Meninger:
Bistandsepoken er ikke død, men i endring
Er det som kommer nå en grådighetsepoke?
Ansatt i Kirkens Nødhjelp i Etiopia og fremtidsoptimist med forbehold
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Panorama Nyheters kommentar «Nekrolog over bistandsepoken» tegner et kraftfullt bilde av en epoke som nå skal være over. Den løfter viktige poenger om både bistandens resultater og dens svakheter.
Men konklusjonen – at bistandsepoken er død – er etter mitt syn både for enkel og for lite framoverskuende.
Det vi heller bør spørre om er: Hvis bistandsepoken faktisk er i ferd med å avvikles, hva kommer i stedet? Og er vi i ferd med å gå inn i en grådighetsepoke?
Bistand i endring
Kommentaren beskriver hvordan bistanden vokste frem etter andre verdenskrig, drevet av troen på utvikling, solidaritet og internasjonalt samarbeid.
Samtidig hevder den at epoken «døde» rundt 2025, blant annet som følge av politiske endringer i sentrale giverland.
Men bistand har aldri vært en fast modell. Den har utviklet seg kontinuerlig fra klassisk fattigdomsbekjempelse til dagens mer komplekse samspill mellom klima, konflikt, ulikhet og utvikling. Det vi ser nå er ikke slutten, men en omforming.
Livsforandrende resultater
Det er avgjørende å holde fast ved hva bistanden faktisk har bidratt til. Som kommentaren selv erkjenner, har bistanden gitt «millioner, ja milliarder, av mennesker» tilgang til mat, vann, helse og grunnleggende tjenester.
Dette er ikke marginalt – det er fundamentale forbedringer i menneskers liv. Nedgang i barnedødelighet, økt skolegang og forbedringer i global helse er tett knyttet til internasjonal bistand, i samspill med nasjonale myndigheter og sivilsamfunn.
Disse resultatene er et uttrykk for et verdigrunnlag som også har stått sterkt i Norge: en bred forståelse i befolkningen for betydningen av internasjonal solidaritet.
Arvesølvet vi ikke må miste
Denne forståelsen – og viljen til å bidra utover egne grenser – er et slags samfunnsmessig arvesølv. Det er ikke noe som automatisk består.
Som alt annet arvesølv, må det pusses og vedlikeholdes av hver generasjon.
Hvis fortellingen om bistand ensidig dreies mot feil og nederlag, risikerer vi å svekke nettopp dette grunnlaget.
Tilliten til at internasjonalt samarbeid nytter, og viljen til å prioritere fellesskapsløsninger globalt, kan ikke tas for gitt. Den må fornyes, forklares og forsvares – politisk og i offentligheten.
Kritikken er nødvendig, men ikke tilstrekkelig
Bistanden har også hatt alvorlige svakheter. Kommentaren peker på blant annet feilslåtte prosjekter, ineffektivitet og problematiske maktforhold. Dette er reell kritikk som må tas på alvor.
Samtidig blir nekrolog-metaforen for enkel. Den reduserer et komplekst felt til en fortelling om oppgang og fall.
Virkeligheten er mer nyansert: Bistanden har alltid vært preget av både fremskritt og tilbakeslag.
Hva er egentlig i ferd med å endre seg?
Det vi nå ser er en bredere omforming av det internasjonale systemet:
Giverland prioriterer i større grad egne interesser
Bistand kobles tettere til sikkerhet, migrasjon og geopolitikk
Multilaterale institusjoner svekkes
Nye aktører, også kommersielle, får større rolle
Dette endrer premissene for bistand, men ikke behovet.
På vei inn i en grådighetsepoke?
Det store spørsmålet er hva som erstatter den modellen vi kjenner. En mulig – og urovekkende – utvikling er en «grådighetsepoke», der kortsiktig egeninteresse trumfer internasjonalt ansvar.
Vi ser allerede tegn til dette:
Midler omprioriteres til innenriks formål
Bistand brukes som politisk verktøy
Investeringer styres mer av strategiske enn humanitære hensyn
Hvis denne utviklingen får fortsette, vil det ikke bare være bistandsepoken som svekkes, men også det verdimessige arvesølvet som har preget norsk politikk og samfunn: troen på solidaritet på tvers av grenser.
Alternativet: et nytt samarbeid
Samtidig finnes det et annet spor. Overgangen vi står i kan også være starten på et mer realistisk og likeverdig samarbeid med:
Sterkere partnerskap med lokale aktører
Bedre samspill mellom humanitær innsats, utvikling og fred
Større nasjonalt eierskap i sør
Mer målrettet og kunnskapsbasert bruk av ressurser
Dette er ikke slutten på bistand, men en nødvendig videreutvikling.
Det avgjøres nå
Det er forståelig at dagens situasjon beskrives dramatisk. Politiske skifter og kutt i finansiering har alvorlige konsekvenser.
Men det er for tidlig å skrive nekrolog.
Det vi står i er et veiskille. Utfallet vil avgjøre om vi går inn i en grådighetsepoke, eller om vi klarer å fornye både praksisen og verdigrunnlaget for internasjonalt samarbeid.
For spørsmålet handler ikke bare om bistandens fremtid, men om vi som samfunn fortsatt er villige til å ta vare på, og aktivt pusse, det arvesølvet som internasjonal solidaritet representerer.
