Hvem er SOS-barnebyer til for nå?

Morten Ødegaard Morten Ødegaard

Frilansjournalist og innholdsprodusent. Tidligere ansatt i Norges Røde Kors, Norsk Folkehjelp og SOS-barnebyer

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

Det nærmet seg slutten av november. Jeg satt i en sliten taxi i utkanten av Katmandu og holdt fast i kameraet mens jeg kikket ut på den støvete veien. Løse kuer og klær i alle farger skled forbi.

Jeg var på vei til lunsj hos Maiya, en av de mange jeg kjenner som har vokst opp i en barneby.

Jeg visste at Maiya bar på en historie. I barnebyen hennes, som er tilrettelagt for barn med funksjonsnedsettelser, har historiene en ekstra dimensjon. Kanskje ville hun fortelle.

Historien deles på kjøkkenet

Maiya møtte meg vinkende og smilende. Hun tok meg med hjem og viste meg rundt. Jeg fikk se butikken hun og mannen hadde investert i, og rommet deres med egen inngang.

På veggen, ved siden av de andre familiebildene, hang hilsener fra fadderen hennes – de som var sendt flere år etter at hun flyttet fra barnebyen. 

Jeg hilste på svigerforeldrene og datteren hennes på sju år, og til slutt viste hun stolt frem det nymalte, grønne kjøkkenet sitt som tidligere hadde vært en del av fjøset.

Som så ofte i Nepal, bestod lunsjen av dal bhat (linser og ris), med spinat, grønnsaker og kylling for anledningen. Mens kua rautet i naborommet, begynte Maiya å fortelle.

Parallell virkelighet

Noen uker senere, hjemme i Oslo, ble jeg kontaktet av SOS-barnebyer. Som mangeårig fadder fikk jeg beskjed om at organisasjonen var i endring. Barnefadderskapet skulle avvikles. Midlene skulle brukes mer fleksibelt slik at enda flere barn skulle få hjelp. Ville jeg være med videre?

Måten det ble fremstilt på hørtes fornuftig ut. Men som tidligere ansatt i SOS-barnebyer Norge og senere frilans for flere andre land i organisasjonen – og nyankommet fra feltreise – opplevde jeg at fremstillingen ikke stemte med det jeg nettopp hadde vært vitne til.

Hvordan kunne jeg være med videre? Det opplevdes for fjernt fra den virkeligheten jeg kjenner.

Strategisk valg

Selv om reisevirksomheten i SOS-barnebyer Norge har blitt redusert, sitter organisasjonen med solid kunnskap om hva som skjer i programmene.

Likevel tones de mest sårbare barna ned. De som krever mest ressurser. De som ikke passer inn i fortellingen om å «nå flere barn».

Det er et strategisk valg.

Barnebyen til Maiya er et eksempel. Der vokser barn opp som ikke kan bo hjemme, og som samtidig lever med funksjonsnedsettelser. De får stabil omsorg, faglig oppfølging og målrettet tilrettelegging. Som voksne, står flere i arbeid og bidrar i samfunnet.

At barn med et ekstremt svakt utgangspunkt får reelle muligheter over tid, er ikke bare rørende. Det er selve kjernen i det SOS-barnebyer har bygget sin identitet på. Likevel løftes ikke barnebyene frem i den nye kommunikasjonen i Norge.

Avstand mellom felt og beslutning

I programmene møter man barn med navn, ansikter og konkrete behov. I styrerommet diskuteres målgrupper, skalering og ressursbruk.

Begge perspektiver kan være rasjonelle. Men når avstanden blir for stor, risikerer organisasjonen å miste det som en gang definerte den.

Hvem er den egentlige målgruppen?

SOS-barnebyer driver i dag over 500 barnebyer på verdensbasis.

Samtidig anslås det at rundt 220 millioner barn globalt enten lever uten tilstrekkelig omsorg fra familien sin eller står i fare for å miste den. De fleste vil aldri flytte til en barneby, og mange kan hjelpes gjennom forebyggende tiltak. Det er nødvendig og riktig.

Men selv en liten andel av dette tallet representerer millioner av barn som faktisk mister eller har mistet omsorgen. Bare i Afrika anslås det at 35 millioner barn mangler omsorg fra foreldrene sine, ifølge en studie fra 2023, utgitt av ACERWC og Den afrikanske union.

Historisk har SOS-barnebyer vært et svar på nettopp denne gruppen: barn som ikke kan bo hjemme og trenger langsiktig, stabil omsorg.

Likevel innebærer den nye retningen en tydelig nedprioritering av barnebyene.

Hva kan årsakene være?

Jeg har gjennom årene besøkt en rekke barnebyer og familieprogrammer og sett arbeidet på nært hold. Derfor oppleves retningen SOS-barnebyer Norge nå velger som vanskelig å forstå.

De siste årene har organisasjonen satset mer på forebygging, større fleksibilitet og nye måter å organisere alternativ omsorg på. 

Argumentene for endring er reelle. Samtidig er innvendingene alvorlige.

Handler endringen om å styrke arbeidet, eller om å redefinere hva organisasjonen skal være?

De begrunnelsene som oppgis, kan gjennomføres innenfor rammene av SOS Children’s Villages International. Mer forebygging, større fleksibilitet og ambisjonen om å nå flere barn. 

Dette er det bred enighet om i organisasjonen.

Når man likevel ønsker utmelding og vurderer navneendring, fremstår det som mer enn en endring i hvordan man jobber. Det peker mot et veivalg som handler om hva organisasjonen skal være.

Forandring for forandringens skyld

Endringsprosesser ledsages ofte av et behov for å markere ny retning og demonstrere handlekraft. Slike drivkrefter kan være både nødvendige og konstruktive.

Samtidig finnes det en risiko for at endring får egenverdi. At bevegelse i seg selv oppleves som fremgang – før det er dokumentert at resultatene faktisk blir bedre for dem arbeidet gjelder.

I bistandsfeltet, der konsekvensene bæres av sårbare barn og familier, blir dette et særlig alvorlig spørsmål.

Når en organisasjon gjør så omfattende strukturelle valg som utmelding, navnevurdering og utfasing av etablerte tiltak, er det rimelig å spørre om dette faktisk styrker arbeidet – eller om man beveger seg bort fra deler av det som fungerer godt og har dokumenterte resultater.

Mindre per barn

God alternativ omsorg er ressurskrevende. Langsiktig, stabil oppfølging med kvalifiserte ansatte og tilrettelegging koster.

Når de samme midlene fordeles på langt flere barn, betyr det uunngåelig at hjelpen per barn blir mindre.

For mange familier er dette likevel god og viktig hjelp i en presset situasjon: En sekk ris i måneden. Skolebøker. Et kurs i grønnsaksdyrking. En symaskin. Små, konkrete tiltak som kan hindre at situasjonen forverres.

Samtidig viser forskning at mindre, isolerte tiltak ofte virker på kort sikt, mens varige endringer i levekår i større grad dokumenteres der innsatsen er helhetlig og langvarig.

Hjelpen kan bety mye mens den pågår. Men når støtten opphører, blir mange familier stående i en sårbar situasjon, uten at de grunnleggende livsbetingelsene er vesentlig endret.

Forebygging er heller ikke et tomt felt. Det finnes allerede betydelige ressurser og mange aktører som arbeider med familie- og lokalsamfunnsbaserte tiltak.

Unik kompetanse i barnebyene

Gjennom nær 80 år har SOS-barnebyer bygget opp unik kompetanse på familiebasert alternativ omsorg – med tverrfaglig oppfølging, stabile strukturer og langsiktig fagutvikling.

Barnebymødrene – fostermødrene som har viet livet sitt til å gi omsorg til andres barn – representerer erfaring det har tatt generasjoner å bygge opp. Mange har et helt yrkesliv bak seg i dette arbeidet. 

Å fase ut barnebyer betyr ikke bare å avslutte et tiltak. Det betyr å løse opp fagmiljøer og relasjoner som ikke kan gjenopprettes over natten.

Ifølge rapporten 70 Years of Impact klarer rundt 90 prosent av barna som har vokst opp i en barneby seg godt som unge voksne. Slike resultater er ikke tilfeldige. De er et resultat av kontinuitet, kompetanse og stabile omsorgsrammer over tid.

Å redusere eller avvikle barnebyer er derfor mer enn et strategisk veivalg. Det er et inngrep i en kompetanse som vanskelig lar seg bygge opp igjen dersom den først forsvinner.

Maiyas historie

I taxien tilbake til hotellet er jeg fortsatt rørt av historien til Maiya. Sjåføren ber meg rulle opp vinduet, han tror tårene kommer fra alt støvet og eksosen.

Men jeg gråter av glede over at noen tar seg av de aller svakeste. At noen gir dem det de trenger for å vokse opp med tro på seg selv, for så å bli ressurser i samfunnet sitt. At de etter hvert får egne barn som igjen får god omsorg og skolegang. At organisasjonen jeg jobbet for i mange år fortsatt skaper gode ringvirkninger verden over, generasjon etter generasjon.

Maiyas historie trenger ikke fortelles her.

Det holder å vite at hun en gang var blant de mest sårbare, og at hun ikke er det lenger.

Spør du meg hvilke barn SOS-barnebyer skal være til for, er svaret enkelt: De aller mest sårbare.