Flyktninghjelpen erkjenner alvor.
Men hvem tar ansvar?

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Assisterende generalsekretær Geir Olav Lisle har gitt Flyktninghjelpens første omfattende, offentlige svar på nepotismesaken i NORCAP. Han erkjenner alvoret, at det ble gjort feil og at ledelsen tar ansvar.

Det er ord jeg som varsler kan slutte meg til – helt til spørsmålene blir konkrete.

På spørsmål om hvem som hadde ansvaret for å informere toppledelsen, svarer Lisle at han «ikke synes det er riktig» å gå detaljert inn i det. På spørsmål om hvorfor NORCAP-direktøren sluttet, svarer han at Flyktninghjelpen «ikke har noe mer å tilføye». Og spørsmålet om hvorfor mellomlederen bak ansettelsen fikk fortsette i månedene etterpå, vil han ikke «kommentere på individnivå».

Mønsteret er tydelig: alvor og feil erkjennes på et overordnet nivå, men så snart det handler om hvem som konkret sviktet, trekker svarene seg tilbake til systemer og prosesser.

Kollektivt ansvar må ikke gjøre lederansvar usynlig.

To spørsmål som fortsatt står ubesvart

Det første handler om når en donor skal varsles. Flyktninghjelpen satte selv ned et utvalg i november 2024, som samlet fakta og sikret dokumentasjon. Hvis mistanken var alvorlig nok til det, hvorfor var den ikke alvorlig nok til å informere Norad?

Det andre handler om hva Flyktninghjelpen selv rapporterte. Lisle sier at mitt varsel i hovedsak «bekreftet informasjonen» i Flyktninghjelpens egen sluttrapport. Norad sier at informasjonen fra meg var sentral for deres vurdering, og at Flyktninghjelpen ikke kommuniserte sakens omfang på en «tilfredsstillende måte».

Hva var det varselet mitt dokumenterte, som organisasjonens egen rapportering ikke hadde formidlet?

Anerkjennelse er ikke en gave

Lisle sier han vil «anerkjenne varsleren», og at jeg «har all mulig rett til å varsle». Retten til å varsle er lovfestet, og jeg oppfatter den som en plikt. Den er ikke et privilegium ledelsen kan tildele i etterkant, når saken uansett er avslørt.

Reell anerkjennelse krever handling. Jeg har ikke hørt noe fra Flyktninghjelpens ledelse.

Jeg var varsler, men ble aldri intervjuet av internrevisjonen, og mine opplysninger ble derfor ikke tatt med i rapporten.

Andre ansatte forteller at de ikke føler seg hørt, og at spørsmål de har sendt inn, fortsatt står ubesvart. Hvis internrevisjonen ikke oppfattes som grundig eller uavhengig nok, bør styret vurdere en ekstern gjennomgang.

Signaler som allerede var der

Lisle viser til medarbeiderundersøkelser når han sier at Flyktninghjelpen ikke kjenner seg igjen i beskrivelsen av en fryktkultur.

I 2021 sa 43 prosent av NORCAP-ansatte seg uenige i at de har tillit til og respekt for toppledelsen i organisasjonen. En rapport utarbeidet av ansatte til ledelsen under omorganiseringen i NORCAP i 2021–2022 pekte på manglende tillit til ledelsen, lav psykologisk trygghet og et dårlig ytringsklima.

Slik jeg kjenner senere undersøkelser, måler de ikke psykologisk trygghet og tillit til ulike ledernivåer. Man får ikke svar på det man ikke spør om.

Hva betyr ansvar i praksis?

Konsekvensen har så langt vært at en mellomleder ikke fikk forlenget kontrakt. En direktør har gått av, uten at Flyktninghjelpen vil koble det til saken.

Ledelsen har ikke svart klart på hvordan saken fikk ligge i over to år, hvorfor ansatte som forsøkte å si fra ikke ble hørt, eller hvorfor terskelen for å løfte alvorlige saker internt var så høy.

Flyktninghjelpen er mottaker av høstens TV-aksjon, og skal be hele Norge om å vise tillit til arbeidet organisasjonen gjør. Jeg håper de gjør det. Behovene er store og arbeidet viktig.

Men tillit til bistand bygges ikke ved å unngå kritiske spørsmål når noe går galt. Den bygges ved at organisasjoner viser den samme åpenheten de forventer av andre. Ansatte, givere og offentligheten fortjener et tydelig svar på hvem som hadde ansvaret da det sviktet – og hva det faktisk betyr når Flyktninghjelpen sier at «ledelsen tar ansvar».

Det svaret har vi fortsatt ikke fått.