggende er å utnytte de ressursene som er tilgjengelig i forhold til primærnæringene, altså god "norsk" distriktsutbygging!

LITT OM nasjonalparkene og disse sin virkning på livet til lokalbefolkningen.
Det er nok riktig til en viss grad at lokalbefolkningen er blitt skjøvet ut og blitt holdt borte fra å utnytte ressursene i disse nasjonalparkene, men på den annen side er noen av disse områdene uforenlig med for eksempel kvegdrift på grunn av Zetze flua (sovesyke) og lokalklimatiske forhold.
I et land som Tanzania er omlag 30 prosent av landarealet fredet, enten som nasjonalparker, dyrereservater eller beskyttet på annen måte - såkalte "protected areas".
Dette har selvsagt ført til at folk flest har tatt seg til rette med blant annet
krypskyting som resultat, som er fullt forståelig når sulten står for døra og impalaen spankulerer "gjennom" landsbyen.
I tillegg til dette har storkapitalen fra byen sett sitt snitt til å utnytte "naturressursene" på sin måte, med nedslakting av store mengder storfevilt og "eksport" av elfenben og horn, som en viktig attåtnæring til for eksempel ministerjobb eller forretningsvirksomhet i hovedstaden.
I Norge utgjør det fredede arealet omkring én prosent av det totale landarealet.
I forbindelse med nye fredningstiltak fører dette til store protester fra grunneierne.

I SOUTH LUANGWA nasjonalpark, Zambia, en av Afrikas fineste og best bevarte naturområder, er man i gang med noe som kalles "SLAMU", South Luangwa Area Management Unit. Prosjektet har involvert lokalbefolkningen på en slik måte at de tar del i forvaltningen av parken, i jobber som safariguider og viltforvaltere.
Omlag halvparten av all inntekt fra turismen i parken skal fordeles blant lokalbefolkningen, og brukes til å bygge infrastruktur - slik som veier, skoler og klinikker. I tillegg er det blitt anledning til en begrenset jakt i randsonen til parken, som matauk og for profesjonelle jegere med lokalbefolkningen som guider.
Viltforvaltningen i Zambia hevder at de bare for sesongen 2003-2004 har fordelt omkring 2,7 millioner kroner til 50 forskjellige lokalsamfunn i Luangwa-dalen.
Riktignok har Norad brukt et titalls millioner på prosjektet fra tidlig på 80-tallet, før man for en ti års tid tilbake skjønte at for å lykkes med et bistandsprosjekt, så må en involvere lokalbefolkningen.
På godt norsk; Community Based Natural Resource Management.
Dette har nå i et tiår vært satsningsområde for flere bistandsmiljøer rundt omkring i verden, også Norad, som er med på å finansiere et lignende prosjekt som "SLAMU" i Kafue Nasjonal Park, også den i Zambia.

MIOMBO DEVELOPMENT ønsker også å bidra med prosjekter som stimulerer næringsutvikling, basert på bærekraftig forvaltning av naturressursene, skog, jord, vilt og vann.
Utviklingstiltak som tar hensyn til dette omfatter feltene jordbruk, skogbruk og annen ressursforvaltning, samt utdanning, helse og enkelte tekniske og økonomiske fagområder.
Innsatsen rettes direkte mot landbybefolkningen, og utvikles i samarbeid med lokale mennesker og myndigheter.
MIOMBO Development ønsker å bidra til at utviklingsarbeidet preges av tverrfaglige løsninger i et langsiktig perspektiv i respekt for lokale tradisjoner.
Vi ønsker med dette å få belyst at det finnes alternativer til den tidligere konserverende forvaltningen av naturressursene i Sør, og at hovedsatsningen fremover er en bærekraftig forvaltning av ressursene til gode for lokalbefolkningen.
På godt norsk;
Community Participatory Forstry Resources Management, altså en mye større innflytelse fra den lokale befolkningen når det gjelder å utnytte naturressursene i disse skogområdene, inklusive nasjonalparkene og dyrereservatene.

Otto Formo er styremedlem i MIOMBO Development, en nystartet utviklingsorganisasjon med en kjerne av tidligere bistandsarbeidere.